Redigerer Det romerske keiserriket (avsnitt)

=== Principatet ===
{{utdypende|Principatet}}
Principatet er betegnelsen på den første keiserperioden i Romerriket. Navnet kommer av det [[latin]]ske ordet ''princeps'', som betyr sjef, eller først. Principatet varte fra [[27 f.Kr.]] til [[284]], da [[Diokletian]] ble keiser. I principatet oppnådde riket sin gullalder, ''[[Pax Romana]]'' (27 f.Kr.–[[180]]), eller ''Pax Augusta'', som det også er kalt, og riket nådde sin maksimale utstrekning, etter keiser [[Trajan]]s erobringer i øst.

==== Augustus ====
{{utdypende|Augustus}}
[[Fil:Hw-augustus.jpg|thumb|left|Augustus]]
Imperium Romanum er det vanlige begrepet for å beskrive den romerske statsdannelsen i århundrene etter at den ble omorganisert av [[Keiser Augustus]]. Selv om [[Roma]] hadde en rekke  [[lydrike]]r i århundrene før Augustus, kalles tiden før Augustus [[Den romerske republikk]]. Forskjellen mellom Romerriket og Den romerske republikk ligger først og fremst i de styrende organer og deres forhold til hverandre.

Helt siden [[Lucius Cornelius Sulla|Sullas]] diktatur hadde Roma vært preget av borgerkriger og uro. Disse urolighetene kulminerte med krigen mellom Marcus Antonius og Octavian. Etter [[slaget ved Actium]] i 31 f.Kr. begynte Octavian å gjennomføre en rekke reformer som til slutt skulle gjøre ham til keiser og føre til at Romerriket skulle nå sin storhetstid.

Roma hadde vært republikk i flere hundre år, dermed var det også et sterkt ønske i befolkningen og senatet at republikken skulle holde stand. Fikk noen for mye makt, gjorde makthaverne sitt ytterste for at de ble fjernet (se [[Lucius Cornelius Sulla|Sulla]] og [[Julius Cæsar]]). Det som særpreget Octavian var at han ville gjeninnføre og styrke republikken, men samtidig som det skjedde ble makten i praksis gitt til ham. Republikkens institusjoner forsvant ikke under Octavian, men ble omdannet til redskaper for den keiserlige nåden. Å få medlemskap i senatet og i domstoler ble avhengig av keiserens velsignelse. I [[27 f.Kr.]] gjennomførte Octavianus sine første reformer, og tok navnet Augustus.

===== Reformer =====
Her er noen reformer og bedrifter som Augustus gjennomførte, og som ville markere Romerriket i keisertiden:

* Dannet et monarki basert på arverett, kjent som keiserriket
* En betalt hær. Ikke lenger en hær av bønder, men yrkesmilitær. En forlengelse av reformene gjort av [[Gaius Marius]]
* Dannelsen av [[Pretorianergarden]], keiserens egen livgarde, og som skulle avsette og ansette keisere senere i keisertiden
* Dannelsen av handelsruter til østen, Kina og India

==== Augustus’ arvinger ====
{{utdypende|Julo-claudiske dynasti}}
{{Dynasti}}
===== Tiberius =====
{{utdypende|Tiberius}}
[[Fil:Tiberius bust.jpg|thumb|left|150px|[[Tiberius Caesar Augustus|Tiberius]], nummer to i keiserrekken]]
Augustus levde helt til 14 e.Kr., og hans lange keisertid la et godt fundament for keiserriket. Augustus valgte sin kones sønn, [[Tiberius Caesar Augustus|Tiberius]], som sin etterfølger. Tiberius var en gammel og erfaren feltherre, noe som Augustus mente var viktig for å vinne folkets gunst. Tiberius hadde i tillegg vært konsul tre ganger. Tiberius hadde ikke et sterkt ønske om å bli keiser, men ble bønnfalt av senatet om å inntre i Augustus rolle.

Tiberius' felttog i [[Pannonia]], [[Illyricum]], [[Rhaetia]] og [[Germania]] la fundamentene for det nordlige grenseland. Han ble imidlertid kjent som en mørk, tilbaketrukket, og melankolsk hersker (''tristissimus hominum'', den mørkeste av alle), som egentlig ikke ønsket å bli keiser.{{tr}}

Etter at Tiberius’ sønn, [[Drusus]], døde i [[23]], falt hans styre sammen og endte i terror. I [[26]] gikk Tiberius i eksil og overlot administrasjonen til de hensynsløse [[Pretorianergarden|pretorianer]]-praefectusene [[Lucius Aelius Sejanus]] og [[Quintus Naevius Macro]].

===== Caligula =====
{{utdypende|Caligula}}
Da Tiberius døde var de fleste potensielle arvtakere drept. Den mest sannsynlige arvtakeren, og Tiberius’ eget valg, var hans grandnevø, Germanicus’ sønn Gaius, bedre kjent som [[Caligula]]. Caligula startet med å sette sluttstrek for alle forfølgelser, og ved å brenne notatene til sin onkel. Caligula synes å ha endret personlighet i 37, og kan ha vært utsatt for en eller annen form for mental lidelse.{{tr}} Moderne historikere{{hjvem}} har diagnostisert ham med lidelser som [[hjernebetennelse]], som forårsaker mentale forstyrrelser, [[hypertyreoidisme]], og til og med nervøst sammenbrudd.

===== Claudius =====
{{utdypende|Claudius}}
Etter at lederen for pretoriangarden hadde tatt livet av Caligula, stod det bare igjen ett medlem av keiserfamilien{{tr}} som kunne innta tronen, hans onkel [[Tiberius Claudius Drusus Nero Germanicus]].

Claudius hadde, av sin familie lenge blitt sett på som en svekling og en tåpe.{{tr}} Han var uansett hverken paranoid, som sin onkel Tiberius, eller sinnssyk som nevøen Caligula. Han reformerte byråkratiet og strammet inn makten til  byborgerskapet og senatorrollene. Han fortsatte også erobringen og koloniseringen av Britannia (i 43), i tillegg til å underlegge seg flere østlige provinser. Claudius startet byggingen av en vinterhavn i [[Ostia]], som skulle sørge for tilførselen av korn til riket ved dårlig vær.

Hans kone Messalina var ham utro. Da han oppdaget hennes sidesprang, fikk han henne henrettet, og giftet seg med sin niese, Agrippa den yngre.{{tr}} Hun, sammen med flere av hans treller, hadde stor kontroll over ham, og var sannsynligvis medskyldig i hans død i [[54]].{{tr}} Claudius’ død banet veien for Agrippas egen sønn, den 16-årige [[Lucius Domitius Nero]].

===== Nero =====
{{utdypende|Nero}}
Til å begynne med overlot Nero styringen til sin mor og sine huslærere, spesielt Lucius Annaeus Seneca. Ettersom han ble eldre, økte hans maktbegjær, og hans paranoia ble etterhvert så sterk at han fikk sin mor og huslærere henrettet.{{tr}} I Neros regjeringstid ble riket rammet av en rekke opprør: I [[Romersk Britannia|Britannia]], [[Armenia]], [[Partia]], og [[Iudaea]] ([[Judea]]). Neros manglende evne til å håndtere opprørene, og hans generelle inkompetanse, ble klart ganske tidlig, og i [[68]] ble han fornektet av [[pretorianergarden]]. Nero er best kjent for å ha spilt harpe under den store bybrannen i Roma i [[64]]. Nero er også kjent for sin gjenoppbygging av Roma etter brannen. Ved gjenoppbyggingen lot Nero oppføre sitt palass, [[Domus aurea]] ('det gylne hus'). Nero var en av de første som begynte å forfølge de kristne; han begikk selvmord i [[69]].{{tr}}

==== De fire keisere ====
{{utdypende|De fire keiseres år}}
Året 69 er kjent som året med [[de fire keiserne]], med [[Galba]], [[Otho]], [[Vitellius]], og [[Vespasian]] som keisere i raske og voldelige suksesjoner. Mot slutten av året klarte Vespasian å konsolidere sin makt som keiser av Roma.

==== Det flaviske dynasti ====
{{utdypende|Flaviske dynasti}}
Til tross for at det var kortlivet hjalp Det flaviske dynasti til å gjenopprette stabiliteten i riket. Selv om alle tre keiserne er blitt kritisert, spesielt for sin sentraliserte styremåte, bidro deres reformer og effektive styre til et stabilt keiserrike som ville vare godt inn i det tredje århundre. De flaviske keisernes militære bakgrunn var med på å ytterligere undergrave senatet, og steget fra ''princeps'', først blant likemenn, til ''imperator,'' eller keiser, ble fullført i denne perioden.

===== Vespasian =====
{{utdypende|Vespasian}}
[[Fil:Vespasian 01.jpg|thumb|250px|[[Vespasian]]]]
[[Vespasian]] var en svært suksessfull romersk general, som hadde fått kontrollen over store deler av den østlige delen av Romerriket. Etter Othos selvmord klarte Vespasian å kapre Romas vinterkornlager i Egypt, noe som førte til at han kom i en god posisjon i forhold til sin konkurrent, Vitellius. Den 20. desember 69, klarte noen av Vespasians partisaner å okkupere Roma. Vitellius ble drept av sine egne tropper, og dagen etter ble Vespasian akseptert som keiser av senatet. Han var 60 år, krigsforherdet, og en lite karismatisk keiser, men skulle likevel ble en utmerket hersker.

Vespasian klarte å frigjøre Roma fra de finansielle byrdene den hadde blitt utsatt for under Nero og borgerkrigene. Han økte ikke bare skattene, men dannet nye former for taksering. Gjennom sin makt som censor, klarte han å undersøke den skattemessige statusen for alle byer og provinser i riket. Gjennom dette skattesystemet, klarte han å erverve seg et overskudd i [[statskassen]], noe som muliggjorde investeringer i offentlige byggeprosjekter. Det var Vespasian som først ga fullmakt til byggingen av [[Colosseum]] (Flaviske Amfiteater). Han bygde også et forum, der det i sentrum var et tempel for fred. I tillegg ga han betydelig økonomisk støtte til kulturvirksomhet.

===== Titus =====
{{utdypende|Titus}}
[[Fil:Arch of Titus (Roma).jpg|miniatyr|249x249pk|Titusbuen, et av keiserens mange byggverk]]
[[Titus]], Vespasians eldste sønn, hadde blitt oppdratt til å herske. Han hadde tjenestegjort som en effektiv general under sin far, og hjulpet til med å sikre den østlige delen av riket. Titus hadde hatt kommandoen over de romerske legionene i [[Syria]] og [[Iudaea]], der han hadde knust det store jødeopprøret. Han hadde i flere år delt konsulatet med sin far, og mottatt gode kritikker. 

Da Titus tok over makten i 79 brøt vulkanen [[Vesuv]] ut i [[Pompeii]], og i 80 ble Roma nok en gang rammet av brann. I ettertiden ble Titus populær på grunn av sin storstilte gjenoppbygging av Roma, Colosseum ble som kjent fullført av Titus. Dette ble feiret med en storstilt fest som varte 100 dager, der 100 [[gladiator]]er kjempet om ære og berømmelse. Titus døde i 81, i en alder av 41 år. Dødsårsaken skal ha vært sykdom, men det er hevdet at han ble forgiftet av sin bror Domitian, som ønsket å tiltre som keiser. Uansett dødsårsak, hans bortgang førte til [[landesorg]] og et stort savn blant borgerne i Roma.

===== Domitian =====
{{utdypende|Domitian}}
Alle de flaviske keiserne hadde, på grunn av deres autokratiske styremåte, et dårlig forhold til Senatet. Av disse var det bare [[Domitian]] som virkelig kom i trøbbel med senatorene. Hans kontinuerlige kontroll av konsul- og censorstolen, førte til at han ble upopulær i senatet. I tillegg opptrådte han som imperator i forhold til militæret, noe som motsa de prinsippene keiserne under principatet stod for. De skulle være princeps, først blant likemenn. Til tross for uoverensstemmelsene med senatet, var Domitian populær blant folket i Roma. Dette kom blant annet av at han donerte penger til hver bolig i Roma, i tillegg til de spektakulære showene han arrangerte i det nye Colosseum. Domitian hadde tilsynelatende de samme gode skattemessige talentene som sin far, Vespasian, for til tross for hans enorme pengebruk, kom hans etterfølgere til en godt utstyrt statskasse.

Mot slutten av sin regjeringstid ble Domitian svært paranoid, noe som kan ha sine røtter i behandlingen han fikk av sin far. Hans far gav ham store ansvarsområde, men han ble aldri satt til noe viktig uten overvåkning. Hans paranoia var antageligvis medskyldig i de nærmest sykelige ettervirkningene av Antonius Saturnius korte opprør i år [[89]]. Domitian satte i gang massive arrestasjoner, henrettelser, og beslagleggelser av eiendom. Til slutt gikk det så langt at hans nærmeste familie, venner og rådgivere ikke lenger følte seg trygge, noe som førte til at han ble drept i [[96]]. Mordet skal ha blitt arrangert av hans argeste motstandere i Senatet, Stephanus, medlemmer av pretorianergarden og keiserinnen Domitia Longina.

==== De fem gode keiserne ====
{{utdypende|Nerva-antoninske dynasti}}
[[Fil:Forum and Column of Trajan restored (Ancient Rome) engraving.jpg|thumb|250px|Rekonstruksjon av [[Trajans forum]]]]
Det neste århundret skulle bli kjent som perioden for [[De fem store keiserne]], der suksesjonene gikk fredelig for seg, og der riket blomstret. Keiserne av denne perioden var [[Nerva]] (96–98), [[Trajan]] (98–117), [[Hadrian]] (117–138), [[Antoninus Pius]] (138–161), og [[Marcus Aurelius]] (161–180), der alle ble adoptert av sin forgjenger. Deres valg av etterfølgere var basert på merittene de utvalgte hadde gjort. I denne forbindelsen er det argumentert for at adopsjonene heller kom av at ingen av keiserne hadde biologiske arvinger.

===== Nerva =====
{{utdypende|Nerva}}
Etter sin tiltredelse startet [[Nerva]] en restitusjon av riket. Han frigjorde dem som hans forgjenger hadde fengslet for forræderi, i tillegg til at han forbød all fremtidig forfølgelse av forræderi. Han gjenopprettet konfiskert eiendom, og involverte Senatet i sine avgjørelser. Mange av disse gjerningene ble trolig gjort for å oppnå et godt rykte, noe som likevel ikke ble tilfelle. Domitians tilhengere i hæren sto veldig sterkt, og i oktober 97 beleiret pretorianergarden Keiserpalasset på Palatinhøyden og tok Nerva som gissel. Keiseren ble tvunget til å gjennomføre beleirernes krav, som var å overgi de som sto bak mordet på Domitian.

Nerva adopterte Trajan som sin etterfølger, en kommandant ved fronten i [[Germania]]. Casperius Aelianus, pretorianergardens øverstkommanderende, som var ansvarlig for opprøret mot Nerva, ble senere henrettet under Trajan.

===== Trajan =====
{{utdypende|Trajan}}
I [[113 f.Kr.]], provosert av [[Partia]]s avgjørelse om å sette en uakseptabel konge på tronen i [[Armenia]], marsjerte Trajan til krig mot partherne. Han marsjerte først inn i Armenia, der han avsatte kongen og annekterte kongeriket under Roma. Deretter satte han kursen mot selve Parthia, der han bekjempet byene [[Babylon]], [[Selevkia]], og til slutt hovedstaden [[Ktesifon]] i [[116]]. Trajan fortsatte sørover mot [[Persiagulfen]], hvorfra han erklærte [[Mesopotamia]] som en ny provins, og sørget over at han var for gammel til å følge i [[Aleksander den store]]s fotspor. Trajan ga seg imidlertid ikke. I 116 tok han den store byen [[Susa]], avsatte den parthesiske kongen [[Osroes I]] og innsatte sin egen marionetthersker, Parthamaspates, på tronen. Aldri ville Romerriket komme lenger øst enn det var under Trajan, og aldri ville riket bli større.

===== Hadrian =====
{{utdypende|Hadrian}}
Til tross for sine fremragende evner som militæradministrator, er [[Hadrian]]s keisertid preget av fred. Han overga Trajans erobringer i Mesopotamia, som han mente var umulig å forsvare. Det ble nesten en krig med Parthia i [[121]], men trusselen ble avverget da Hadrian klarte å føre gjennom en fredsavtale. Hadrians hær klarte å knuse et massivt jødeopprør i [[Judea]] (132–135), anført av [[Bar Kokhba]]
[[Fil:Hadrian's wall2.jpg|thumb|right|250px|Keiser [[Hadrian]] er i ettertiden mest kjent for [[Hadrians mur|muren]] han bygde tvers over [[England]]]]

===== Antoninus Pius ===== 
{{utdypende|Antoninus Pius}}
[[Antoninus Pius]]' keisertid er preget av fred. Det var flere militære opprør i riket på denne tiden, i [[Mauritania]], Judea, og [[Romersk Britannia|Britannia]], men ingen av disse var av alvorlig karakter. Uroen i Britannia førte trolig til byggingen av den antoniske muren fra [[Forth]] til [[Clyde]].

===== Marcus Aurelius =====
{{utdypende|Marcus Aurelius}}
[[Marcus Aurelius]] hadde flere felttog mot opprørske stammer i Germania og Gallia. I Asia kjempet han, med hjelp fra sin medhersker, [[Verus]], mot et gjenopplivet parthisk rike. Verus hadde såpass med autoritet at han fikk full støtte fra soldatene, men han hadde allerede så mye makt at han ikke hadde noen intensjoner om å styrte Marcus Aurelius. Verus forble lojal til sin død i [[169]].
=====Commodus=====
{{utdypende|Commodus}}
Perioden med de «fem store keiserne» ble avsluttet med [[Commodus]]'  regjeringstid fra [[180]] til [[192]]. Commodus var sønn av Marcus Aurelius, og ble den første keiseren som arvet keisertittelen på over hundre år, og brøt adoptivsystemet som hadde vært gjeldende under hans fem forgjengere. Han var med-keiser sammen med sin far fra [[177]]. Da han ble enehersker etter sin fars død, ble han i første omgang hyllet av folket i riket. Commodus skulle imidlertid vise seg å bli en mindre vellykket keiser. Ifølge [[Edward Gibbon]]s «The Decline and Fall of the Roman Empire», hersket Commodus til å begynne med bra. Etter et feilslått attentat mot ham som antageligvis var arrangert av medlemmer av hans familie, ble Commodus paranoid, og til slutt gal. ''Pax Romana'', den romerske fred, endte med Commodus.

==== Severiske dynasti ====
{{utdypende|Severiske dynasti}}
Det severiske dynasti inkluderer de problemfylte herskerperiodene til [[Septimius Severus]] ([[193]]–[[211]]), [[Caracalla]] (211–[[217]]), [[Macrinus]] (217–[[218]]), [[Elagabalus]] (218–[[222]]), og [[Alexander Severus]] (222–[[235]]). Dynastiets stamfar, Lucius Septiumus Severus, kom fra en ledende innfødt familie i [[Leptis Magna]] i [[Afrika]], og som allierte seg med en fremtredende syrisk familie ved å gifte seg med [[Julia Domna]]. Deres provinsielle bakgrunn og kosmopolitiske allianse førte til at Romerriket skulle bli hersket av keisere med syrisk herkomst. Septimus Severus var en vellykket hersker, som fikk hærens lojalitet ved å gi dem gode lønninger. Han satte riddere i viktige administrative stillinger, noe som førte til en ytterlige forsterket sentraladministrasjon.

Septiums Severus’ sønn, Marcus Aurelius Antonius, kalt Caracalla, fjernet alle lovmessige og politiske forskjeller mellom italienere og de som bodde i provinsene i sin ''Constitutio Antoniniana'', som førte til at alle frie borgere innenfor rikets grenser fikk romersk borgerskap. Caracalla er også kjent for badehuset [[Caracallas termer]] i [[Roma]], som i ettertiden fungerte som arkitektoniske modeller for monumentale bygninger. Caracalla ble utover sin herskerperiode stadig mer autokratisk og ustabil, som til slutt førte til at han ble drept av pretorianer-prefekten [[Macrinus]] i [[217]], som også ble hans etterfulgte. Macrinus ble den første keiseren som ikke var av senatorisk rank.

Rikets domstol var dominert av fremtredende kvinner, som kontrollerte tiltredelsene av keiserne Elagabalus i [[218]] og Aleksander Severus, den siste keiseren av dynastiet, i [[222]]. I dynastiets siste fase var Senatets makt gjenopplivet, og en rekke skattemessige reformer ble vedtatt. 

Til tross for suksess mot det [[Sasanide-dynastiet|sassanidiske riket]] i øst, førte Alexander Severus’ dårlige administrative evner til at hæren gjorde opprør og fikk ham drept i [[235]]. Alexander Severus’ død sendte riket i hendene på en rekke soldatkeisere, og et halvt århundre med borgerkrig og ufred.