Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

=== Innledende fase av krigen (1139–1140) ===
[[Fil:Political map of England 1140.PNG|thumb|Politisk kart over Wales og sørlige England i 1140; rødt = områder under Stefans kontroll, blå = Maud, grått = innfødte walisere.]]

Invasjonen skjedde endelig i august. [[Baldwin de Redvers, 1. jarl av Devon|Baldwin de Redvers]] krysset over fra Normandie til [[Wareham]] i et innledende forsøk på å erobre en havn for ta imot keiserinne Mauds invasjonshær, men Stefans styrker tvang ham til trekke seg til sørvest.<ref name="Davis_39">Davis (1977), s. 39.</ref> Måneden etter ble keiserinnen invitert av enkedronning [[Adeliza av Louvain|Adeliza]] til isteden å gjøre landgang ved [[Arundel]], og den 30. september kom Robert av Gloucester og keiserinne Maud til England med 140 riddere.<ref name="Davis_39"/><ref>Historikeren Edmund King er uenig at keiserinnen fikk en invitasjon til [[Arundel Castle]], og argumenterte for at hun kom uforventet på Adeliza og hennes ektemann, jf. King (2010), s. 116.</ref> Maud ble værende på Arundel Castle mens Rovert marsjerte nordvest til Wallingford og Bristol hvor han håpet å skaffe støtte for opprøret og knytte seg opp med Miles av Gloucester, så da grep anledningen til å trekke tilbake sin lojalitetsed til kong Stefan.<ref>Davis (1977), s. 40.</ref>

Stefan svarte øyeblikkelig med å forflytte seg sørover, beleiret Arundel og fanget Maud inne i festningen.<ref name="Bradbury_78">Bradbury (2009), s. 78.</ref> Stefan gikk deretter med på en våpenhvile foreslått av hans bror Henry av Blois. De fulle detaljene i denne er ikke kjent, men resultatene var at Stefan først lot Maud slippe fri fra beleiringen og tillot henne og hennes husholdning av riddere ble eskortert til sørvest hvor de ble gjenforent med Robert av Gloucester.<ref name="Bradbury_78"/> Grunnene for Stefans beslutning å løslate sin rival er uklare. Samtidige kronikører har foreslått at Henry argumenterte at det ville være i Stefans beste interesse å løslate keiserinnen og konsentrere seg om å angripe Robert. Det kan også være at Stefan oppfattet Robert og ikke Maud som sin fremste motstander ved dette tidspunktet i konflikten.<ref name="Bradbury_78"/> Stefan sto også overfor et militært dilemma ved Arundel da festningen ble betraktet som en av de mest ugjennomtrengelige, og han kan ha fryktet at hans hær ble bundet fast i sør mens Robert flakket fritt om i vest.<ref>Bradbury (2009), s. 79.</ref> En annen teori er at Stefan løslot Maud ut fra en følelse av høvisk ridderlighet. Stefan var kjent for å ha en sjenerøs og høflig personlighet, og kvinner var ikke normalt forventet å bli angrepet i anglo-normannisk krigføring.<ref>Gillingham (1994), s. 31.</ref><ref>Ridderlighet var godt etablert som et prinsipp i anglo-normannisk krigføring på Stefans tid. Det var ikke betraktet som passende eller normalt å henrettet fanger av høy byrd, og som historikeren John Gillingham har observert, verken Stefan eller keiserinne Maud gjorde så, unntatt hvor motstanderen allerede hadde brutt normene for militær oppførsel, jf. Gillingham (1994), s. 49–50.</ref>

[[Fil:Prince Henry of Scotland 1139 692124.jpg|thumb|left| Slv penny preget av Henrik av Skottland i hans navn ved [[Corbridge]] i [[Northumberland]] etter hans fredsavtale med Stefan.]]

Selv der det hadde vært få som hadde gått over til keiserinnens side, kontrollerte Maud en kompakt blokk av territorier som strakte seg ut fra Gloucester og Bristol og sørvest inn i Devon og Cornwall, vest inn i [[Welsh Marches]], grensetraktene mot Wales, og øst så langt som til Oxford og Wallingford, og truet London.<ref>Bradbury (2009), s. 81.</ref> Hun etablerte sitt hoff i Gloucester, nær Roverts festning i Bristol, men langt nok til at hun holdt seg uavhengig av sin halvbror.<ref>Chibnall (1993), s. 83-84</ref> Stefan forsøkte å gjenvinne disse områdene, begynnende med å angripe Wallingford Castle, som kontrollerte Themsen-korridoren. Festningen ble holdt av Brien FitzCount, som hadde vært en lojal tilhenger av Henrik I og en fast støttespiller av hans datter. Stefan fant ut at festningen var altfor godt forsvart,<ref>Bradbury (2009), s. 83.</ref> og etterlot en del styrker til å forsette blokaden av festningen, mens han selv fortsatte videre inn i Wiltshire for å angripe Trowbridge, tok festningene South Cerney og Malmesbury langs denne ruten.<ref>Bradbury (2009), s. 82–83.</ref> I mellomtiden marsjerte [[Miles av Gloucester, 1. jarl av Hereford|Miles av Gloucester]] østover, angrep Stefans bakstyrker ved Wallingford og truet ankomsten til London.<ref>Davis (1977), s. 42.</ref> Stefan ble tvunget til å oppgi kampanjen i vest og marsjerte østover for stabilisere situasjonen der og beskytte hovedstaden.<ref name="Davis_43">Davis (1977), s. 43.</ref>

Ved begynnelsen av 1140 hadde Nigel, biskopen av Ely, som Stefan hadde konfiskert festningen til året før, også gjort opprør mot kongen.<ref name="Davis_43"/> Nigel håpet å erobre [[East Anglia]] og etablere sin base på [[Isle of Ely]], som var en øy fram til 1600-tallet og omgitt av det beskyttende myrbaserte [[Fenland]].<ref name="Davis_43"/> Stefan etablerte øyeblikkelig på denne trusselen, tok hæren inn i myrlandet og satte sammen båter til bro som gjorde at han kunne frakte soldater over øya og angripe overraskende.<ref name="Bradbury_88">Bradbury (2009), s. 88.</ref> Nigel slapp unna og kom seg til Gloucester, men hans menn og festning ble tatt, og kongens orden ble midlertidig gjenopprettet i øst.<ref name="Bradbury_88"/> Robert av Gloucesters tok tilbake en del av territoriet som Stefan hadde tatt i 1139.<ref>Bradbury (2009), s. 90.</ref> I en anstrengelse for å forhandle fram en våpenhvile holdt Henry av Blois en fredskonferanse i [[Bath]] hvor Robert representerte keiserinnen, og hvor dronning [[Matilda av Boulogne]] og [[Theobald av Bec]], erkebiskop av Canterbury, representerte kongen.<ref>Chibnall (1993), s. 92.</ref> Konferansen brøt sammen da Henry av Blois og presteskapet insisterte på sette betingelsene for enhver fredsavtale, noe Stefan fant helt uakseptabelt.<ref>Bradbury (2009), s. 91.</ref>

Ranulf av Chester forble rasende over Stefans gave i nord til den skotske prins [[Henrik av Skottland|Henrik]].<ref name=" Davis_50"/> Han planla derfor å håndtere dette problemet ved å overfalle Henrik mens prinsen reiste nordover etter julefeiringen ved Stefans hoff. Ryktene om planen spredte seg og ble også rapportert til Stefan som valgte å eskortere Henrik nordover. Det ble dråpen som fikk begeret til å renne over for Ranulf.<ref name=" Davis_50"/> Han hadde tidligere hevdet at han hadde rettighetene til [[Lincoln Castle]], som nå var holdt av Stefan, og under dekke av et sosialt besøk, erobret han festningen i et overraskende angrep.<ref>Davis (1977), s. 50–51.</ref> Stefan marsjerte nordover og inngikk deretter en avtale med Ranulf om at han skulle få beholde borgen,<ref name=" Davis_51">Davis (1977), s. 51.</ref> antagelig for å unngå at han gikk sammen med Mauds parti. Stefan vendte tilbake til London hvor han fikk nyhetene om at Ranulf, hans bror og deres familier slappet av i Lincoln Castle med en liten vaktstyrke, noe som var sjanse til ytterligere et overraskende angrep.<ref name=" Davis_51"/> Stefan gikk fra den avtalen hadde inngått, samlet sammen hæren igjen og marsjerte raskt nordover, men ikke raskt nok. Ranulf overlot forsvaret av festningen til sin hustru og sin bror mens han selv snek seg unna for å samle forsterkninger. Stefan la festningen under beleiring,<ref name=" Davis_51"/> mens Ranulf erklærte sin støtte til Maud, og kom tilbake med sin hær fra Cheshire, walisere og med sin svigerfar Robert og hans hær. I tillegg ble de fulgt av en betydelig gruppe desperate menn som hadde mistet sine eiendommer og hadde alt å vinne og lite å tape ved å kjempe imot kongen.<ref name="Poole_141"/>