Redigerer Det Tumultuariske Optrin (avsnitt)

==Etterspill==
===Prisreguleringen blir opphevet===
I august ble varetilgangen i Bergen bedre, og 4. august 1814 ble korntakstene som ble fastsatt i møtet med samnangerbøndene opphevet. 14. august var krigen med Sverige over, og med det ble det igjen fri tilgang av korn til Bergen og matmangelen tok slutt.<ref name="toåtte">Horneman, s. 28</ref>

===Borgerskapets reaksjon===
27. juli samlet borgerskapet seg i rådhuset. Så mange møtte opp at de måtte flytte fra Representantenes værelse der de først møtte, og over i den store salen. Borgerne forfattet en tekst som ble underskrevet av 128 borgere. Denne teksten ble utgangspunkt for et brev som ble sendt fra borgerne i Bergen til kongen 29. juli, underskrevet av 203 borgere. I brevet fikk myndighetene sterk kritikk for at de hadde latt tumultene finne sted, men det ble også rettet kritikk mot enkelte av byens borgere for å ha solgt korn til for høye priser<ref name="toseksåtte"/><ref>Davidsen, s. 33-34</ref> og ikke minst ble bøndene og byallmuen kritisert.<ref name="toåtte"/>

{{Sitat|Unegtelig er det, og med vemodsfuld Harme anmærke vi det, at enkelte af våre Medborgere, dog vi vil kun haabe saare faae i Tallet, skiændede det agtværdige Borgernavn, og toge Blodpenge for det Korn de solgte til deres lidende og kraftløse Medborgere.<ref name="toseksåtte"/>}}

Det ble også bedt om at det skulle bli nedsatt en undersøkelseskommisjon, slik det tidligere hadde blitt gjort etter strilekrigen.

===Undersøkelseskommisjonen===
Borgerskapets ønsker om en undersøkelseskommisjon ble hørt av kongen. 17. oktober 1814 bestemte han å opprette en kommisjon som skulle finne ut hvem som stod bak tumultene. 20. desember ble mandatet utvidet til å inkludere en undersøkelse av borgernes skyld i det som hadde skjedd.

Undersøkelseskommisjonen bestod av den pensjonerte justisråd og stiftamtsskriver Christian Lerche Dahl og assessor Peter Blix Heiberg fra Bergen stiftsoverrett, rådmann og prokurator Henrich Leganger ([[aktor]]), politifullmektig og prokurator Peder Christensen (allmuens forsvarer) og [[cand. jur.]] Jens Scydtz som sekretær.{{#tag:ref|Davidsen (s. 35) oppgir Scydtz som sekretær, og i hans framstilling kan det virke som om Schydtz hadde en mindre rolle i gruppen, mens Horneman (s. 28) oppgir Schydtz som leder for kommisjonen.|group=n}} To politibetjenter ble i tillegg stilt til kommisjonens disposisjon. De begynte arbeidet 13. mars 1815 og det forelå en dom 20. mai 1822.

Kommisjonen hadde informasjon fra et stort antall avhør til rådighet. Mange ble avhørt før kommisjonen startet sitt arbeid, og kommisjonen beordret også mange avhør. Tømmermennene Zacharias Pedersen og Johann Christopher Esman ble fort sirklet inn av kommisjonen, og det ble i tillegg til håndverkere gjort mange avhør av kjøpmenn, torgkoner, bønder og byallmue. Etter at dette var gjort forsøkte kommisjonen å finne ut hvor løpesedlene som hadde bedt folk møte opp i Bergen stammet fra, hvordan de hadde vandret i områdene rundt Bergen og hvem som var bondeledere. I dette arbeidet ble så unge barn som 8-9 år avhørt. Arbeidet med å finne ut hvor løpesedlene kom fra var mislykket, til tross for at stadig nye folk ble avhørt. Kommisjonen beordret også flere avhør av kjøpmenn for å  finne ut om de hadde tatt for høye kornpriser.

29. september 1819 la aktor fram sin påstand. Han frafalt tiltale mot alle kjøpmennene som hadde blitt beskyldt for å ta for høye priser, men mente at byens kjøpmenn burde betale en fjerdedel av undersøkelseskommisjonens kostnader. Han la videre ned påstand om straff med tukthus (for kvinner) og festningsarbeid (for menn) for 59 personer. Tidsrammene for disse straffene lå mellom tre måneder og livstid for menn og to måneder og et år for kvinner. Han la også ned påstand om at 340 personer burde dømmes til bøter. Den nedsatte forsvareren argumenterte i hovedsak for frifinnelse av allmuen. Flere kjøpmenn og noen bønder fikk nå advokater til å tale sin sak. Kjøpmennene ville ikke betale for saken, mens bøndene ville frifinnes, og prosessen fram til det forelå en dom tok derfor lang tid.<ref>Davidsen, s. 34-36</ref>

===Dommer===
20. mai 1822 falt kommisjonens dom. De som ble dømt ble delt inn i fem klasser, fordelt etter hvilken rolle de hadde hatt i opptøyene.
#De som enten i Bergen eller på Natland hadde gjort noe som gjorde at de umiddelbart skulle få korporlig straff.
#De som stod bak løpesedlene og hadde dratt til byen.
#De som hadde dratt til byen uten å stå bak løpesedlene, eller hadde videreformidlet løpesedlene uten selv å dra til byen.
#De som ikke kunne ilegges bøter, men som skulle dele på saksomkostningene.
#De som kommisjonen mente hverken skulle dømmes til bøter og saksomkostninger.

For de to første dømte, tømmermennene  Zacharias Pedersen og Johann Christopher Esman, la kommisjonen inn en formildende omstendighet som skulle gjelde for alle personene som var involvert i saken. Kommisjonen slo fast at det var hungersnød i stiftet og «ublue priser» på korn. Til tross for dette ble det idømt strenge straffer for flere av de involverte. Den strengeste straffen som ble gitt var to års festningsarbeid.<ref name="toseksåtte"/><ref>Davidsen, s.37-38</ref><ref name="tretti">Horneman, s. 30</ref>

Tilsammen ble 355 personer dømt for deltagelse i Det Tumultariske Optrin. 58 fikk korporlig straff mens 277 ble dømt til bøter. 66 personer ble frikjent. I all hovedsak var det bønder som ble dømt, men av de 29 personene fra byallmuen som ble straffet, tilhørte 18 av dem klasse 1, altså de mest alvorlige forbrytelsene. Unge og ressurssterke menn fikk generelt hardere straffer enn kvinner, eldre menn og barn og ungdommer. Kjøpmennene i byen ble dømt til å betale 14 % av saksomkostningene.<ref>Horneman, s. 29</ref>

De dømte kom fra store deler av området rundt Bergen. Det ble felt dommer i de fem kategoriene mot folk fra [[Askøy]], [[Bergen]], [[Fana]], [[Kvam]], [[Os (Hordaland)|Os]], [[Osterøy]], [[Radøy]], [[Samnanger]], [[Sotra]] og [[Voss]]. Innad i disse enhetene var ikke den geografiske fordelingen jevn. For eksempel kom nesten alle de dømte fra [[Manger kirke|Manger prestegjeld]] på Radøy fra [[Hordabø]] sogn, mens ingen fra Manger sogn ble dømt.<ref>Horneman, s. 32</ref><ref>Davidsen, s. 47</ref>

Kun de som var i gruppe en, og som hadde fått strengere straff enn bøter, kunne anke dommen. 43 av disse anket til [[Høyesterett]]. Av dem var ikke Pedersen og Esman. Høyesterett gav sin dom 24. oktober 1826, og bekreftet det kommisjonen hadde kommet fram til, bortsett fra at to personer fikk skjerpet straffene sine og at de dømte i fellesskap måtte betale for ankesaken. Høyesterett påla i tillegg Peter Blix Heiberg fra undersøkelseskommisjonen å betale 200 lodd sølv til nærmeste sykehus for å ha halt ut saken.

Det hele tok en ny vending året etter. 6. oktober 1827 benådet kongen alle dem som ble dømt i høyesterett. Dette førte til en sterk reaksjon fra administrasjonen i stiftet som reagerte på at de som hadde fått strengest straff ble benådet, mens de som kun måtte betale bøter ikke ble det. En årelang kommunikasjon mellom stiftet og departementet, som mente at stiftet hadde en god sak, fulgte deretter, før det hele endte med at departementet i februar 1829 fritok alle de dømte for straff, så sant denne ikke allerede var ferdigsonet.<ref>Davidsen, s. 39-42</ref>