Redigerer Den skotske uavhengighetskrig (avsnitt)

== Den andre uavhengighetskrig: 1332-1357 ==
Da Robert Bruce døde var kong [[David II av Skottland|David II]] for ung til å styre. [[Thomas Randolph, 1. jarl av Moray]], ble utnevnt til Vokter, men Edvard III av England, til tross for at han hadde signert [[Edinburgh-Northampton-traktaten]], var fast bestemt til å hevne ydmykelsene som skottene hadde påført ham. Han bestemte seg for å støtte Edvard Balliol, sønn av den tidligere kong John Balliol som hadde dødd i Frankrike. Edvard Balliol hadde et legitimt krav til den skotske tronen.

Edvard III hadde også støtte fra en gruppe skotske adelsmenn, ledet av Balliol og [[Henry Deaumont]], kjent som «De arveløse» (''Disinherited''). Denne adelige gruppen hadde gitt sin støtte til engelskmennene i Den første krigen og etter [[slaget ved Bannockburn|Bannockburn]] hadde Robert Bruce avskaffet deres titler og fratatt dem deres landområder. Da det omsider ble fred fikk de ingen kompensasjon, og de var fast bestemte på å få tilbake sine gamle privilegier.

Jarlen av Moray døde 20. juli 1332. De skotske adelige samlet seg i [[Perth, Skottland|Perth]] hvor de valgte Donald, jarlen av Mar, som den nye Vokteren. Samtidig var det en gruppe ledet av Balliol som hadde satt seil fra elven Humber. Gruppen besto av «arveløse» adelsmenn og eventyrere, sannsynligvis ikke mer enn noen få hundre mann, og de planla å invadere Skottland.

Edvard III var fortsatt formelt i fred med David II, og hans forbindelser med Balliol ble holdt hemmelig. Balliols desperate plan var dømt til å mislykkes, og Edvard III forbød ham å invadere Skottland fra elven [[Tweed, Skottland|Tweed]]. Det ville ha vært et åpent brudd på fredstraktaten. I stedet sa Edvard seg villig til å vende et blindt øye til en invasjon som kom sjøvegen, men gjorde det klart at om de feilet ville han fornekte dem og konfiskere alle deres engelske eiendommer.

=== Skotter mot skotter ===
Opprørerne gikk i land ved [[Kinghorn in Fife]] den [[6. august]]. Nyheten om invasjonen hadde nådd frem før dem, og da de marsjerte mot Perth oppdaget de at vegen sperret av en stor skotsk hær, hovedsakelig infanteri ledet av den nye Vokteren.

Ved [[slaget ved Dupplin Moor]] beseiret Balliols lille hær, ledet av Henry Beaumont, den betydelig større skotske hæren. Beaumont benyttet en taktikk som engelskmennene ville gjøre berømt under [[hundreårskrigen]] med riddere til fots i midten og bueskyttere på flankene. Med et morderisk regn av piler over seg fikk de fleste av skottene ikke nærkontakt med fienden. Da nedslaktingen endelig var over var 2000 skotter og mange adelsmenn, inkludert Donald, jarlen av Mar, og Sir Robert Bruce (en sønn utenfor ekteskap av kong Robert I Bruce) døde. Edvard Balliol hadde da ingen vanskeligheter med å bli kronet til konge av Skottland ved Score Abbey. 

Balliols suksess overrasket Edvard III, som nå fikk en ny bekymring i spørsmålet om Balliols erobring av Skottland ville lede til en skotsk invasjon av England. Han samlet hæren og dro nordover.

I oktober fikk Sir [[Archibald Douglas]], nå Vokter av Skottland, i stand en våpenhvile med Balliol ved å samle det skotske parlamentet og la det avgjøre spørsmålet om hvem den riktige kongen var. Oppmuntret av våpenhvilen lot Balliol de fleste av sine engelske soldater gå og reiste til Annan på nordsiden av [[Solway Firth]]. Han sendte to offisielle brev hvor han sa at med hjelp av England hadde han gjenvunnet sitt kongedømme og anerkjente at Skottland alltid hadde vært underlagt England. Han lovte også land til Edvard III ved grensen, inkludert Berwick, og at han ville tjene den engelske kongen resten av livet. Men i desember, tidlig om morgenen, angrep Douglas uventet Balliol i Annan og drepte de fleste av mennene hans. Balliol selv greide å flykte gjennom et hull i veggen og rømte halvnaken på hesteryggen til [[Carlisle]].

=== England angriper ===
I april [[1333]] angrep Edvard III og Balliol med en stor engelsk hær Skottland og beleiret Berwick. Archibald Douglas forsøkte å frigi byen i juli, men ble beseiret og drept i slaget ved Halidon Hill. David II og hans dronning ble sendt i sikkerhet ved [[Dumbarton slott]], mens Berwick overga seg og ble annektert av Edvard III. På dette tidspunktet var Skottland under engelsk okkupasjon. Åtte av de skotske lavlandsfylkene ble overgitt til England av Edvard Balliol.

Kong [[Filip VI av Frankrike]] tilbød i begynnelsen av [[1334]] kong David II og hans hoff asyl i hans rike. I mai samme år ankom den tidligere skotske kongen Frankrike og opprettet et hoff i eksil ved [[Château-Gaillard]] i [[Normandie]]. England og Frankrike lå på denne tiden i en heftig tvist som med tiden skulle føre de to nasjonene inn det som ble kjent som [[hundreårskrigen]]. Samtidig vanskeliggjorde Filip VI de engelsk-franske fredsforhandlingene ved å erklære at enhver fredstraktat mellom Frankrike og England måtte inkludere eksil-kongen av Skottland.

I David IIs fravær fortsatte en rekke Voktere kampen. I november måtte Edvard III igjen invadere Skottland, men han oppnådde lite og trakk seg tilbake i februar [[1335]] på grunn av dårlig vær. Han og Edvard Balliol kom tilbake i juli med en styrke på 13&nbsp;000 mann og marsjerte gjennom Skottland, først til [[Glasgow]] og deretter til Perth hvor Edvard III installerte seg mens hæren herjet og plyndret landområdene rundt. De opprørske skottene fulgte nå en plan om å unngå regulære feltslag og evakuerte lavlandsbefolkningen til trygghet på høylandet. Noen skotske ledere som jarlen av [[Atholl]] underkastet seg kong Edvard III ved [[Perth, Skottland|Perth]].

Da Edvard III til slutt måtte reise tilbake til England benyttet de gjenværende lederne av den skotske motstandsbevegelsen anledningen til å velge Sir [[Andrew Murray]] som Vokter. Murray forhandlet ganske fort frem en våpenhvile med Edvard i april 1336. Samtidig kom det sendebud fra Frankrike og [[Den hellige stol]] som forsøkte å forhandle frem en fredsavtale mellom Skottland og England. I januar trakk skottene opp et forslag hvor de ville anerkjenne den gamle og barnløse Edvard Balliol som sin konge, men at eksil-kongen David II skulle være hans arving og skulle kunne forlate Frankrike og leve i England.

=== Brent jord ===
Men, David II var den som forkastet fredsutkastet, noe som førte til at en engelsk hær under Henry av Lancaster invaderte Skottland i mai og av en annen hærstyrke ledet av Edvard III i juli. Sammen herjet de to hærene mye av det sørvestlige Skottland og [[Clyde]]-dalen. Alarmert av den engelske invasjonen erklærte Filip VI av Frankrike at han aktet å støtte Skottland med alle de midler han hadde tilgjengelig. Han hadde en stor flåte og en hærstyrke klar til å invadere både England og Skottland. Edvard III reiste hastig tilbake til England mens skottene under ledelse av Murray erobret og ødela de engelske befestningene, foruten å herje områdene på landsbygda for å gjøre det ubeboelig for de engelske soldatene.

Selv om Edvard III igjen hadde invadert Skottland ble han mer og mer nervøs for en mulig fransk invasjon, og mot slutten av 1336 hadde skottene igjen fått kontroll over det meste av landet. I 1338 snudde bølgen atter en gang. Mens ’Black Agnes’, grevinnen av Dunbar og March, fortsatte å motstå den engelske beleiringen av slottet Dunbar, til tross for kraftig beskytning av festningsverkene, fikk Skottland et pusterom da Edvard III krevde den franske tronen og landsatte sin hærstyrke i Flandern: Hundreårskrigen med Frankrike var i gang.

Det kongeriket som Robert Bruce møysommelig hadde bygd opp og erobret ble splintret i løpet av bare ni år. Mange av de erfarne og betydningsfulle adelsmennene var døde, og økonomien som bare så vidt hadde begynte å komme seg etter tidligere kriger, lå atter i ruiner. Det var et fattig og nødstilt land med sterk behov for fred og stabilt styre som David II kom tilbake til i juni [[1341]].

=== Skottland invaderer England ===
David II var fast bestemt på å leve opp til minnet etter sin strålende far. Han ignorerte våpenhvilen med England og var fast bestemt på å støtte sin franske allierte, kong Filip VI. 

I 1341 ledet han et plyndringstokt inn i England og tvang dermed Edvard III til å sende militær støtte nordover. 

I [[1346]], etter ytterligere skotske hærtokter, argumenterte kong Filip VI for en motinvasjon av England som svar på de engelske festningsverkene ved Calais. David II aksepterte og ledet personlig en skotsk hærstyrke på 12&nbsp;000 mann sørover for å erobre Durham. England svarte med en hærstyrke på 5000 som marsjerte nordover fra Yorkshire. Den [[14. oktober]] ble skottene beseiret i [[slaget ved Neville’s Cross]]. Skottene led store tap, og David II selv ble såret i ansiktet av to piler før han ble tatt til fange. Han hadde fortsatt nok styrke til å slå ut to tenner på engelskmannen som hadde fanget ham.

Etter en periode i rekonvalesens ble David II fraktet til fangenskap i [[Tower of London]]. Der satt han i 11 år. I denne perioden ble Skottland styrt av hans nevø, [[Robert II av Skottland|Robert Stewart, 7. High Steward av Skottland]]. Edvard Balliol returnerte til Skottland enda en gang med en mindre styrke, men greide bare å ta kontroll over deler av [[Galloway]]. Hans hær ble mindre med tiden inntil ha ga opp kravet på den skotske tronen i [[1356]]. I [[1364]] døde han barnløs.

=== Striden ebber ut ===
Den 3. oktober [[1357]] ble David II løslatt fra sitt fangenskap i henhold til [[Berwick-traktaten av 1357|Berwick-traktaten]] som påla at skottene å betale den umulige summen av 100&nbsp;000 merker for ham (1 merke var 2/3 av et engelsk pund) i løpet av de neste ti årene. Skottene måtte tåle tung beskatning for å betale løsepengene, men David II fikk mange i mot seg da han benyttet skatteinntektene for å dekke egne behov. Skottland var i en vanskelig situasjon, herjet av krig og redusert av [[svartedauden]]. Første avdrag på løsesummen ble betalt, andre avdrag var forsinket og etter det var det ikke mer å betale med.

I 1363 reiste David II til London hvor han gjorde en avtale med England. Hvis han døde barnløs skulle den skotske kronen gå til Edvard III, som var hans svoger, eller en av hans sønner, og at [[Stone of Scone|Skjebnesteinen]] (''Stone of Destiny'') skulle bli returnert til sitt hjemland for kroningen. Skottene selv avviste denne avtalen og tilbud heller å fortsette å betale løsepengene som da hadde økt til 100&nbsp;000 pund. De truet også med å avsette David II. 

I 1369 ble partene enige om en våpenhvile på 24 år og i [[1369]] ble traktaten av 1365 kansellert og erstattet med ny. Denne ga fordeler også til Skottland, takket være Englands krig med Frankrike. De nye betingelsene trakk de 44&nbsp;000 merker som allerede var blitt betalt, fra det opprinnelige kravet på 100&nbsp;000. Den resterende summen skulle betales i rater på 4000 i løpet av de neste 14 årene.

David II hadde tapt sin popularitet, og adelen hadde ingen respekt for ham da han giftet seg med enken til en lavættet ‘laird’ etter hans engelske kone døde. Han døde selv i februar 1371. Da Edvard III av England døde i [[1377]] var fortsatt 24&nbsp;000 merker av erstatningen som ennå ikke var betalt.