Redigerer Den romerske republikk (avsnitt)

== Politikk ==
[[File:Forum Romanum through Arch of Septimius Severus Forum Romanum Rome.jpg|thumb|[[Forum Romanum]], det kommersielle, kulturelle og politiske senter av byen og hvor republikken huset ulike kontor og møtesteder for regjeringen.]]
Forfatningen til den romerske republikk utviklet seg jevnlig i en rekke uskrevne sett av retningslinjer og prinsipper som ble videreformidlet hovedsakelig ved presedens, og som regjeringen og dens politikk fungerte etter.<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 161</ref>

=== Det romerske senatet ===
Senatets endelige autoritet var avledet fra senatorenes aktelse og verdighet.<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 96</ref> Denne aktelsen og verdigheten var basert på både presedens og sedvane, foruten også på senatorenes kvalitet og omdømme.<ref> Cicero, 239</ref> Senatet vedtok bestemmelser, som ble kalt for ''senatus consulta''. Disse var offisielt «råd» fra senatet og til en magistrat. I praksis ble de imidlertid nesten alltid fulgt av magistratene.<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 44</ref> Fokuset til det romerske senatet var vanligvis rettet mot utenrikspolitikken.<ref>[[Polybios]], 133</ref> Selv om teknisk sett ikke hadde noen offisiell rolle i ledelsen av en militær konflikt, var senatet til sist den kraft som hatt oppsyn og kontroll over slike affærer. Makten til senatet ble øket over tid mens makten til de lovgivende forsamlingene minsket, og senatet tok en større rolle i ordinær lovgivning. Det medlemmer var vanligvis utnevnt av [[censor]]er, som vanligvis utpekte nyvalgte magistrater for medlemskap i senatet, noe som gjorde senatet til delvis en valgt forsamling. I tider med militær nødstilfelle, som ved innbyrdeskrigene på 100-tallet f.Kr., ble denne praksis mindre vanlig da en [[Diktator (romersk)|diktator]], et [[triumvirat]] eller senatet selv ville velge sine medlemmer.

=== Lovgivende forsamlinger ===
Den lovlige status for [[Romersk borger|romersk statsborgerskap]] var begrenset og var en viktig forutsetning for å inneha mange betydningsfull lovmessige rettigheter, slik som retten til domstol og til å anke, til gifte seg, å ha stemmerette, å ha en posisjon, å inngå bindende kontrakter, og til særlige skatteunntak. En voksen, mannlig borger med fulle lovmessige og politiske rettigheter ble kalt for «optimo jure». Menn med disse rettighetene valgte sine forsamlinger, og der på valgte forsamlingene sine magistrater,<ref name="Polybios_134">Polybios, 134</ref> bestemte lovgivningen,<ref>Polybios, 135</ref> presiderte ved domstolene i kriminalsaker, erklære krig og fred, og inngå eller oppheve avtaler.<ref name="Polybios_134"/> Det var to typer av lovgivende råd. Det første var ''comitia'' («komiteene»),<ref>Lintott, Andrew (1999): The Constitution of the Roman Republic, s. 42</ref> som var råd for alle ''optimo jure''. Den andre var ''concilia'' («rådene»), som var råd for særskilte grupper av ''optimo jure''.<ref>Abbott, Frank Frost (1901): ''A History and Description of Roman Political Institutions'', s. 251 </Ref>

Borgerne ble organisert på grunnlag av [[Centurion|centurier]] og stammetilknytning, som samlet seg i egne råd. ''Comitia Centuriata'' («Centuriernes råd») var en rådsforsamling av centurier, det vil si soldater. President for ''Comitia Centuriata'' var vanligvis en konsul.<ref name="Polybios_132"> Polybios, 132</ref> Centurierne ville også stemme, en om gangen, inntil et virkemål hadde fått støtte fra et flertall av dem. ''Comitia Centuriata'' ville velge magistrater som hadde empirisk makt (konsuler og pretorer). Det valgte også censorer. ''Comitia Centuriata'' kunne erklære krig, og ratifisere resultatene til en censur.<ref> Abbott, Frank Frost (1901): ''A History and Description of Roman Political Institutions'', s. 257</ref> Det fungerte også som en høyesterett for anker i bestemte juridiske saker.<ref> Cicero, 241</ref>

''Comitia Tributa'', forsamlingen for stammene (det vil si Romas borgere), ble ledet av en konsul,<ref name="Polybios_132"/> og var sammensatt av 35 stammer. Stammene var ikke [[Etnisitet|etniske]] eller slektsgrupper, men heller [[geografi]]ske underavdelinger.<ref>Lintott, Andrew (1999): ''The Constitution of the Roman Republic'', s. 51</ref> Den ordning som de 35 stammene stemte ble trukket ved lodd.<ref> Taylor, Lily Ross (1966): ''Roman Voting Assemblies'', s. 77 </ref> Straks et virkemiddel hadde mottatt støtte fra et flertall av stammene, ble stemmingen avsluttet. Mens rådet ikke vedtok mange lover, valgte ''Comitia Tributa'' [[kvestor]]er, [[Kurult sete|kurale]] [[edil]]er, og militære [[Militærtribun|tribuner]].<ref> Taylor, Lily Ross (1966): ''Roman Voting Assemblies'', s. 7</ref> Plebeierrådet<ref> Abbott, Frank Frost (1901): ''A History and Description of Roman Political Institutions'', s. 196 </ref> var identisk med stammenes råd, men ekskluderte patrisierne (eliten som kunne spore deres slekt tilbake til Romas opprettelse). De valgte deres egne offiserer, plebeiertribuner og plebeierediler. Vanligvis ville en plebeiertribun lede rådet. Dette rådet vedtok de fleste lover og kunne også fungere som en appelldomstol.

=== Utøvende magistrater ===
[[Fil:City of Rome during time of republic.jpg|300px|thumb|Roma i republikansk tid.]]
Hver republikansk magistrat hadde former konstitusjonell makt. Kun [[SPQR|folket i Roma]] (både plebeiere og patrisiere) hadde rett til konferere med en hvilken som helst magistrat.<ref> Lintott, Andrew (1999): ''The Constitution of the Roman Republic'', s. 95</ref> Den mest mektige konstitusjonelle makt var imperium. Det var en posisjon som ble holdt av både konsuler og pretorer. Imperium ga en magistrat autoritet til å kommandere en militær enhet. Alle magistrater hadde også autoriteten til utøve tvang, kalt ''coercitio''. Det ble benyttet av magistraten til å opprettholde offentlig orden.<ref> Lintott, Andrew (1999): ''The Constitution of the Roman Republic'', s. 97</ref> I Roma kunne alle borgere søke lovlig beskyttelse mot coercitio. Denne beskyttelsen ble kalt for ''provocatio''. Magistratene hadde også makt og plikt til å se etter varsler. Denne makten ble ofte benyttet for å motarbeide politiske motstandere.

En kontroll på en magistrats makt var hans tilknytning (collega). Hver magistratkontor kunne bli holdt samtidig av minst to personer. En annen kontroll var ''provocatio'' som var en opprinnelig form for prinsipp at statens skal respektere alle rettighetene til den enkelte. Det var en forløpet til [[habeas corpus]] («du [skal] ha kroppen»). Om en magistrat forsøkte å bruke statens makt mot en borger, kunne denne borgeren anke magistratens beslutning til en tribune.<ref> Cicero, 235</ref> I tillegg måtte en magistrat, straks hans periode på et år var over, vente i ti år før han på nytt kunne tjenestegjøre i samme posisjon. Det skapte problemer for en del konsuler og pretorer, og disse magistratene vikk tidvis deres imperium utvidet. I praksis ville de beholde posisjonens makt (som promagistrat) uten at de offisielt hadde denne posisjonen.<ref> Lintott, Andrew (1999): ''The Constitution of the Roman Republic'', s. 113</ref>

Konsulene i den romerske republikk var de høyeste magistrater, og hver av dem fungerte i posisjonen i et år.<ref name="Polybios_132"/><ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 20</ref> Konsulene hadde makt av høyeste rang i både sivile og militære saker. I byen Roma var konsulene også ledere av den romerske regjering.<ref name="Polybios_132"/> De ledet senatet og dets råd. Mens de var utenlands kunne enhver konsul kommandere en hær,<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 179</ref> og hans autoritet utenlands var nesten fullstendig.<ref name="Polybios_132"/> Pretorene administrerte sivil lov<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 32</ref> og kommanderte provinshærene. For hvert femte år ble to censorer valgt for en periode på 18 måneder, og i denne tiden ville de utføre en folketelling. I løpet av denne ville de melde inn borgere i senatet, eller renske dem ut av senatet.<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 26</ref> [[Edil]]er var offiserer som ble valgt for å administrere innenriksaffærer i Roma, slik som å håndtere offentlige leker og oppvisninger. [[Kvestor]]ene ville vanligvis assistere konsulene i Roma, og guvernørene i provinsene. Deres plikter var ofte finansielle.

Ettersom [[tribun]]ene ble betraktet som legemliggjøringen av plebeierne var de sakrosankt, det vil si hellig og ukrenkelig. Deres sakrosankt ble påtvunget av en ed, tatt av plebeierne, om å drepe enhver som skadet eller forstyrret en tribun i løpet av hans periode i posisjonen. All den makt som tribunen hadde kom fra deres sakrosankt. En konsekvens var det ble betraktet som en kriminell handling å skade en tribun, å ikke ta hensyn til hans veto, eller forstyrre tribunen.<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 23</ref> I tider med militær nødstilfelle kunne en diktator bli utnevnt for en periode på seks måneder.<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 24</ref> Den konstitusjonelle regjeringen ble da oppløst, og diktatoren hadde eneveldig makt over staten.<ref>Cicero, 237</ref> Når diktatorens periode var over, ble den konstitusjonelle regjeringen gjenopprettet.