Redigerer Den nederlandske gullalderen (avsnitt)

== Oppblomstring ==
: ''«Nederlandene var på 1600-tallet superlativenes land: Årlig ble det malt {{formatnum:70000}} bilder, produsert {{formatnum:110000}} stykker stoff og skapt en nasjonalinntekt på 200 millioner gylden.»'' <br /> &nbsp; &nbsp; — Michael North: ''Das Goldene Zeitalter. Kunst und Kommerz in der niederländischen Malerei des 17. Jahrhunderts.''

Nederlandene var den store økonomiske nasjonen på midten av [[1600-tallet]]. Konkurrenten England klarte først mot slutten av århundret å gjøre krav på posisjonen. Økonomisk makt lå på den tid i mindre grad i besittelsen av penger, snarere lå den i evnen til å skaffe overskudd ved varehandel og finansielle transaksjoner og å optimere verdiskapningen. Dette demonstrerte Nederlandene, som var et areal- og befolkningsmessig lite forbund uten råstoffer og noen landbruksproduksjon av betydning. [[Amsterdam]] ble den viktigste europeiske handelsplassen. Teoretisk flyttet finansielle transaksjoner store mengder edelmetall som ledsaget de betalinger som var et resultat av de inngåtte handeler; i praksis ble det på børsen i vid utstrekning handlet uten kontanter via ''Amsterdamsche Wisselbank'': Pengene forble som finansiell dekning av de pågjeldende handeler på de steder hvor de handlende kom fra. Jo større vareleveranser en handelsby kunne tilby, jo større dens betydning – det var kort fortalt det system som på 1600-tallet gjorde [[Amsterdams børs]] til det dominerede finansielle handelssentrum. Den nederlandske økonomien var i den gyldne perioden så sterk at ikke engang [[tulipankrakket]] i 1637 hadde noen voldsom virkning.

Landets finansielle styrke kom i stor utstrekning borgerne til gavn, både sosialt og kulturelt. Ettersom [[borgerskap]]et tok steget opp til de øverste lag ble kunsten også borgerlig. En ganske triviell grunn til den kulturelle blomstringstiden og den tiltagende mengden bilder var at den overfloden av kapital som var oppnådd ved spekulative eller risikable pengetransaksjoner i sjøfarts- og kolonieventyr, skulle nyttiggjøres. Gjenstander til innredning og utsmykking, særlig bilder, ble en populær måte å anvende pengene på som selv mindre velstående borgere kunne delta i.

Europa befant seg siden 1400-tallet i en brytningstid. Mens de lærde rundt midten av 1400-tallet enda konsentrerte seg om å vurdere og forstå [[antikken]]s oppdagelser, så forelå mange grunnleggende vitenskapelige skrifter i begynnelsen av 1600-tallet som oversettelser til forskjellige folkespråk. Det samme gjaldt verk av samtidige vitenskapsmenn som hadde arbeidet med innholdet og eventuelt videreutviklet det. Den nye anvendelse av [[boktrykking]] lettet utbredelsen av viten: Antikk tankegods og dets videreutvikling var nå – trykket og forståelig for enhver som kunne lese eget språk – ikke bare tilgjengelig for de lærde, men også for mindre utdannede.

=== Vitenskap ===
Den vidtgående lære- og forskningsfriheten som hersket i Nederlandene og [[Universiteit Leiden|Universitetet i Leiden]] tiltrakk seg mange vitenskapsmenn og filosofer fra hele Europa. Det gjaldt også den franske filosofen [[René Descartes]] som bodde i Leiden, formodentlig fra 1628 til 1649.
[[Fil:Jan Verkolje - Antonie van Leeuwenhoek.jpg|thumb|[[Anton van Leeuwenhoek]]<br />{{Byline|[[Jan Verkolje]]|type=Malt av}}]]
Mange bøker om religion, filosofi og naturvitenskap som var forbudt i utlandet eller var på [[inkvisisjonen]]s liste over [[Index librorum prohibitorum|forbudte bøker]], kunne trykkes og utbres i Nederlandene. På denne måten utviklet den nederlandske republikken seg i løpet av 1600-tallet til Europas «forlagshus». Amsterdam, som først fikk et trykkeri omkring 1500, overtok Antwerpens lederstilling og oppnådde ved siden av Leiden renommé som trykkested, især på grunn av trykkerfamilien Elsevier som var virksom begge steder.

Nederlandske rettslærde var verdsatt for sin viten om [[Folkerett|internasjonal rett]]. [[Hugo Grotius]] la grunnlaget for moderne [[havrett]]; med utgivelsen ''Mare liberum'' skapte han konseptet «det frie hav», som ble anfektet av nederlendernes hovedrival engelskmennene. Likeledes formulerte Grotius i sin bok ''De iure belli ac pacis'' (''Om krigens og fredens lover'') rettstanker om konflikter mellom nasjoner. Hans kollega [[Cornelis van Bynkershoek]] regnes som opphavsmann til [[Territorialfarvann|tremilsonen]] og hadde også betydning for utvikling av folkeretten. Likeledes var de sivilrettslige jurister fremstående i Europa. Grotius' sivilrettslige verk om romersk-hollandsk rett, ''Inleydinge tot de Hollantsche rechtsgeleertheit'' (''Introduksjon til hollandsk rettslære'') ble også verdsatt i Tyskland og fant via mange til tider ordrette, sitater i Arnold Vinnius' verk vei til spansk og sydamerikansk [[rettsvitenskap]]. Verker av disse forfattere – foruten Grotius og Vinnius kan også nevnes [[Johannes Voet]] – gjelder i dag som autoritet i sydafrikansk rett på grunn av nederlendernes kolonisering av landet.

[[Christiaan Huygens]] var [[matematiker]], [[fysiker]] og [[astronom]]. Til hans fortjenster innenfor astronomien hører beskrivelsen av [[Saturns ringer|Saturn-ringene]], oppdagelsen av Saturn-månen [[Titan (måne)|Tiian]] og planeten [[Mars (planet)|Mars']] rotasjon. Han var også aktiv innenfor optikk og mekanikk. Han utviklet pendeluret som kunne gi mer presis tidsmåling. Huygens ble første utenlandske æresmedlem av det britiske [[Royal Society]] og første forskningsleder, ''onderzoeksdirecteur'' for det franske vitenskapsakademi som var grunnlagt i 1666, [[Académie des sciences]]. [[Isaac Newton]] kalte ham sin tids mest «elegante matematiker».

Innenfor [[optikk]]en var [[Anton van Leeuwenhoek]] fra [[Delft]] tidens mest kjente vitenskapsmann. Leeuwenhoek videreutviklet mikroskopet ved selv å slipe linser og lyktes med å kunne forstørre opptil 270 ganger. Han var den første som metodisk utforsket mikroskopisk liv. Sammen med [[Jan Swammerdam]] ga han den første beskrivelse av [[Rød blodcelle|røde blodlegemer]] innen [[cellebiologi]]en. Imidlertid tok han sin viten om sliping av linser med seg i graven slik at man måtte vente til inn på 1800-tallet før man kunne fortsette med dette arbeidet.

Simon Stevin var en nederlandsk vannbygningeniør som bevisteknisk anså det umulige i en [[perpetuum mobile]], og innførte [[desimaltall]] i dagliglivet. Jan Adriaenszoon Leeghwater fra [[Graft-De Rijp|De Rijp]] var født i en landsby som lå midt i et dikeområde, og utviklet metoder til tørrlegging av myrområder og til avskjerming av hav til [[polder]] ved bruk av vindmøller. Han forvandlet høy vannstand til lav og kalte seg derfor Leeghwater, «Lavvann». Han var grunnlegger av det moderne nederlandske [[Drenering|avvannings]]- og landvinningssystemet.

=== Kunst og kultur ===
I ''gullalderen'' gjennomgikk Nederlandene en kulturell utvikling som tydelig adskilte seg fra nabostatenes og perioden anses i alminnelighet for å være et høydepunkt i den hollandsk-nederlandske sivilisasjon.<ref>Helmut Kaechele: ''Das goldene Zeitalter der Niederlande und sein Reflex in der Malerei.'' — [http://www.treff-im-stift-obernkirchen.de/download/Helmut_Kaechele_Das_goldene_Zeitalter.pdf På nettet i pdf-format]</ref> I andre land var rike aristokrater patroner og [[mesén]]er for kunsten, i Nederlandene spilte velstående handelsfolk og andre patrisiere denne rollen. Her dannet det oppadstrebende, usedvanlig brede mellomsjiktet sammen med rike bønder det avgjørende grunnlaget for landets økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling.
[[Fil:Rembrandt Harmensz. van Rijn 044.jpg|thumb|left|«[[Nattevakten (Rembrandt)|Nattevakten]]» av [[Rembrandt]] malt på bestilling i 1640–42. Bildet er et av Rembrandts mest kjente malerier og det er hovedverket i samlingen til Amsterdams [[Rijksmuseum]].]]
De utgjorde alle et stort marked for avsetningen av kommersielle og kunstneriske produkter. På grunn av sin voksende sosiale anseelse fikk handelsmenn, håndverkere, embedsmenn og offiserer et behov for å vise frem statusen sin og det på en måte som var vanlig for adel og geistlighet. Takket være kjøpekraften sin kunne de få sine ønsker oppfylt. Gjennom den økende interessen for beskrivelsen av den synlige verden ble ønsket om å eie kunst nærmest umettelig og etterspørselen etter verdslig kunst blomstret som aldri før og som ingen andre steder. Portretter skulle for eksempel fremstille, hvis ikke likefrem forhøye, personens sosiale stilling eller rang. Det som lå utover de ubetinget nødvendige innredningsgjenstandene ble betraktet som statussymbol. Dette kom til uttrykk i besittelsen av praktfulle eketreskister, åttekantede bord og dyre senger for bøndenes vedkommende og i kostbare ur, speil, porselen og bestikk for borgerskapet. Nederlendernes voksende rikdom garanterte dermed livsgrunnlaget for kunstnerne på 1600-tallet, selv om kun de færreste helt og holdent kunne leve av det. Det fikk som resultat at befolkningen hadde en bedre «kunstforsyning» enn andre steder i Europa.

Kunst og kultur, og især maleriet, utviklet seg med sine nye kunder til en betydelig økonomisk faktor. «Serviceindustrien kunst» fulgte de allerede dengang fungerende lover [[markedsøkonomi|for det frie marked]] og ble stadig mer differensiert. Det dannet seg for eksempel fagområder for bestemte former for maleri og samtidig oppsto det billedformer hvor motivet var nytt land for maleriet som for eksempel [[landskapsmaleri|landskaps]]- og [[sjangermaleri]]et. Også stilistisk ble kunstlandskapet stadig mer mangfoldig slik at oppdragsgiverne sågar selv kunne bestemme malemåten: flamsk-italiensk eller etter den hollandske skole.

Slik bestemte borgerlige kunder kunstproduksjonen som baserte seg på en tidligkapitalistisk<ref group="note">«Tidligkapitalistisk»: det refereres i den tyske teksten til et begrep av den tyske sosiologen og økonomen [[Werner Sombart]]. Det dreier seg om et samfunn som stadig kan betraktes som overveiende føydalt, men hvor penger og privateiendom er i ferd med å få innpass.</ref> republikks selvforståelse, noe som førte til en høyere grad av realisme og forrang for bestemte kunstformer som portrettmaleri (enkelt- og gruppebilder), sjangermaleri og [[stilleben]]maleriet. ''Schutterij'', borgervakten organisert i et [[Laug|gilde]] – laug – og ''rederijkers'', dikterne i sine gilder ''rederijkerskamer'', var på samme tid kulturelle sentre og understøttere av kunsten. ''Schutterij'' hadde organisert seg til et slags borgervern og sørget for ro og orden i byene natterstid. Det var en plikt for byens menn å delta. Diktergildene var foreninger på byplan som begunstiget og understøttet litterære aktiviteter. Byene var like stolte av disse gildene som borgerne var av sitt medlemskap. Store nederlandske diktere, som for eksempel [[Pieter C. Hooft]] og [[Joost van den Vondel]], var medlem av en slik ''rederijkerskamer''. De enkelte gildene og deres medlemmer lot seg gjerne og ofte portrettere i utøvelsen av sin æresoppgave. Et eksempel på dette er «[[Nattevakten (Rembrandt)|Nattevakten]]» av [[Rembrandt]].

==== Maleri ====
På 1600-tallet hadde maleriet i Nederlandene en slik oppblomstring at det ofte bare er det som blir forbundet med gullalderen.
[[Fil:Emanuel de Witte 001.jpg|thumb|Koret i [[Nieuwe Kerk (Amsterdam)|Nieuwe Kerk i Amsterdam]] med [[Michiel de Ruyter]]s sarkofag.<br />Fra 1683. Olje på lerret, 123,5&nbsp;×&nbsp;105 cm{{Byline|[[Emanuel de Witte]]|type=Malt av}}]]
[[Fil:Portrait of Isaac Abrahamsz. Massa by Frans Hals.png|thumb|left|Portrett av Isaac Abrahamsz. Massa fra 1626. Olje på lerret,<br /> 79,7&nbsp;×&nbsp;65,1 cm<ref>[http://www.ago.net/agoid6481  Art Gallery of Ontario]</ref>{{Byline|[[Frans Hals]]|type=Malt av}}]]
Allerede på 1500-tallet hadde kunstproduksjonen vært høy. Bare i Antwerpen kan det rundt 1560 ha vært sysselsatt mer enn 300 mestere med maleri og grafikk og bare 169 bakere og 78 slaktere.<ref>Ekkehard Mai: ''Gillis Mostaert (1528–1598). Ein Antwerpener Maler zur Zeit der Bruegel-Dynastie.'' Edition Minerva 2005. ISBN 3-932353-93-5.</ref> I det tett befolkede landet oppsto det på kort tid og innenfor et lite område mange sentre for maleri – foruten Amsterdam også Haarlem, Delft, Utrecht, Leiden, Den Haag og Deventer. Snart var det maleri og grafikk nærmest overalt, Nederlandene ble en stor «kunstfabrikk». Det kom årlig {{formatnum:70000}} bilder på markedet og 650 til 700 nederlandske malere ferdigstilte i gjennomsnitt rundt 100 bilder i året, berømte og ikke fullt så berømte malere produserte sammen med sine elever nærmest på [[samlebånd]]. Historikere som Michael North anslår at det ble fremstilt millioner av bilder, hvorav det knapt er mer enn ti prosent bevart.
Statistisk skulle hver familie på den tid ha hatt 2½ bilde.<ref>Helmut Kaechele: ''Das goldene Zeitalter der Niederlande und sein Reflex in der Malerei.''</ref>
''Det var ikke noe usedvanlig ved at en klesfarver fra Leiden i 1643 kunne ha 64 malerier og at to andre farvere i 1670-årene kalte henholdsvis 96 og 103 malerier for sine.''<ref name="north" />
[[Fil:Willem Claesz. Heda 003.jpg|thumb|Stilleben av [[Willem Claeszoon Heda]]]]
[[Fil:Willem van Aelst - Stilleven van wild en jachttoebehoren.jpg|thumb|Stilleben med døde fugler og jaktvåpen. 1660. Olje på lerret, 86,5 cm x 68 cm. [[Staatliche Museen zu Berlin]]{{Byline|[[Willem van Aelst]]|type=Malt av}}]]
De tradisjonelle kirkelige billedtemaer var etter [[reformasjonen]] blitt avvist som «katolske». De protestantiske borgerne ville se sin religiøsitet, sin livsførsel og helt egne temaer og problemer foreviget – i første omgang ville de altså se seg selv i arbeidsmessige og private omgivelser og på den mest fordelaktige måte. Det medførte nye sjangre og billedtemaer. Det oppsto store mengder enkeltportretter og gruppebilder, hvor man hadde foreviget familie, slektninger, gildemedlemmer, rådskollegium og festligheter. Stilleben ga innblikk i borgerskapets dagligliv med demonstrative og sanseglade interiører bak utvendig prunkløse og klassisk strenge, tilsynelatende små borgerhus. [[Vanitas]]-motiver rettferdiggjorde utstillingen av rikdom og makt ved sitt advarende budskap.

En spesialisering man aldri tidligere hadde sett innenfor malerkunsten satte inn. [[Willem Claeszoon Heda]] og [[Willem Kalf]] malte kun [[stilleben]]. Sine ''Ontbijtjes'', ''frokost-stilleben'', hadde de sågar redusert til kun få gjenstander som de varierte igjen og igjen med ubetydelige kompositoriske endringer.

[[Jan van Goyen]], [[Jacob van Ruysdael]] og [[Meindert Hobbema]] sto for [[landskapsmaleri]]et, [[Jan Steen]], [[Adriaen van Ostade]] og [[Adriaen Brouwer]] for bondesatiren, [[Gerard Terborch]] og [[Pieter de Hooch]] for selskapsstykker (en variasjon av sjangermaleriet som tematiserte landlige festligheter), [[Pieter Jansz Saenredam]] og [[Emanuel de Witte]] for arkitekturmaleriet, [[Thomas de Keyser]] og [[Frans Hals]] for portretter.

[[Willem van de Velde (den eldre)|Willem van de Velde]] hadde spesialisert seg på skip, [[Paulus Potter]] malte dyrebilder og snart bare kveg, [[Philips Wouwerman]] hester, hovedsakelig skimler, [[Melchior d’Hondecoeter]] innskrenket seg nesten utelukkende til fugler. [[Jan van Huysum]] til blomster og [[Abraham van Beijeren]] til østers, hummer og frukt, mens [[Pieter Claesz]] var maler av fint sølvtøy. [[Willem van Aelst]] var en betydningsfull maler av blomster, frukt og jaktstilleben.
[[Fil:Johannes Vermeer (1632-1675) - The Girl With The Pearl Earring (1665).jpg|thumb|left|[[«Pike med perleøredobb»]] av [[Johannes Vermeer]]]]
De bildene som særlig ble tilbudt på gater og streder, markeder eller messer var vanligvis ganske billige og det økende behovet drev en forøkelse av produksjonen i været og trakk en stadig tilvekst i malerstanden med seg. Dette store antallet kunstnere i en regelrett bildeindustri førte til et kunstproletariat. Mange i dag høyt ansette kunstnere måtte finansiere sitt livsopphold på annen måte, de færreste kunne leve utelukkende av maleriet. Jan Steen drev et vertshus, Jakob Ruisdael var lege, Jan van Goyen handlet med tulipaner, Meindert Hobbema var skatteinnkrever, malerfamilien van de Velde handlet med stoffer.
Mange kunstnere tok også arbeid som alminnelige malere når oppgaver som kunstmalere uteble. Begge typer malere hørte imidlertid lenge til samme gilde.

Malere som [[Rembrandt]] eller [[Johannes Vermeer|Vermeer]] var på ingen måte tidstypiske og deres særlige kvaliteter eller genialitet ble i samtiden kun erkjent af få. I motsetning til deres høyt spesialiserte kolleger arbeidet de innenfor forskjellige sjangre og etterlot seg et mangesidig livsverk.

De store pengene tjente derimot andre, som for eksempel [[Gerard Dou]] og [[Gerrit van Honthorst]]; malere som arbeidet for stattholderens husholdning eller hoff, eller – som [[Rubens]] – slo seg ned i det ennå føydale og klerikale [[Flandern]] og ble hoffmaler i henholdsvis Italia, Frankrike eller Spania.

Med den brede interessen for maleriet og den begynnende kommersialisering av kunsten utviklet det seg et annerledes forhold mellom maler og oppdragsgiver. Det oppsto nye profesjoner som for eksempel kunsthandlere eller andre formidlere av bilder.<ref name="North" /> Det ble utelukkende handlet med staffelibilder med overveiende profane temaer ettersom det på grunn av den [[Protestantisme|protestantiske]] bekjennelsen ikke var noen etterspørsel etter alterbilder eller andre religiøse malerier i stort format.

Da de små og lett håndterbare bildene oftest ikke var fremstilt på bestilling, men direkte for markedet og en stadig større krets av borgerlige samlere, utviklet det seg en regelrett kunsthandel og et utstillingsapparat.

==== Arkitektur ====
Også innenfor arkitektur og byutvikling kan Nederlandene fremvise en lang tradisjon. Var 1500-tallet enda helt preget av [[italiensk renessanse]] som i den nederlandske utformingen ofte var fortolket annerledes, så førte slutten av århundret fra [[manierisme]] til tidlig [[barokk]] (her særlig arbeider av Lieven de Key med rådhuset og slaktehallen i [[Haarlem]]), og gikk så i begynnelsen av 1600-tallet over i en [[Andrea Palladio|Palladio]]-inspirert stil, som hurtig utviklet seg til en streng hollandsk klassisisme, som med sin nesten puritanske vilje til forenkling imøtekom [[Zeitgeist|tidsånden]] som motpol til den barokkaktige [[føydalisme]]n.
[[Fil:Grote-Kerk-Haarlem.jpg|thumb|''Vleeshal'', slaktehallen på markedsplassen i [[Haarlem]] ved siden av ''Grote Kerk'', Den store kirke]]
[[Fil:Paleis op de dam 1900.jpg|thumb|left|Det kongelige palass i Amsterdam, ''Paleis op de Dam'' fra 1640-årene, tidligere rådhus. Foto fra rundt 1900]]
Som et mesterverk av [[Jacob van Campen]], grunnleggeren av den nordnederlandske klassisisme, regnes det tidligere rådhuset (''stadhuis'') i Amsterdam som ble oppført mellom 1642 og 1648, og som nå er det kongelige palè, ''Paleis op de Dam''. Det viste byen Amsterdams fremstående posisjon i de nederlandske generalstaters mest innflytelsesrike provins [[Grevskapet Holland|Holland]] og var samtidig tidens største bygning i sin art – dessuten var den en ingeniørteknisk prestasjon ettersom det måtte nedrammes {{formatnum:13569}} pæler<ref>'''t Stadthuis t’Amsterdam:'' [http://www.carillon-towers.net/paleis.htm Carillon-towers.net/paleis.htm] {{Wayback|url=http://www.carillon-towers.net/paleis.htm |date=20110721105217 }}</ref> i den sumpede grunnen.

[[Fil:Mauritshuis.jpg|thumb|Mauritshuis ble oppført på oppdrag av Moritz fra Nassau mens han selv var guvernør på den nederlandske kolonien i Brasil. Bygningen er oppført i hollandsk klassisisme og ble tegnet av arkitekt [[Jacob van Campen]] og hans assistent [[Pieter Post]]. Mauritshuis har vært benyttet som museum siden 1822.]]

På grunn av den blomstrende økonomien bredte byen seg hurtig. Det kanaldistriktet med kanalhus som oppsto i Amsterdam ved [[Amstel]]-munningen, avspeilet den økonomiske og kulturelle blomstringen som byen opplevde. Her og i andre nederlandske byer virket især arkitekten [[Hendrick de Keyser]], som i tillegg til å tegne mange kirker, offentlige og private bygninger i Amsterdam også sto for rådhuset i Delft.

Ikke langt etter kom [[Den Haag]] som utviklet seg til en elegant diplomatby, hvor van Campen og Pieter Post tegnet Moritz fra Nassaus palass ''Mauritshuis'' (nå museum), som var den første bygning i Nederlandene som i grunnplan og oppstalt var en ren klassisistisk bygning og hvor Bartholomeus van Bassen bygget kirker, broer, offentlige bygninger og ''Hofjes''<ref group="note">''Hofjes'' er boligområder som ofte er bygget i en U-form med gård eller have i midten og en inngang gjennom en port.</ref>, hvor en del av den fattigere befolkning kunne bo.
Utrecht ved Rhindeltaet opplevde med sine gavlhus og mange kirker og klostre også en byggeboom, akkurat som Leiden, Haarlem og Gouda.
Også Delft, hvor arkitekter som [[Hendrik Swaef]] og Paulus Moreelse virket, utviklet seg til et blomstrende handelssentrum hvor det fantes veverier, bryggerier og porselensfabrikker.
Her ble det kun oppført få offentlige bygninger i klassisisme, derimot bygget man videre på allerede eksisterende bygninger. Det beste eksempel er ''Vleeshal'', slaktehallen av Swaef fra 1650.

Mange samtidige arkitekter var opprinnelig arkitekturmalere og [[billedhugger]]e og foresto også innredninger og tegnet møbler og fikk på den måten innflytelse på hele bygningens indre. Innredningen av hus til arbeide og beboelse viste også fransk, delvis barokk innflytelse.

==== Trykkekunst ====
Også [[Trykking|boktrykk]] og forlagsvirksomhet opplevde en oppblomstring. Nederlandene hadde allerede på 1500-tallet en ledende stilling innenfor trykkevirksomhet og skulle beholde den på 1600-tallet. Tyngdepunktet i den hollandske bokproduksjon strakte seg fra Antwerben til Leiden og Amsterdam som de nye sentre. Derfor utkom sene verk av [[Galileo Galilei|Galilei]] i Leiden og mange andre forfattere lot ikke bare trykke der, men slo seg ned på stedet for å kunne utøve sine litterære aktiviteter. Imidlertid kunne standarden fra en [[Christophe Plantin]]s boktrykkerkunst ikke opprettholdes. Hans trykkeri i Antwerpen hadde av den lærde verden nærmest vært betraktet som «verdens åttende vidunder». På grunn av en etterkrigsbetinget materialeknapphet og stor etterspørsel utviklet det seg en tydelig dårligere kvalitet i papir, trykkfarver og innbinding; de første ''[[paperback]]''s viste seg også på markedet.
[[Fil:Montanus 1635.gif|thumb|left|Et samtidig vitenskapelig skrift fra 1635]]
Fremdeles i krigslarmen fra det snart avsluttede 1500-tallet hadde Plantin – for å unngå inngrep fra den statlige og kirkelige sensuren – forlagt sin virksomhet til Leiden. I løpet av to år bygget han opp igjen en stor virksomhet som han senere overlot til svigersønnen Franciscus Raphelingus. Sistnevnte var imidlertid ikke så resultatorientert og i 1620 tapte han bestallingen som akademitrykker til [[Isaac Elzevir]]. Onkelen [[Louis Elzevir]] var som Plantin flyktet fra Antwerpen og da han ikke hadde kapital til eget trykkeri, åpnet han en bokhandel og fikk god kontakt med universitetet i Leiden som hans arvinger fikk nytte av etter hans død. Sønnene Mathijs og Bonaventura ble bokhandlere, Louis den yngre overtok filialen i Den Haag og Joost den i Utrecht. Få år senere grunnla nevøen Isaac Elzevir – etter å ha giftet seg rik – et universitetstrykkeri i Leiden som hadde en hurtig fremgang, men gikk ned i begynnelsen av 1700-tallet, mens derimot familiens andre gren fra Den Haag og Utrecht etablerte flere trykkerier og stadig har et navn.

Elzevirerne var ikke lærde boktrykkere som for eksempel [[Aldo Manuzio]] og Robert Estienne, men allikevel hadde de viktige kontakter i den vitenskapelige verden. Derfor lot «alle med rang og navn» sine verk trykke der: [[Francis Bacon]], brødrene [[Pierre Corneille|Pierre]] og Thomas Corneille, [[Johann Amos Comenius]], [[Descartes]], [[Thomas Hobbes]], [[Hugo Grotius]], [[John Milton]], La Rochefoucauld, og ikke minst [[Molière]], som fikk 24 teaterstykker og to samlede utgaver ut hos Elzevier.

Innenfor [[kartografi]] var andre ledende. Med [[Gerardus Mercator|mercatorkart]], som ble utgitt av Jodocus Hondius, begynte storhetstiden for den nederlandske kartfremstillingen og Amsterdam ble sentrum for produksjon av [[kart]] og [[globus]]er, hvor blant annet den betydningsfulle fremstilleren [[Willem Janszoon Blaeu]] hadde slått seg ned.

==== Litteratur ====
I [[renessansen]] utviklet det seg en humanisme preget av [[reformasjonen]]. Den sterke innflytelsen fra de klassiske diktere, især [[Tacitus]] viser ''Nederlandsche histooriën'' fra 1642–54 av historikeren [[P.C. Hooft]], som med sine dikt brakte fransk og italiensk [[lyrikk]] til Nederlandene og i tillegg skrev hyrdespill og dramaer etter [[Aristoteles]]' prinsipp om enheten av sted, tid og handling.

[[Fil:J vondel.jpg|thumb|[[Joost van den Vondel]], nederlandsk lyriker og dramatiker. 1665.<br />{{Byline|[[Philips de Koninck]]|type=Malt av}}]]

Med sine bibelske og patriotiske dramaer er [[Joost van den Vondel]] i klassisk tradisjon. Hans mest kjente verk er ''Gijsbrecht van Aemstel'' fra 1637 og ''Lucifer'' fra 1654, som fremdeles blir utgitt og oppført. [[Gerbrand Adriaenszoon Bredero]] ble verdsatt både som lyriker og komediedikter med blant annet ''De Spaanse Brabander'' fra 1617.

Av andre betydningsfulle forfattere var moralisten [[Jacob Cats]], diplomaten [[Constantijn Huygens]], kobberstikkeren [[Jan Luyken]], den ledende samtidige dikter i det nederlandske syd [[Justus de Harduwijn]], den religiøse lyrikeren [[Jacob Revius]], hvis statsbibel kom ut i 1637, dikteren og dramatikeren [[Willem Godschalk van Focquenbroch]], dikteren og illustratøren [[Jan Luyken (1649–1712)|Jan Luyken]], hvis verker delvis har blitt utgitt til i dag, [[Karel van Mander (1548–1606)|Karel van Mander]], som blant annet skrev ''Schilderboeck'', en bok om maleri, såvel som komedieforfatteren [[Thomas Asselijn]].

Også den universallærde [[Hugo Grotius|Grotius]] må nevnes som litterat. Hans hovedverk er den juridiske studien ''De Jure Belli ac Pacis libri tres'', hvor han rettferdiggjør krig når det ikke er andre midler til å håndtere en konflikt og hvor han gir et grunnlag for [[folkeretten]]. I studiet ''Mare Liberum'' erklærer han havet for internasjonalt farvann som ikke kan tilhøre noen bestemt. Dette verk ble et grunnlag for [[havrett]]en.

Det mest berømte verk av den nederlandske filosofen [[Spinoza]], ''Ethica, ordine geometrico demonstrata'' ble utgitt [[posthumt]] i 1677. Ved hjelp av matematikk forente han den jødisk-mystiske tradisjon og den fornuftpregede, vitenskapelige tenkning i en altomfattende visjon. Med [[Descartes]] og [[Voltaire]] var Spinoza en av grunnleggerne av [[opplysningstiden]].

Inntil slutten av 1900-tallet ble 1600-tallet ansett som et av de [[bibliografi]]sk sett verste århundrer. Én grunn var lange titler som gjorde gode oppslagsord vanskelig, en annen var [[sensur]]en som medførte at mye ble utgitt anonymt uten mulighet for tilordning til en lokalitet eller et forlag. Det gjaldt ikke i samme omfang for Nederlandene og derfor kunne forfattere i vid utstrekning publisere fritt og var ikke nødt til å tilsløre bibliografiske opplysninger. Det medvirket til at selv berømte utenlandske forfattere søkte hit.<ref>Hans Zotter: ''Bibliographie der Frühdrucke.'' – [http://ub.uni-graz.at/sosa/pdf/skripten/skriptum_bibliographie_fruehdrucke.pdf Online] {{Wayback|url=http://ub.uni-graz.at/sosa/pdf/skripten/skriptum_bibliographie_fruehdrucke.pdf |date=20220506180035 }} (pdf-format) er uvirksom august 2010, men kunne sees via Google [http://www.google.com/search?source=ig&hl=da&rlz=&=&q=http%3A%2F%2Fub.uni-graz.at%2Fsosa%2Fpdf%2Fskripten%2Fskriptum_bibliographie_fruehdrucke.pdf&aq=f&aqi=&aql=&oq=&gs_rfai= «Hurtig visning»]</ref>

==== Skulptur ====
[[Fil:Rotterdam standbeeld Erasmus.jpg|thumb|left|Skulptur av [[Erasmus]].<br />[[Hendrick de Keyser]], 1618]]

Den nederlandske [[Skulptur|billedhuggerkunsten]] kunne ikke i samme grad profitere på 1600-tallets resultater som de andre kunstarter.

Fra omkring 800 e.Kr. ble billedhuggerarbeider hovedsakelig brukt som arkitektonisk utsmykking av fasader og gravmonumenter og fra det 11. århundre kom kult- og helgenbilder til.
Statuen uttrykte den protestantiske kirkens spente forhold til den bildende kunst. At aristokratiet forlot landet var en ytterligere grunn til den svake etterspørselen.

Det ble imidlertid gitt skulpturoppgaver til regjerings- og private bygninger såvel som til verdslige utendørsanlegg. I tillegg fantes det en kundekrets for verdslig kunst; for eksempel var det etterspørsel på skulpturer til [[gravsten]]er og [[byste]]r.

De ledende nederlandske billedhuggere på 1600-tallet var den allerede omtalte arkitekten Hendrick de Keyser som i 1618 skapte den første verdslige [[statue]]n i Nederlandene, ''Erasmus''-statuen i [[Rotterdam]] og fra de sydlige Nederlandene [[Artus Quellinus]], Artus Quellinus II og Rombout Verhulst. I tillegg kan nevnes Bartholomeus Eggers, som fikk oppgaven med Mauritshuis, men ellers hovedsakelig arbeidet for Kurfürsten av Brandenburg, og endelig Johannes Blommendael.

==== Musikk ====
Nederlandenes storhetstid innenfor musikken er nær knyttet til den [[den fransk-flamske skolen]] og nådde sin avslutning ved utgangen av 1500-tallet. Under innflytelse av den kalvinistiske kirken kunne de store musikkformer som [[opera]], [[Pasjon (musikk)|pasjonsmusikk]] og [[kantate]] ikke utfolde seg. Musikken innskrenket seg det borgerlige samfunns behov, og musikk fra utlandet med [[Jean-Baptiste Lully]] og [[Johann Sebastian Bach]] hadde stor innflytelse på den samtidige musikk som ikke fikk en egen stil i Nederlandene.

[[Orgel]]spill inntok en betydelig plass. Det ble på 1600-tallet også musisert i familiene, husmusikken ble pleiet og det ble dannedet private musikkforeninger, [[Collegium musicum|''collegia musica'']]. Instrumenter man brukte var [[lutt]], [[cembalo]], [[gambe]] og [[fløyte]]. Det ble offentliggjort mange sangbøker, men fra midten av 1600-tallet var instrumentalmusikken den fremherskende.

Amsterdams operahus åpnet i 1638 og her ble det oppført lyrisk drama, [[ballett]] og opera, som som oftest var av fransk eller italiensk opprinnelse. Kun Constantijn Huygens, [[Jan Pieterszoon Sweelinck]], som var organister og komponister av [[Oratorium|oratorier]] og kantater; Adriaen Valerius, dikter av åndelige og patriotiske sanger, også av såkalte ''Geuzensange'' («Geuzen», geusere<ref group="note">Geuzen, geuser : «… sannsynligvis av det franske ''gueux'', tiggere), navn på et politisk parti i Nederlandene under [[Filip II av Spania|Filip II]] …» – [https://runeberg.org/salmonsen/2/9/0672.html Oppslag] i [[Salmonsens konversationsleksikon]], bd. 9. s. 655</ref>
var på 1500-tallet nederlandske frihetskjempere mot spanjolene); klokkespilleren Jacob van Eyck såvel som den allerede omtalte Constantijn Huygens med et anslått antall på 800 musikkstykker, kunne oppnå en viss betydning og gi sitt arbeid et visst lokalt preg, skjønt mye er glemt i dag.