Redigerer Den irske fristaten (avsnitt)

===Konstitusjonell utvikling===
[[Fil:Irish Free State passport.jpg|thumb|upright=0.9|Passet til den irske fristaten (eierens navn fjernet)]]
Michael Collins beskrev traktaten som «frihet til å oppnå frihet». I praksis gav den det meste av den myndighet og de funksjoner som kjennetegner et uavhengig land, inkludert parlamentarisk demokrati, en utøvende regjering, eget rettsvesen og en nedskrevet [[grunnlov]]. 

I teorien var situasjonen noe annerledes, fordi det fantes en del begrensninger:
* [[Den britiske monarken]] forble irsk statsoverhode.
* Den britiske regjeringen hadde fortsatt en rolle i styret av Irland. En lov vedtatt av Dáil og senatet måtte til slutt få kongelig aksept fra generalguvernøren, som rådførte seg med den britiske regjeringen. Den første generalguvernøren ble utstyrt med en liste over lover som skulle blokkeres dersom de ble vedtatt av Dáil, som for eksempel forsøk på å avskaffe troskapseden. Det kom aldri slike lovforslag, hvilket betyr at dette forble teori, men på den annen side er det en realistisk mulighet for at slike forslag ville blitt vedtatt dersom en slik mekanisme ikke hadde vært til stede.
* Fristaten hadde i likhet med andre ''dominions'' lavere status enn Storbritannia innenfor imperiet. Innbyggerne var [[Samveldet av nasjoner|samveldeborgere]] og kunne ikke ha eget statsborgerskap, og statsakter måtte merkes med Storbritannias store segl, for å nevne noen virkninger av dette.

I [[1920-årene]] endret dette seg. I [[1927]] ble kongens tittel endret gjennom en avgjørelse på en Samveldekonferanse som ble nedfelt i [[Royal and Parliamentary Act 1927|Royal and Parliamentary Act]]. Monarken var dermed ikke lenger konge ''i'' Irland, ''i'' Australia og så videre, men konge ''av'' Irland, ''av'' Australia og så videre. Den britiske monarken hadde dermed ikke lenger noen rolle i de enkelte ''dominions'', utover det at det var en og samme person som var konge av samtlige stater. Den britiske regjeringen mistet også fullstendig sin rolle i valget av generalguvernører, og den indre lovgivningen i ''dominions'' ble dermed en lokal sak uten mulighet for at Det forente kongerike blandet seg inn. 

Fristaten valgte å gå lenger enn det den nye loven foreskrev. Som første ''dominion'' tok den imot utenlandske ambassadører til Irland; strengt tatt skulle disse vært akkreditert til monarken gjennom generalguvernøren. Fristatens myndigheter registrerte også traktaten som et internasjonal dokument i [[Folkeforbundet]], hvilket skapte raseri i Det forente kongerike. Dette skyldtes et fundamentalt forskjellige syn på hva traktaten var: Irene så den som en avtale mellom den selvstendige, om enn provisoriske, republikken og Det forente kongerike, mens britene så den som en avtale mellom britiske sentralmyndigheter og lokale myndigheter i Irland, og således ikke som et internasjonalt dokument.

[[Fil:Irish Free State Butter, Eggs and Bacon for our Breakfasts Du beurre, des œufs et du bacon de l’État libre d’Irlande au déjeuner.jpg|right|thumb|Plakat som fremmet jordbruksvarer fra den irske fristaten til frokost til kanadiere («Den irske fristatens smør, egg og bacon til frokostene våre»)]]

[[Westminsterstatuttene]], som kom etter Samveldekonferansen, gav alle ''dominions'' mulighet til å utstede nye lover uten å ta hensyn til tidligere lover vedtatt av Det britiske parlamentet. Fristaten benyttet dette til å vedta to endringer som brøt med alle tradisjoner:
* Det ble, med kongens aksept, opprettet en post for en irsk minister som skulle veilede monarken når han virket som Irlands monark. Dermed ble britiske ministre helt utestengt fra slike funksjoner. En av de første sakene hvor dette ble brukt var ved inngåelsen av en avtale mellom Fristaten og [[Portugal]] i [[1931]]. 
* Man avskaffet bruken av det britiske store rikssegl, og innførte et eget segl for fristaten. Dette ble i 1931 innvilget av [[Georg V av Storbritannia|Georg V av Irland]]. Seglet viste et bilde av Georg V på tronen på den ene siden, og en [[harpe]] med ordene ''Saorstát Éireann'' på den andre. Det originale seglet er utstilt i [[Irish National Museum]] i Dublin.

Da de Valera ble president for det utøvende råd i 1932 og leste gjennom arkivene fra Cosgraves tid ble han svært imponert. Han fant at det eneste som gjenstod av britisk styre utover personalunionen var de såkalte [[Treaty Ports]], havner som [[Royal Navy]] kontrollerte av hensyn til Storbritannias sikkerhet. I traktaten var det klart at dette kunne reforhandles i [[1938]], noe som også skjedde. 

De Valera kunne på grunn av den frihet som var vunnet under Cosgrave, gå enda lenger. Ettersom det ikke lenger var noen britiske restriksjoner for lovgivning, avskaffet han troskapseden (Cosgrave hadde planer om å gjøre dette om han hadde vunnet valget i 1932), senatet (dermed ble parlamentet en ettkammerforsamling slik irene hadde ønsket), universitetenes representasjon i Dáil (som betydde at akademikere hadde dobbeltstemme i valget, da de valgte både lokalrepresentanter og de spesielle universitetsrepresentantene) og appeller til [[Geheimerådet (Storbritannia)|Geheimerådet]]. I [[1936]] begikk han sin eneste større feil i denne prosessen, da han forsøkte å bruke [[Edvard VIII av Storbritannia|Edvard VIII]]s abdikasjon til å avskaffe monarkiet og dermed også generalguvernørembetet. De Valera la bare frem endringsforslag til grunnloven og ble så minnet på av jurister at kronens og generalguvernørens posisjon også var beskrevet i en rekke andre konstitusjonelle lover, chartere, regjeringsuttalelser og tillatelser. Han måtte derfor raskt kjøre gjennom et lovforslag til, ''[[Executive Powers (Consequential Provisions) Act 1937]]'' for å fjerne alle de elementene fra tidligere lovgivning som han hadde glemt. Ekstraloven ble gjort gyldig med tilbakevirkende kraft, fra desember 1936.