Redigerer Den irske borgerkrig (avsnitt)

==Overgrep, henrettelser og krigens slutt==
{{utdypende|Henrettelser under den irske borgerkrig}}

[[Fil:Ballyseedy monument.jpg|thumb|Minnesmerke over de republikanske soldatene som ble henrettet av Fristatens styrker ved [[Ballyseedy]], [[Kerry (grevskap)| Kerry]], designet av Yann Goulet.]]
[[Fil:Kilmainham 3.JPG|thumb|Minneplakett over de første IRA-medlemmene som ble henrettet i [[Kilmainham fengsel]].]]
I den siste fasen av borgerkrigen var det en serie av overgrep og henrettelser som førte til en varig bitterhet i irsk politikk. Fristaten begynte den 17. november 1922 å henrette fanger. Lovgivningen, ofte referert til som ''Public Safety Bill'' («Loven for offentlig sikkerhet»), opprettet og bemyndiget militære domstoler til å ilegge livsvarig fengsel, samt dødsstraff, for å «hjelpe eller medvirke til angrep» på Fristatens styrker, besittelse av våpen og ammunisjon eller eksplosiv «uten den rette autoritet» og «plyndring, ødeleggelse eller brannstiftelse».<ref>Murphy, Breen Timothy (2010): [http://mural.maynoothuniversity.ie/4069/1/The_Government's_Executions_Policy_During_the_Irish_Civil_War_1922_-_1923_(Breen_Murphy_-_62129007).pdf ''The Government's Executions Policy During the Irish Civil War 1922 -1923''] (PDF) (PhD thesis). National University of Ireland Maynooth. s. 70–72, 302–304. [https://web.archive.org/web/20190212131245/http://mural.maynoothuniversity.ie/4069/1/The_Government%27s_Executions_Policy_During_the_Irish_Civil_War_1922_-_1923_%28Breen_Murphy_-_62129007%29.pdf Arkivert] (PDF) fra originalen den 12. februar 2019.</ref> De første var fire IRA-soldater som ble [[arkebusering|skutt]]. Deretter fulgte henrettelsen av forfatteren og traktatforhandleren [[Robert Erskine Childers]] den 24. november. Alt i alt utførte Fristaten 81 offisielle henrettelser under krigen.<ref>Murphy (2010), ''Government Policy of Executions'', s. 299-300.</ref>

Traktatmotstanderne svarte først med mordet på parlamentsmedlemmet [[Sean Hales]] den 7. desember 1922. Dagen etter ble fire fremtredende republikanere holdt siden den første uken av krigen — [[Rory O’Connor (1883–1922)|Rory O'Connor]], [[Liam Mellows]], [[Richard Barett]] og [[Joe McKelvey]] — henrettet som hevn for drapet på Hales. Fristaten henrettet en uke senere, den 7. desember 1922, fire fremstående republikanere som hadde vært fengslet siden krigen startet: [[Rory O’Connor (1883–1922)|Rory O'Connor]], [[Liam Mellows]], [[Richard Barett]] og [[Joe McKelvey]]. Fristatshæren begynte også med ekstrajudisielle henrettelser av krigsfanger, spesielt i Kerry, hvor kampene var spesielt harde. Det verste eksempelet fant sted i [[Ballyseedy]], hvor ni republikanske fanger ble bundet til en [[landmine]], som så ble  detonert, drepte åtte og bare etterlot én, [[Stephen Fuller]], som ble blåst klar av eksplosjonen, for deretter å rømme.<ref>Hopkinson (1988), s. 241.</ref>

[[Den katolske kirke]] støttet Fristaten og nektet IRA-medlemmene som kjempet mot traktaten adgang til [[sakrament]]ene. 10. oktober 1922 utstedte de irske katolske biskopene en formell uttalelse hvor de beskrev traktatmotstandernes kamp som systematisk mord og snikmord mot de nasjonale styrker, foretatt uten noen legitim autoritet. IRA-soldatene ble satt under [[interdikt]]. I et strengt katolsk land som Irland var i 1920-årene, påvirket dette befolkningens syn på traktatmotstanderne sterkt. Kirkens støtte til Fristaten vakte bitter fiendtlighet blant noen republikanere. Selv om den katolske kirken i det uavhengige Irland ofte har blitt sett på som en triumferende kirke, har en nylig studie funnet at den følte seg dypt usikker etter disse hendelsene.<ref>McMahon, Deirdre (Vinter 1998): ''The Politician – A Reassessment. Studies''. Bind 87, Noel Barber S.J. red.; s. 346, 348.</ref>

=== Slutten på krigen ===

Mangelen på støtte i befolkningen, Fristatens beinharde innstilling og manglende vilje til å kjempe videre førte tilslutt til traktatmotstanderne sammenbrudd. I februar 1923 overgav [[Liam Deasy]] seg og oppfordret andre republikanere til å gjøre det samme. Etterhvert som konflikten sakte, men sikkert ebbet ut, oppfordret de Valera IRAs ledelse til å be om våpenhvile, noe den nektet å gjøre. Flere historikere mener at en hendelse som bidro til å få slutt på krigen, var Liam Lynchs død. Han falt i en mindre trefning i [[Knockmealdown-fjellene]] den 10. april, og dermed tok den mer pragmatiske Frank Aiken over som øverstkommanderende for IRA. 30. april erklærte Aiken våpenhvile på vegne av traktatmotstandernes styrker, og 24. mai beordret han dem til å dumpe våpnene sine fremfor å overgi dem eller fortsette en kamp de ikke kunne vinne. Flere tusen IRA-medlemmer, inkludert de Valera, ble arrestert i ukene som fulgte. 

Tidlig i 1923 var den offensive evnen til IRA blitt alvorlig erodert, og da den republikanske lederen [[Liam Deasy]] i februar 1923 ble tatt til fange av fristatsstyrker, ba han republikanerne om å avslutte kampanjen og komme til en overenskomst med Fristaten. Statens henrettelser av anti-traktatfanger, hvorav 34 ble skutt i januar 1923, var også tung vekt på republikanernes moral. I tillegg brøt den nasjonale hærens operasjoner i felten sakte men jevnt opp de gjenværende republikanske konsentrasjonene.<ref>[http://homepage.eircom.net/~150/page46.html Phoenix Publishing], ''Eircom.net''. [https://web.archive.org/web/20121005072013/http://homepage.eircom.net/~150/page46.html Arkivert] fra originalen den 5. okttober 2012</ref><ref>Hopkinson (1988), s. 235–236.</ref>

I mars og april 1923 fortsatte denne kontinuerlige oppdelingen av de republikanske styrkene med fangst og noen ganger drap av geriljakolonner.<ref>Doyle, Tom (2009): ''The Civil War in Kerry'', s. 300</ref>

Da konflikten ebbet ut til en faktisk seier for traktatvennlige, ba de Valera IRA-ledelsen om å innkalle våpenhvile, men de nektet. Anti-traktaten IRA-leder møttes 26. mars i grevskapet [[Tipperary (grevskap)|Tipperary]] for å diskutere krigens framtid. Tom Barry foreslo et forslag om å avslutte krigen, men det ble beseiret med 6 stemmer mot 5. Éamon de Valera fikk delta, etter litt debatt, men fikk ingen stemmerett.<ref>Hopkinson (1988), s. 237.</ref> Frank Aiken, som tok over som stabssjef i IRA, for å stoppe det som virket som en fåfengt kamp. Aikens tiltredelse til IRA-ledelsen ble fulgt den 30. april av erklæringen om suspendering av militære aktiviteter; 24. mai 1923 utstedte han en ordre om våpenhvile til IRA-frivillige. De skulle dumpe våpen i stedet for å overgi dem eller fortsette en kamp som de ikke var i stand til å vinne.<ref>O'Malley (1978), s. 222, 229</ref>