Redigerer Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (avsnitt)

=== Beskyldninger om politisering av vitenskapen ===
Hvalfangstnasjonene anklaget IWC for å gjøre vedtakene om fangststopp basert på «politiske og følelsesmessige» faktorer, heller enn på vitenskapelige fakta. Disse nasjonene påpeker at IWC forbyr all hvalfangst, selv om det vitenskapelige miljø har konkludert med at en viss fangst av vågehval vil være bærekraftig. De argumenterer med at IWC har gått fra sitt opprinnelige formål og forsøker, under skjul av bevaring, å gi hval en absolutt beskyttelse mot videre beskatning.<ref>Se Anthony D'Amato and Sudhir K. Chopra, "Whales: Their Emerging Right to Life" (1991) 85 ''American Journal of International Law'' 21.</ref>

Hvalfangstmotstanderne har uttrykt lignende synspunkter. Canada trakk seg fra IWC etter avstemningen som innførte moratoriet fordi «forbudet var inkonsistent med de tiltak IWC akkurat hadde innført for å tillate høsting av bestanden på sikre nivå.»

Etter at moratoriet ble gjeldende i 1986 fikk vitenskapskomiteen i oppdrag å overvåke situasjonen for hvalbestandene og å utvikle en beregningsmetode for å sette sikre fangstkvoter. På det årlige IWC-møtet i 1991 konkluderte vitenskapskomiteen med at det var omtrentlig {{formatnum:760000}} vågehval i antarktiske farvann, {{formatnum:87000}} i [[Nord-Atlanteren]] og {{formatnum:25000}} nord i [[Stillehavet]]. Med slike bestandstall, ble det hevdet, kunne {{formatnum:2000}} vågehval fanges hvert år uten fare for bestanden. IWC vedtok allikevel å opprettholde totalforbudet mot hvalfangst, etter å ha uttalt at bestandskalkulasjonene ennå ikke var evaluerte.

I 1991 ble det etter anbefaling fra komiteen innført en databeregnet formel, kjent som ''the Revised Management Procedure (RMP)'', for å fastslå tillat bare fangststørrelser av noen hvalarter. Til trodd for at RMP indikerte at det ville være mulig å tillate en viss fangst dette året, ble forbudet ikke hevet. IWC uttalte at det var et behov for enighet om minimumsstandarden for data, for å forberede retningslinjer for utførelsen av bestandskartlegginger, og for å utvikle og godkjenne et system for overvåkning og inspeksjon.

IWC innførte RMP i 1994, men bestemte seg for ikke å implementere det i forvaltningen før et inspeksjons- og kontrollskjema var utviklet. Dette skjemaet er sammen med RMP kjent som ''the Revised Management Scheme (RMS)''. Etter dette har det vært totalt umulig for medlemslandene å bli enige om en RMS.

Frustrert over denne forsinkelsen i gjenopptakelse av kommersiell hvalfangst har flere hvalfangstnasjoner beskyldt de mest markante antifangstnasjonene, som Storbritannia og New Zealand for ikke å føre reelle forhandlinger. De insinuerer at de drar ut innføringen av RMS ved å komme med urealistiske krav som vil gjøre RMS ubrukelig. De anklagede landene har svart på dette ved å hevde at de kun vil sikre at de best mulige prosedyrer blir fulgt, og at det er fangstforkjemperne som ikke viser kompromissvilje. Antifangstnasjonene som ønsker at stansen i fangsten skal bli permanent, møter også spørsmål om hvorfor de overhode deltar i diskusjonen, ettersom hele formålet med RMS er å regulere den kommersielle fangsten. Svaret deres er at moratoriet og RMS er to ulike saker, og at dersom moratoriet mot deres vilje skulle bli opphevet ønsker de at det beste mulige styringssystemet er på plass. Slik kan man havne i en vanskelig situasjon hvor et forvaltningssystem og et fangstforbud eksisterer side om side.

Australia er det eneste av IWCs medlemsland som offisielt har erklært sin motstand mot RMS og derfor ikke deltar i diskusjonene. Antihvalfangstorganisasjoner som [[Greenpeace]] er også motstandere av RMS.