Redigerer Den greske antikkens litteratur (avsnitt)

== Religion, filosofi, samfunn, vitenskap ==
[[Fil:Herodotus from Bodrum.jpg|thumb|Herodots statue i [[Bodrum]], oldtidens Halicarnassus. Han har blitt karakterisert som «historieskrivningens far», først kreditert av [[Cicero]], men også «løgnhistorienes far».<ref>Pipes, David: [http://www.loyno.edu/~history/journal/1998-9/Pipes.htm «Herodotus: Father of History, Father of Lies»]</ref> Som disse tilnavnene antyder har det vært en lang debatt om nøyaktigheten av hans historieskrivning.]]
En betydelig andel av den førklassiske litteraturen trakk materiale fra [[gresk mytologi]], naturlig nok, blant annet for uttrykke det religiøse livet, men den framvoksende greske litteraturen ble langt mer sekulært enn den orientalske. ''[[Theogonien]]'' fra 700-tallet er et rent [[mytologi]]sk verk, men den øvrige greske litteraturen har ikke den samme sterke religiøse posisjon som tilsvarte de store religionsstifterne; som [[zoroastrisme]]ns ''[[Avesta (skriftsamling)|Avesta]]'', [[jødedom]]mens ''[[Den hebraiske Bibelen|Hebraiske Bibel]]'', [[hinduisme]]ns ''[[Rigveda]]'' og videre. Selv om grekerne hadde sine religiøse forstillinger, var det også rom for filosofer og filosofier som fra rundt 500-tallet f.Kr. på flere måter kan oppfattes som [[fornuft]] og [[ateisme]] og som var i strid med religiøs [[absurdisme]] og folkereligionene. ''Se [[Antikkens religionskritikk]]''.

=== Historiografi ===
Som med tekster av [[Historiografi|historisk art]] i de tilsvarende sivilisasjoner var den første historieskrivningen oppblandet med myter og har en [[krønike]]preget stil. De greske kronikørene kalles for [[logograf]]er, og de skrev i motsetningen til [[Epos|epikerne]] på [[prosa]]. Den reelle greske historieskrivningen begynner med [[Herodot]] på 400-tallet f.Kr. Med ham avtar de mytologiske og religiøse forklaringsmodellene, og et visst mål av kildekritikk kan skimtes. Herodot er blitt karakterisert som «historiens far»,<ref>Cicero: ''Om lovene'', Bok 1, avsnitt 5</ref> og hans verk ''Historie'' er den første reelle litterære bruken av prosa i vestlig litteratur. ''Historie'' er en ambisiøs nedtegnelse av oldtidens tradisjoner, politikk, geografi, og ulike kulturers stridigheter og kriger som var kjent rundt [[Middelhavet]] på hans tid, i særdeleshet den første og bevarte redegjørelse av framveksten av [[Perserriket]] som hadde stor betydning for kommende generasjoner av historikere.

[[Thukydid]]s (ca. 400 f.Kr.) hovedverk omhandler [[Peloponneserkrigen]] mellom [[Athen]] og [[Sparta]], og han var selv delaktig i krigen da han ble utnevnt til ''[[strategos]]'' (general) i 424 f.Kr. Thukydid hadde et strengt fokus på årsak og virkning, og var kresen i valget av observerbare fenomener, og skydde unna rykter og referanser til myter og gudene i sin røffe prosastil. Thukydid var den første historikeren som forsøkte å være fullstendig [[Objektivisme|objektiv]]. Han ga en konkret, nøyaktig framstilling og tok tilbørlig hensyn til begivenhetenes rekkefølge og sammenheng. Mer enn noen andre forsto Thukydid hva som var Herodots hensikt, nemlig å avdekke drivkreftene bak menneskelig adferd.<ref>Finley, M. I. (1980): ''Grekerne i antikken''. Side 91</ref>

En tredje historiker i oldtidens Hellas var [[Xenofon]] (død ca. 355 f.Kr.) som begynte sitt verk ''Hellenica'' der hvor Thukydid avsluttet sitt verk i år 411 f.Kr., og førte sin historie fram til 362 f.Kr. Hans forfatterskap var overfladisk sammenlignet med Thukydid, men han skrev med autoritet om militære emner. Han er derfor best i ''Anabasis'' (Ἀνάβασις, gresk for «gå opp») som i syv bøker beskrev den greske profesjonelle soldat. Han er opphavsmann til den første øyenvitneskildringen som kjennes fra et felttog i oldtiden. Xenofons språk er klart og tydelig, og har vært et stilistisk forbilde.

En gren av historieverket er [[biografi]]er over kjente personer ble skrevet i løpet av antikken av eksempelvis [[Plutark]] og [[Diogenes Laertios]].

=== Lovverker ===
[[Fil:Lycurgus.jpg|thumb|Byste av Lykurg]]
Grekerne hadde også sin samfunnsbetraktninger, og vilje til å regulere samfunnet i lover. [[Gortyns lovkodeks]] (ca 450 f.Kr.) på [[Kreta]] er den eldste og best bevarte lovsamlingen fra den greske antikken. [[Lykurg]] var en lovgiver i [[Sparta]] på 600-tallet som etablerte reformer og la grunnlaget for Spartas konstitusjon og samfunnsordning som siden ga opphav til begrepet «spartansk». [[Drakon]] var den første lovskriveren i [[Athen]] på 600-tallet, og i henhold til Artistoles la Drakon sitt lovverk i 620 eller 621 f.Kr.<ref>Under styret til Aristaechmos (Ἀρισταίχμος), jf. Aristoteles: ''Athens konstitusjon'' ([http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus:text:1999.01.0045:chapter=4:section=1 ''The Athenian Constitution''])</ref> Han erstattet det tidligere systemet med muntlige lover og [[blodhevn]] med en skriftlig kodeks som kun bare bli gjennomført i en rettssal. Den senere [[Solon]] (død 558 f.Kr.) har blitt husket som det athenske demokratiets far. Han forsøkte å skape juridiske reformer, ''[[Solons konstitusjon]]'', for å motarbeide det politiske, økonomiske og moralske forfallet i Athen. Han er betraktet som en av Hellas' syv vise menn.

=== Geografi, natur og biologi ===
[[Fil:Astrology della Robbia OPA Florence.jpg|left|thumb|Klaudios Ptolemaios, eller [[astrologi]]en som han symboliserte på et renessanserelieff i Firenze.]]
I oldtidens Egypt ble det framstilt en del vitenskapelig litteratur, noe som også skjedde i India og [[Kina]]. Den er også rikt representert i den greske litteraturen, særlig i tiden under [[hellenismen]]. Den utgjør blant annet av enkeltindivider som [[Geografi|geografen]] [[Klaudios Ptolemaios]] som på egen hånd reiste til Egypt og [[Babylon]] og lærte seg hva vitenskapen der hadde kommet fram til, særlig innenfor [[naturvitenskap]] og [[matematikk]]. 

Vitenskapen under den greske antikken var en del av filosofien, og vitenskapsmenn var i høy grad forfattere i moderne forståelse enn egentlige forskere, likevel var det grunnlaget som ble etablert her det som ble videre utviklet i de ulike fagdisiplinene i Europa i århundrene etter. Naturfilosofen [[Theofrastos]] regnes som [[botanikk]]ens grunnlegger. [[Biologi]]en ble blandet med geografi og historie, som hos [[Pedanius Dioskorides]] på 100-tallet e.Kr., som i sitt verk ''Peri' hyles iatrikés'' (''Om legemidler'') beskrev nær seks hundre planter og med beskrivelse av deres medisinske anvendelse. Den klare framstillingen og de oppmerksomme beskrivelsene førte til at dette arbeidet var standardverket i et halvt årtusen og veiledning i undervisningen i [[botanikk]] og [[farmakognosi]].

Geografien var av blant annet økonomiske grunner et emne som ble prioritert, og ble representert av navn som [[Pytheas fra Massalia]] som på 300-tallet f.Kr. gjorde sjøreiser for å utforske det nordlige Europa og seilte rundt [[De britiske øyer]]. Han  beskrev sin reise i en ''periplus'' med tittelen ''På sjøen'' (Περι του Ωκεανου). Geografen [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] levde på 100-tallet e.Kr. og i et lengre verk, ''Beskrivelse av Hellas'' (Ἑλλάδος περιήγησις), beskrev han i detaljer av steder, omgivelser og kulturer i oldtidens Hellas. [[Strabon]] (død ca 24 e.Kr.) var også geograf, men også historiker og filosof, og hans hovedverk ''Geografika'' fylte 17 bind og var en utfyllende beretning om folk og steder fra forskjellige regioner i den kjente verden på hans tid.

=== Medisin ===
[[Fil:Galenoghippokrates.jpg|thumb|Galenos (Galen) og Hippokrates avbildet i krypten i Domkirken i [[Anagni]]]]
[[Hippokrates]] (død 377 f.Kr.) var den lege som har preget legevitenskapen i flere årtusener, og er således kalt for «legekunstens far». Han avviste [[overtro]] og [[magi]] i den primitive ‘medisinen’, og la fundamentet for [[medisin]]en som en vitenskapelig gren. ''[[Hippokratiske Corpus]]'' er 38 bøker om [[medisin]]ske emner som ble tilskrevet Hippokrates.

En senere lege fra hellenismens tid er [[Galen]]os (død ca 200 e.Kr.) og hadde som Hippokrates en enorm betydning fram til moderne tid, men ikke utelukkende positiv. Hans kunnskaper om medisin var utvilsomt stor, men hans viten om [[anatomi]] og menneskekroppens indre og funksjon var begrenset grunnet forbudet mot disseksjon av mennesker. Isteden kom han fram til sin teori om kroppens væsker fra en ren teoretisk spekulasjon. Han tenkte seg at kroppen var gjennomstrømmet av fire væsker (''humorer''): svart galle, gul galle, blod og flegma (slim). Disse ble balansert av de fire elementene (ild, luft, vann og jord). Sykdom skyldtes en ubalanse i kroppsvæskene, og senere tiders utbredte bruk av [[årelating]] stammer fra Galenos, noe som har drept langt flere mennesker enn hva det har leget dem.<ref>Youngson, Robert; Schott, Ian (1996): ''Medical Blunders'', London. ISBN 1-85487-259-1. Kapittelet «Claudius Galen and the blood-letting disaster», side 25-34</ref>

=== Matematikk ===
[[Fil:Pythagorean.svg|thumb|En rettvinklet trekant med katetene ''a'' og  ''b'',  og hypotenusen ''c'']]
Tilsvarende dominerende betydning som Hippokrates fikk også [[Pythagoras]] (død ca 500 f.Kr.), en [[mystiker]], men også [[matematiker]]. Han mente at alle tings innerste vesen er [[tall]], og husket særlig for [[Pythagoras' læresetning]] som slår fast at i en [[rettvinklet trekant]] er summen av [[kvadrat]]ene av [[katet]]enes lengder lik kvadratet av [[hypotenus]]ens lengde. [[Euklides]] (død 265 f.Kr.) var en annen matematiker som er mest kjent for verket ''[[Euklids Elementer|Elementa]]'' i 13 bind og som utgjør det mest innflytelsesrike verket i matematikkens historie og var lærebok i [[geometri]] i nærmere 2000 år i den vestlige verden.

=== Fysikk og astronomi ===
Filosofen [[Demokrit]] på 400-tallet f.Kr. satte en fram en teori om [[atom]]ene (ἄτομος", átomos, udelelig/usynlig) som hevder at verden består av tomrom og et uendelig antall udelelige partikler. Alt i verden kan deles i stadig mindre stykker, inntil man når en nedre grense som er atomer (rom fylt av stoff) og tomrom (rom uten stoff). 

[[Arkimedes]] (død 212 f.Kr.), fysiker, matematiker og oppfinner, men huskes særlig for å ha oppdaget loven om legemers [[oppdrift]] i vann (kjent som ''Arkimedes' lov''), foruten å ha vært den første som gjorde en [[addisjon|summering]] av en uendelig [[rekke (matematikk)|rekke]] med en metode som er i bruk fortsatt. Astronomen [[Hipparkhos (astronom)|Hipparkhos]] sørget for at gresk [[astronomi]] utviklet seg fra ytre til beskrivelser til en vitenskap. Hans kvantitative og nøyaktige modeller for solens og månens bevegelser ble bevart for ettertiden, og kom med den første pålitelige metoden for å forutse [[solformørkelse]]r, den første stjernekatalogen og den tidligste kjente [[trigonometri]]ske tabellen.

=== Filosofi ===
[[Fil:Raffael, Leonardo als Platon.JPG|thumb|Detalj fra [[Rafael]]s berømte [[freske]] «[[Skolen i Athen]]»; [[Platon]] til venstre peker oppover mot den åndelige verden, mens [[Aristoteles]] til høyre peker utover mot den menneskelige verden]]
Den største nyvinningen på 300-tallet f.Kr. var i [[filosofi]]en. Det var mange greske filosofer, men tre navn ruver over de mange: [[Sokrates]], [[Platon]] og [[Aristoteles]]. Det er umulig å beregne den enorme innflytelse disse tenkerne hadde på det vestlige samfunn. Sokrates (død 399 f.Kr.) selv skrev antagelig ingenting, men hans tanker (eller rimelige presentasjoner av dem) er gitt av Platons tidlige sokratiske dialoger. Platon (død 347 f.Kr.) var en student av Sokrates, og grunnla Akademiet i Athen, den første [[Akademi|institusjon]] for høyere utdannelse i den vestlige verden. Platon bidro til å legge grunnlaget for vestlig filosofi og vitenskap, og hans litterære raffinement kom til uttrykk i hans dialoger, som har blitt benyttet til å undervise i en rekke emner, blant annet filosofi, [[logikk]], [[etikk]], [[retorikk]] og matematikk.

Aristoteles (død 322 f.Kr.), elev av Platon, er bortimot uten rivaler blant vitenskapsmenn og filosofer. Den første setningen i hans ''Metafysikken'' (τὰ μετὰ τὰ φυσικά) er: «Alle mennesker ved naturen ønsker å vite». Som Platon skrev han dialoger, men ingen av disse er blitt bevart. Hans hovedverker er hva som synes å representere forelesninger som han holdt i sin egen skole i Athen, ''Lyceum''. 

Med Aristoteles fikk grekerne og verden den første reelle [[Litterær teori|litteraturteorien]] i verket ''[[Poetikken]]''. Poetikken inneholdt både deskriptive og normative elementer, og ga opphav til den filosofiske [[estetikk]]en og sekundært til [[Kanon (kultur)|kanondannelsen]], det vil si «rettesnor» eller «forbilde» for litterære samlinger av hva som regnes som best ut fra bestemte kriterier. Med Aristoteles begynte ideer om skjønnlitteraturens kompliserte forhold til virkeligheten å bli diskutert. Aristoteles selv la vekt på det håndverksmessige i diktningen. Den aristoteliske estetikken verdsetter ''[[mimesis]]'', det vil si [[kunst]] som imiterer eller etterligner virkeligheten eller annen kunst, mens dikternes originalitet i seg selv ikke hadde samme verdi. Diktkunsten står i avhengighetsforhold til den virkelighet som etterlignes, men diktningen er ikke en reproduksjon av virkeligheten ettersom dikteren skaper et eget verk.

Aristoteles var på måter en overveldende filosof som dominerte mange emner: [[fysikk]], [[metafysikk]], [[poesi]], [[teater]], [[musikk]], [[logikk]], [[retorikk]], [[politikk]], [[etikk]], [[biologi]] og [[zoologi]]. Sammen med Platon er han en av de viktigste innen vestlige filosofi. Hans syn på fysikk strakte seg langt inn i [[renessansen]]. Innenfor biologien ble hans observasjoner først korrigert på 1800-tallet. Hans verker inneholder de første kjente formelle studiene av logikk. Innen [[metafysikk]] har «aristotelisme» hatt stor innflytelse på filosofien i [[jødedommen]] og [[islam]] under [[middelalderen]], og fortsetter å påvirke [[kristen]] [[teologi]]. Hans interesseområder var enormt, og med hans død gikk den klassiske tid i gresk litteratur mot sin slutt.