Redigerer Den europeiske unions historie (avsnitt)

==1960–1969==
===Gaullisme===
I mai 1958 kollapset Frankrikes fjerde republikk under [[René Coty]]. Etter en folkeavstemning i september samme år opprettes den femte republikken, og [[Charles de Gaulle]] utnevnes som ny president to måneder senere. Dette preget spørsmål om utvidelse og utdyping av EEC på hele 1960-tallet. De Gaulle hadde en mer nasjonalistisk tilnærming og foretrakk mellomstatlig integrasjon overfor overstatlige institusjoner.{{tr}} 

EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC ved Stockholm-konvensjonen av 1960 (etter innledende forhandlinger i 1959<ref name="Tiden" />). EFTA ble som EEC opprettet i henhold til GATT-avtalens artikkel XXIV. Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.<ref name="Rike" />

Som et resultat av dette politikkskiftet initierte franskmennene i 1961 Fouchet-planen, utviklet av Frankrikes ambassadør til Danmark Christian Fouchet, med hjelp fra de Gaulle. Planen gikk ut på å opprette et system av regelmessige møter mellom statsledere og regjeringer for å igangsette et mellomstatlig samarbeid innenfor blant annet politikk, økonomi, kultur og forsvar. Planen anbefalte å peke ut en rådgivende forsamling utpekt av EFs nasjonalforsamlinger, og en kommisjon bestående av utenrikstjenestemenn. Planen ble nedstemt av Nederland med støtte fra Belgia og Luxembourg i 1962, da de mindre medlemslandene fryktet den ville føre til at EF utviklet seg til en tysk-fransk [[hegemoni|hegemonimakt]]. 
[[File:Bundesarchiv B 145 Bild-F024624-0004, Bonn, Trauerfeier für Konrad Adenauer.jpg|thumb|Statsminister [[Harold Macmillan]] søkte i 1961 EEC-medlemskap for Storbritannia som ble fulgt av Norge, Danmark og Irland, noe Frankrikes president [[Charles de Gaulle]] la ned veto mot. Her i forbindelse med [[Konrad Adenauer]]s minnestund (1967) sammen med forbundspresident [[Heinrich Lübke]] (i midten), [[Charles de Gaulle]] (til venstre), USAs president [[Lyndon B. Johnson]] (til høyre). Macmillan med bart bak Johnson.{{byline|Bundesarchiv, B 145 Bild-F001192-0003 / Unterberg, Rolf}}]]
Året etter, i 1963, la Frankrike ned veto mot britisk medlemskap i EEC. Bakgrunnen for dette kan til dels tilskrives uheldige omstendigheter. De Gaulle var sterkt kritisk til amerikansk innflytelse i den europeiske integrasjonsprosessen, og også mistenksom overfor britene, da han mente de ville fungere som USAs forlengede arm inn i fellesskapet. I desember 1962 inngikk USA og Storbritannia en avtale i [[Nassau]] om at amerikanerne skulle tilby rakettsystemer til britenes atomvåpenprogram. De Gaulle var i motsetning til britene kritisk til et NATO drevet etter amerikanske ønsker, og så problematisk på at en stor nasjon som Storbritannia skulle få innflytelse i EF. Britene var også sterkt knyttet opp mot [[Samveldet av nasjoner]], og hadde en landbrukspolitikk som var lite forenelige med CAP, noe britene selv også så som et problem i forhandlingene om medlemskap.

Storbritannias statsminister, [[Harold Macmillan]], erklærte i 1961 at landet burde bli medlem av EEC, søknaden ble godtatt i september 1961 og langvarige forhandlinger ble innledet. Danmark søkte dagen etter Storbritannia og Norge søkte i 1962. I 1963 la den franske president [[Charles de Gaulle]] ned veto mot at skulle bli Storbritannia og erklærte at Storbritannia ikke var modent for medlemskap på grunn av bånd til USA og det britiske samveldet. Storbritannia ønsket blant annet 12-15 år overgangsperiode for sitt landbruk.<ref name="Rike" /> Norge, Danmark og [[Irland]] trakk deretter sine søknader om medlemskap.<ref name=":1" /> 

Den 22. januar 1963 undertegnet De Gaulle og den tyske kansleren Konrad Adenauer [[Élysée-avtalen|Elysée-avtalen]] mellom Frankrike og Tyskland. Vennskapsavtalen var en milestein i forholdet mellom de to landene.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/rueckblick/50-jahre-elysee-vertrag-von-1963.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Rückblick|besøksdato=2019-02-03|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref> Traktaten tilrettela dessuten for samarbeid mellom Frankrike og Tyskland på flere punkter. Det skulle organiseres regelmessige møter mellom landenes utenriksministre, og det ble også initiert samarbeid innenfor forsvar, sikkerhet og utdanning. 

«[[Den tomme stols politikk]]» ble ansett som ett av de største tilbakestegene for integrasjonsprosessen gjennom 1960-tallet, og gikk over sju måneder mellom juni og desember 1965. I denne perioden nektet Frankrike, på initiativ av de Gaulle, å ta del i møter i [[Rådet]]. Bakgrunnen var blant annet uoverensstemmelser i forhold til hvordan CAP skulle finansieres. Frem til den tomme stols krise var bøndenes garanterte priser finansiert av nasjonale bidrag, men denne ordningen skulle erstattes ved å bruke tollfortjenestene fellesskapet fikk ved import av varer fra tredjeland. Denne tollen skulle EF stå for, og gjøre CAP gjennomførbart med egne midler. Frankrike var imidlertid urolige for at dette ville gi Europaparlamentet økt budsjettmyndighet på bekostning av nasjonale parlamenter.

Den viktigste grunnen til den tomme stols krise tilskrives imidlertid ofte uenighetene knyttet til bruk av kvalifiserende flertallsvotering (QMV). De øvrige EEC-landene ønsket å innføre dette fremfor enstemmighetsplikt på enkelte områder i Rådet, og skulle være implementert i den siste etappen mot en felles tollunion som var planlagt å tre i kraft ved inngangen til 1966. Frankrike gjorde det klart at de ikke ville returnere til rådet før de øvrige medlemslandene aksepterte at Rådet ikke kunne tvinge politikk på medlemsland. Løsningen på krisen ble kjent som Luxembourg-kompromisset, hvor man inngikk en uoffisiell avtale om at medlemslandene fortsatt skulle ha vetorett i saker som var av særlig nasjonal interesse for en medlemstat.  

Det franske vetoet mot britisk medlemskap i EEC i 1963 førte til at ingen av søkerlandene gikk inn i fellesskapet. Danmark, Irland, Norge og Storbritannia leverte derfor inn en andre søknad i mai 1967, hvor Frankrike fem måneder senere igjen legger ned veto mot britene. I april 1969 går imidlertid de Gaulle av som fransk president, og erstattes av [[Georges Pompidou]].

===Etablering av EF===
Til 1973 var over to tusen vedtak og forordninger gjort på grunnlag av Roma-traktaten.<ref name="Tiden" /> EEC var i til å begynne med en [[tollunion]].<ref name="Bergesen"/> Gjennomføring av tollunion og felles landbrukspolitisk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.<ref name="Maastricht" />

=== Sammenslåing til én kommisjon ===
Basert på [[Brussel-traktaten (1965)]] (også kjent som Samlingstraktaten) ble [[De europeiske fellesskap]] etablert i 1967 ved sammenslåing av EEC, EURATOM og EKSF.<ref name="aarhundret" /> Disse tre hadde opprinnelig hvert sitt utøvende organ «høy myndighet» for EKSF og «kommisjon» for de to andre, disse tre ble slått sammen til en kommisjon som administrerte både Roma-traktaten og Paris-traktaten. [[Walter Hallstein]] som hadde vært president for EEC-kommisjonen, ble EF-kommisjonens nye president. Senere ble dette til [[Europakommisjonen]].<ref name="aarhundret4">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010042903012|tittel=Det 20. århundre|forlag=Aschehoug|isbn=8203164935|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1995}}</ref><ref name="Rike3">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112100073|tittel=Guide til EFs indre marked|forfatter=Rike, Tarald|forlag=T. Rike|isbn=8299241200|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1992}}</ref><ref name="aarhundret3">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010042903012|tittel=Det 20. århundre|forlag=Aschehoug|isbn=8203164935|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1995}}</ref><ref name="Rike2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112100073|tittel=Guide til EFs indre marked|forfatter=Rike, Tarald|forlag=T. Rike|isbn=8299241200|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1992}}</ref><ref name="Rike" />

===Toppmøtet i Haag===
Pompidou gjorde det raskt klart at han ønsket å distansere seg fra gaullismen som hadde preget Frankrikes tilnærming til EF gjennom 60-tallet. På toppmøtet i [[Haag]] i desember [[1969]] ønsket han å diskutere mulighetene for en utvidelse av EF, og kom frem til at man skulle gjenoppta forhandlingene med søkerlandene. De fire landene valgte dermed å re-initiere sine søknader. Man ble videre enige om å se på muligheten på å etablere et sikkerhets- og utenrikspolitisk samarbeid gjennom dialog mellom medlemslandenes utenriksministre.