Redigerer Den engelske borgerkrigen (avsnitt)

===«Det lange parlamentet»===

Kongen var desperat og måtte igjen kalle inn parlamentet i november 1640. Denne gangen ble det sittende lenge og er derfor kjent som [[Det lange parlamentet|«Det lange parlamentet»]] («The Long Parliament»). Ingen av de sakene Det korte parlamentet hadde tatt opp hadde blitt gjort noe med, og derfor ble de igjen tatt opp med kongen. Under [[John Pym]] og [[John Hampden]]s ledelse vedtok parlamentet en lov som krevde at det skulle reformeres hvert tredje år (det vil si gjennom nyvalg) og som fratok kongen retten til å oppløse forsamlingen. Det ble også vedtatt lover som forbød kongen å kreve inn skatter på egen hånd, og en lov som ga parlamentsmedlemmene kontroll over kongens ministre.

I mellomtiden hadde jarlen av Stratford funnet en løsning på problemet i Skottland. Han samlet en hær i Irland, som han ville bruke mot skottene. Parlamentet ble rasende ved tanken på at det protestantiske England skulle bruke en katolsk hær mot skottene. I begynnelsen av [[1641]] ble Stratford arrestert og plassert i [[Tower of London]], anklaget for forræderi. John Pym hevdet at når Stratford hadde sagt at han var klar for å kjempe mot «kongedømmet» viste ikke dette til Skottland, men til England. Det er ingen grunn til at dette skulle være tilfelle, og man hadde da heller ikke bevis som holdt til å felle ham. [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] forsøkte derfor med en ''[[Bill of Attainder]]''. Dette er en kjennelse hvor monarken erklærer at en person er skyldig i en forbrytelse, uten noen rettssak. Men en slik kjennelse krever monarkens signatur, og Karl var fortsatt rasende over behandlingen av Buckingham. Han nektet derfor å skrive under. Stratford, som så at det brygget opp til krig, skrev selv til kongen og ba ham revurdere dette; han var med andre ord villig til å ofre seg for å unngå krig. Kjennelsen ble utstedt, og han ble henrettet [[12. mai]] [[1641]].

Men i strid med hva Stratford hadde tenkt seg, førte hans offer ikke til at landet ble reddet fra krig. De irske katolikkene, som hadde støttet ham, fryktet en protestantisk aksjon og valgte å slå til først. Hele Irland ble derfor kastet ut i kaotiske tilstander. Det begynte å gå rykter om at kongen støttet dem, og puritanerne i parlamentet hevdet at dette var akkurat det de selv kunne vente fra Karl dersom de ikke handlet. 

[[4. januar]] 1642 forsøkte kongen å arrestere fem parlamentsmedlemmer, John Hampden, John Pym, [[Arthur Haslrig]], [[Denzil Holles]] og [[William Strode]], for å sikte dem for forræderi. Men de var blitt advart og hadde gått i dekning. Da soldater kom inn i parlamentet for å hente dem spurte de ''Speaker'' hvor de var, og han svarte at han «verken har øyne å se med eller ører å høre med utover det dette hus ber meg om». Han sa med andre ord at han tjente parlamentet, og ikke kongen. Mens de fem rømte gjennom London bevæpnet parlamentets støttespillere seg for å beskytte dem.