Redigerer Den demokratiske republikken Afghanistan (avsnitt)

== Genève-avtalene, [[1987]]&ndash;[[1989]] ==
[[Fil:T-62 withdraws from Afghanistan.JPEG|thumb|En sovjetisk [[T-62]] trekker seg tilsynelatende ut i 1987.{{byline|Mikhail Evstafiev}}]]

På begynnelsen av 1987 var det kontrollerende fakta i krigen [[Sovjetunionen]]s bestemthet om å trekke seg ut. Sovjet ville ikke gå tilbake på sine løfter om å la [[Kabul]]-regjeringen overleve, [[Mikhail Gorbatsjov]] sine muligheter var hindret av det sovjetiske militærets vilje at Kabul ikke skulle forlates. På tross av dette var det sovjetiske lederskapet bestemt på å løse [[den kalde krigen]]s problemer med Vesten og interne reformer var mye viktigere enn skjebnen til Kabul-regjeringen.

Andre hendelser utenfor [[Afghanistan]], særlig i Sovjetunionen, bidro til enigheten. Prisen i falne og skadde, økonomiske ressurser og tapet av støtte hjemme som en merket mer og mer hjemme i Sovjet, sørget for kritikk av okkupasjonspolitikken. [[Leonid Bresjnev]] døde i [[1982]], og etter at to etterfølgere døde etter kort tid, overtok Gorbatsjov lederskapet i mars 1985. Ettersom Gorbatsjov åpnet opp landets system, ble det stadig klarere at Sovjetunionen ønsket å finne en vei å trekke seg ut av Afghanistan og samtidig redde ansiktet.

Borgerkrigen i Afghanistan var geriljakrig og en utmattelseskrig mellom regjeringen og mujahedin. Den kostet begge sider mye. Mange afghanere, kanskje så mange som fem millioner, eller en fjerdedel av landets befolkning, flyktet til Pakistan og Iran hvor de organiserte seg i geriljagrupper for å slå tilbake mot Sovjetunionen og regjeringsstyrker inne i Afghanistan. Andre forble i Afghanistan og dannet også kampgrupper. Kanskje den mest nevneverdige ble ledet av [[Ahmed Shah Massoud]] i den nordøstre delen av Afghanistan. Disse forskjellige gruppene ble støttet med midler til å kjøpe våpen, først og fremst fra [[USA]], [[Saudi-Arabia]], [[Kina|Folkerepublikken Kina]] og [[Egypt]]. Til tross for høye tap på begge sider fortsatte presset å stige på Sovjetunionen, særlig etter at USA sendte inn [[FIM-92 Stinger]] luftvern-raketter som reduserte i betydelig grad effektiviteten til den sovjetiske luftstøtten. 

En formel var beleilig klar og tilgjengelig for å minimere ydmykelsen av å snu politisk i en sak hvor enorme politiske, materielle og menneskelige ressurser ble investert. I 1982 hadde [[FN]], under vingene til generalsekretærens kontor, satt i gang forhandlinger rundt Sovjets tilbaketrekning fra Afghanistan. Det grunnleggende formatet hadde en blitt enig om i løpet av 1985. Det var produktet av indirekte forhandlinger mellom ADR og Pakistan (Pakistan anerkjente ikke ADR) med hjelp av generalsekretærens [[Spesialrepresentant for FNs generalsekretær|spesialrepresentant]], [[Diego Cordovez]]. USA og Sovjetunionen hadde bundet seg til å garantere gjennomføringen av en avtale som førte til tilbaketrekning.

Både formatet og substansen av avtalen var lagt for å kunne aksepteres av både Sovjet og ADR. Klausulene inkluderte anerkjennelse av Afghanistan og dets rettigheter til selv å bestemme, dets rett til å være fri fra intervensjoner og innblandinger og retten til dets flyktninger til en sikker og ærerik tilbakevending. Men i kjernen lå en avtale som ble nådd i mai 1988 som autoriserte tilbaketrekningen av «utenlandske tropper» ifølge en tidsplan som ville fjerne alle sovjetiske styrker i løpet av [[15. februar]] [[1989]].
 
Forhandlingene kom i stand etter initiativ av Moskva og Kabul i 1981. De hadde påstått at sovjetiske styrker hadde gått inn i Afghanistan for å beskytte det fra utenlandske styrker som skulle intervenere på opprørenes side i et forsøk på å styrte DRA. Logikken av Genève-avtalene var basert på denne påstanden, dvs at når denne trusselen om fremmed intervensjon forsvant, ville Sovjet trekke seg tilbake. Av denne grunn var en bilateral avtale mellom Pakistan som aktivt støttet motstanden, og DRA skulle hindre intervensjon og innblanding mellom dem, essensiell. 

Med nøyaktige detaljer var begge parter enige om å avslutte alle tiltak som kunne på noe vis ha effekt på suvereniteten eller sikkerheten til den andre. Avtalen skulle hindre mennesker i eksil og flyktninger fra å gi uttalelser som hans/hennes regjering kunne bruke som et bidrag til uro innen dets territorium. Den bilaterale avtalen mellom Afghanistan og Pakistan på prinsippene om ikke-innblanding og ikke-intervensjon ble signert [[14. april]] [[1988]].

Avtalene sørget for tilbaketrekningen av en tidligere supermakt på en måte som rettferdiggjorde en invasjon. De eksemplifiserte den delikate FN-diplomatien når interessene til en stormakt er truet. Kort sagt var avtalene en politisk redningsvei for en regjering som kjempet med konsekvensene av en kostbar tabbe. FN kunne ikke insistere på beskyldningene om nasjonal skyld var relevant i forhandlingene. I Afghanistans tilfelle insisterte Sovjet på sine diplomatiske premisser akkurat som USA gjorde på en annen måte i forhold til [[Vietnamkrigen|Vietnam]]. 

Avtalen om tilbaketrekning holdt, og den [[15. februar]] [[1989]], trakk de siste sovjetiske troppene etter skjema seg ut fra Afghanistan. Med dem borte, riktignok, var det derimot ikke klart for en varig fred.