Redigerer Den danske gullalder (avsnitt)

=== Musikk ===
{{Utdypende artikkel|Musikken i Danmark#Danske konsertforetagender på 1700-tallet}}
[[Fil:Den Dramatiske Journal 1771.jpg|mini|Kritikeren Peder Rosenstand-Goiskes anmeldelse av Niels Krog Bredals ''Tronfølgeren i Sidon'' i ''[[Den Dramatiske Journal]]'', hvor det fikk en hard medfart. Bredals fortjeneste består i at han innførte det danske sangdrama på nasjonalscenen og dermed beredte grunnen for et klassisk arbeide som Johannes Ewalds Fiskerne.]]
Innenfor litteraturen har betegnelsene «Den danske gullalder» og «romantikken» vært knyttet tett sammen og i hovedsak anses perioden å ha blitt innledet rundt år 1800 med Steffens og Oehlenschläger. Innen det musikalske området er det imidlertid snakk om en tidsmessig forskyvning eller forsinkelse. Den musikken som kan kalles «den egentlige romantiske»<ref name=Hamburger291>Hamburger, side 291</ref> trådte først frem med hovedpersonene Hartmann og Gade rundt [[1840]] da påvirkningen fra Tyskland gjennom [[Felix Mendelssohn|Mendelssohn]] og [[Robert Schumann|Schumann]] ble tydelig. Imidlertid ble det store oppsvinget i musikken i Danmark grunnlagt allerede på slutten av [[1700-tallet]].

;Opptakten på 1700-tallet til den «musikalske gullalder» 
Ifølge [[Povl Hamburger]] var nyere dansk musikk inntil ca. 1800 uten selvstendig nasjonalt preg. Den internasjonale kunstmusikken hadde hersket og med unntak av menighetssangen var den i all hovedsak næret av hoffkulturen.<ref name=Hamburger287>Hamburger, side 287</ref>
Da den [[Pietisme|pietistiske]] perioden var over med [[Christian VI av Danmark og Norge|Christian VI]]s død i [[1746]], hadde det opparbeidet seg et behov for munterhet og «italienerne» kom på mote. Det ble og prøvd å demme opp for den ensidige fremmede innflytelsen, ved å skape et dansk [[syngespill]].

Nordmannen [[Niels Krog Bredal]] forsøkte med ''Gram og Signe'' i (1756) og ''Tronfølgen i Sidon'' (1771), begge med musikk av [[Giuseppe Sarti]] som i 1753-75 virket som [[kapellmester]] i København. Siden fulgte [[Johann Hartmann]]s musikk til [[Johannes Ewald|Ewalds]] syngespill ''Balders død'' i 1779 og ''Fiskerne'' (1780), det siste med den folketonepregede sangen ''[[Liden Gunver]]'' og den første versjon av ''Kong Christian stod ved højen mast''.<ref name=Hamburger288>Hamburger, side 288</ref>
Enkelte musikkhistorikere regner derfor «den danske guldalder»s musikalske begynnelse fra den perioden hvor innvandrete tyskere satte preg på musikklivet i hovedstaden. For eksempel Hartmann, som kom i 1762, og [[Johann Abraham Peter Schulz|J.A.P. Schulz]], som var  kapellmester mellom 1787 og 1795, og [[F.L.Æ. Kunzen]], hans avløser.<ref name=Koudal61>Koudal, side 61</ref>

;Musikken og det nasjonale
Slutten av 1700-tallet ble innledet med den såkalte ''motopplysningen'' &ndash; blant annet av [[Johann Georg Hamann|Hamann]]. Dette var en periode hvor betoningen av folk, [[tradisjon]] og [[historie]] ble satt opp som motsetning til [[opplysningstiden]]s almene [[menneskerettigheter]], [[naturrett]] og [[universalisme]]. [[Johann Gottfried von Herder|Herder]] hadde samlet inn og utgitt atskillige folkeviser fra mange land: ''Volkslieder'' i 1778. Schulz hadde i 1779 gitt ut ''Gesänge im Volkston'' og 1782 ''Lieder im Volkston'' etter et ideal skapt av [[Berliner Liederschulen]].<ref name="Koudal67">Koudal, side 67</ref> Hans sanger tilførte den danske [[Romanse (musikk)|romanse]]n enkelte nye og vesentlige trekk, idet han til den franskpåvirkede romanse og folkeviseromansen tilføyde sin egen ''visepregede'' romanse.<ref>Jensen 1964, side 84</ref>

I forbindelse med [[Jens Baggesen|Baggesen]] og Kunzens opera ''[[Holger Danske (opera)|Holger Danske]]'' 1789 utspilte det seg en [[feide]] - den såkalte [[Holgerfeiden]] - som fikk Kunzen til å fortrekke fra København etter råd fra Schulz, som også var tysk. Han vendte først tilbake som Schulz' avløser for Det Kongelige Kapel i [[1795]]. Striden gjaldt Baggesens tekst som ble beskyldt for å være feil, for tysk og for udansk, og da man i 1776 hadde fått en bestemmelse vedrørende [[statsborgerskap]], som fastslo at kongelige embeter i den danske staten var forbeholdt mennesker som var født i kongens rike, «Landets børn», ble dette benyttet mot Kunzen.<ref name=Koudal5972>Koudal, side 59-72</ref>

Det skulle bli et kunstpolitisk program å «komponere nationalt». Omtrent førti år senere, i [[1846]], kunne [[B.S. Ingemann|Ingemann]] skrive til [[Niels W. Gade|Gade]], som på dette tidspunkt virket i [[Leipzig]] hos [[Felix Mendelssohn|Mendelssohn]] og [[Gewandhausorchester Leipzig|Gewandhaus-orkestret]]<ref>Koudal</ref>: {{sitat|... At De kommer tilbage og vier Deres Liv og Virksomhed til Oplivelsen af den fædrelandske Aand ...|B.S. Ingemann}} og som en understrekning av det nasjonale:{{sitat|...Næsten alle vore Componister, selv de sidst bortgangne store, vare af fremmed Herkomst: ved Dem og Hartmann haaber jeg nu Kuhlau og Weyse skulle blive erstattede og af virkelig danske Tonekunstnere. ...|B.S. Ingemann}}

;Klubbkonserter, klubbviser, fellessang og menighetssang
[[Fil:FL Bernth.JPG|thumb|Tegning av F.L. Bernth fra 1817 som viser [[Drejers Klub|Drejers klubb]]. Drejers klubb var et samlingspunkt og klubben holdt flere aviser og fikk etter hvert et omfattende bibliotek. Etter at [[Knud Lyne Rahbek]] ble tatt opp i klubben ble hans tidsskrift ''[[Minerva (dansk tidsskrift)|Minerva]]'' klubbens offisielle organ.]] 
Tiden mellom [[1780]] og [[1820]] var klubbkonsertenes tid. De eldste klubbene i København hadde oppstått allerede på begynnelsen av [[1770-tallet]] og avløste kaffehusene hvor småklikker blant gjestene hadde dannet utgangspunkt for flere private klubber,<ref name=RavnHammerich99>Ravn og Hammerich, side 99</ref> hvor det oppkommende borgerskapet etter engelsk mønster var begynt å samles. Da det i perioden mellom 1770 og 1799 ikke var sensur i Danmark, foregikk det en livlig politisk og litterær diskusjon i disse klubbene. Fra [[1775]] av ble det årlig dannet nye klubber og midt i klubb-tiden rundt 1800 skulle det ha vært 30-40 stykker i København.<ref name=SchiørringII61>Schiørring II, side 61</ref>
En av disse klubbene var [[Drejers Klub|Drejers klubb]], hvor ideen med å innføre musikken som et ledd i de alminnelige klubbfornøyelsene var oppstått i 1778.<ref name=RavnHammerich99/>

Etter [[Trykkefrihetsforordningen av 1799]] forandret klubblivet karakter «fra klubliv til selskabsliv» og man ble mer forsiktig med samfunnskritiske ytringer.<ref name=Clausen56>Clausen, side 56</ref>

Til sammenkomstene i klubbene brakte man med seg leilighetsviser, diktet av poetisk begavede klubb-brødre til neste fest rundt punsjebollen; Clausen kaller klubbvisen «datidens folkesang i borgerlige kredse.»<ref name=Clausen56/> Da klubbene i tiden etter 1800 utviklet seg mer i retning av selskapelige foreninger, mistet de også sin ledende stilling på sangens område; men klubbvisen holdt seg imidlertid som levende sang langt ut i århundret, idet den fikk friske impulser fra forskjellig hold, det folkelig-nasjonale foreningslivet, håndverkerstanden og studentene.
<ref name=Sølvsten49>Sølvsten, side 49</ref>
[[Studenterforeningen]] fikk en visebok i 1822 og i 1839 ble [[Studenter-Sangforeningen]] stiftet. Klubbperioden på slutten av 1700-tallet hadde brakt selskapssangen til full utfoldelse, noe som også i høy grad kom til å prege familiesammenkomster og andre private selskaper.<ref name=Sølvsten42>Sølvsten, side 42</ref>

Fellessangen forandret imidlertid karakter i begynnelsen av 1800-tallet, fra klubbviser til en fellessang som var mer nasjonalt orientert. Denne sammenkoplingen mellom fellessang og nasjonalisme begynte med krigssangene i forbindelse med [[Englandskrigene]] fra 1801. Disse sangene ble blant annet spredt til provinsen ved at skuespilleren [[Hans Christian Knudsen]] reiste rundt og foredro dem. Knudsen fikk tilnavnet «fædrelandets frivillige sanger». Av boken ''Musik og danskhed'' fremgår det også at krigssanger med brodd mot England spilte en stor rolle på 1800-tallets første tiår. B.S. Ingemann siteres for følgende:<ref name=Koudal102ff>Koudal, side 102ff</ref> {{sitat|... Baade Staffeldt og Oehlenschläger havde været med i Studenterkorpset og skrevet Krigssange. Kort derefter skulde deres Geniusflugt ses og forbavse.|B.S. Ingemann}}

På menighetssangens område begynte man med en langsom utskifting av «den stive koral» med melodier som var inspirert av Weyses romanser. Av [[Koralbok|koralbøker]] kan nevnes [[Hardenack Otto Conrad Zinck|H.O.C. Zinck]] 1801; Weyse 1839, [[Andreas Peter Berggreen|Berggreen]] 1853. Det egentlige gjennombrudd for en ny retning bort fra både den stive koralen og fra det romansepregede kom imidlertid først med [[Thomas Laub|Laub]] ved århundrets avslutning med det som kalles «[[kirkesangsreformen]]».

En kongelig dansk sangskole ble opprettet i 1773 under [[Michael Angelo Potenza|Potenza]] og ble senere utviklet under [[J.W.L. Zinck]] og italieneren [[Giuseppe Siboni]], som også var direktør for det første musikkonservatorium, som besto 1827-41. Først i [[1867]] fulgte det nåværende [[Det Kongelige Danske Musikkonservatorium]] som begynte sin virksomhet med Gade, Hartmann og [[Holger Simon Paulli|Paulli]] som direktører.

;Dårlige tider, klubbkonsertenes avslutning, endring i 1830-årene
De første tiårene av [[1800-tallet]] bød på vanskelige tider: [[Englandskrigene]], [[Statsbankerotten (1813)|statsbankerotten]] og tapet av Norge i 1814. Foreningskonsertene døde ut mellom [[1815]] og 1830; til gjengjeld blomstret de enkeltvis arrangerte offentlige konsertene opp. Betydelige utenlandske solister kom til landet og flere og flere konserter foregikk på [[Det Kongelige Teater]].<ref name=SchiørringII82>Schiørring II, side 82</ref>

[[Det harmoniske Selskab]] overlevde akkurat 50-årsdagen i 1828. En konsertanmelder skildrer i [[1829]] sin samtid som en periode, hvor de {{sitat|... hersker saa saare liden Interesse for offentlige Koncerter, at selv de mest udmærkede af vore indenlandske Kunstnere og mangen hæderlig kjendt Fremmed trods al publik og privat Anbefaling ved Opførselsen af en Koncert kun se det visse pekuniære Tab i Møde, og ene en [[Angelica Catalani|Catalanis]] eller [[Niccolò Paganini|Paganinis]] verdensberømte og udbasunerede Navne turde være i Stand til at vække den lethargisk slumrende Sans.|Sitat fra Ravn, s. 214)}}

Tidene bedret seg og i 1836 fikk det københavnske borgerskapet ''[[Musikforeningen (København)|Musikforeningen]]'' i tillegg til [[Det Kongelige Teater]]. ''Musikforeningen'' spilte en sentral rolle i musikklivet i mange tiår fremover med Gade og Hartmann som de ledende helt frem til 1880-årene. Foreningen ble stiftet med det ''særlige'' formål å utgi dansk musikklitteratur, men den ledende tanken ble ganske snart det ''alminnelige'' formål å «udvikle Sansen for Musik». Man la vekt på å fremføre prøver på hovedverker av fremragende komponister og overlot det moderne til andre konsertforetagender.<ref name=RavnHammerich183>Ravn og Hammerich, side 183</ref> På det vokale området kom [[Henrik Rung|Rungs]][[Cæciliaforeningen (København)|''Cæciliaforeningen'']] i 1851;  i 1864 foreningen ''Euterpe'' og i 1874 ''[[Koncertforeningen]]'' hvor man kunne oppføre nyere kor- og orkesterverker.

;Musikalske arbeider fra perioden
{{Utdypende artikkel|Musikken i Danmark#Det nasjonale gjennombrudd på 1800-tallet}}
På begynnelsen av 1800-tallet var [[Édouard du Puy|É. du Puy]] aktiv i Danmark i noen år og hadde i 1806 suksess med [[syngespill]]et ''Ungdom og Galskab'', i 1809 kom et annet syngespill ''[[Sovedrikken]]'' av Weyse og Oehlenschläger. 
I perioden 1809-21 ble det samlet inn og utgitt [[folkevise]]r. I [[1814]] kom [[Friedrich Kuhlau]]s ''Røverborgen'' og i 1818 avløste [[Claus Schall|Schall]] Kunzen som orkesterleder for [[Det Kongelige Kapel|kapellet]].
[[Fil:Kgl-teater-efter-1837.jpg|thumb|[[Det kongelige teater]] etter ombyggingen i 1837]]
I [[1820]] ble Studenterforeningen dannet med mannskor og i 1822 ble det første erkeromantiske orkesterverk fremført: [[ouverture]]n til [[Weber]]s ''Jægerbruden''. Kuhlau hadde suksess med ''Lulu'' i 1824 og 1828 med ''[[Elverhøj|Elverhøi]]'', «en [[Vaudeville]] i stor Stil». Av sanger fra denne tiden kan nevnes ''[[Der er et yndigt land]]'' 1823 og ''[[Den signede dag med fryd vi ser|Den signede Dag]]'' 1826 av Weyse og Grundtvig.

Fra 1830-årene kan nevnes ''Guldhornene'' i 1832 av [[J.P.E. Hartmann|Hartmann]] og Weyses Morgen-og Aftensange fra 1837/38. Balletten ''Sylfiden'' med musikk av [[Herman Severin Løvenskiold|Løvenskjold]] og [[August Bournonville|Bournonville]] ble første gang oppført i København i 1836 og har siden holdt seg på [[Det kongelige Teater]]s repertoar. Studenter-Sangforeningen ble dannet i 1839/40 og høynet kvaliteten for mannskor betraktelig. Det var også i 1830-årene at Berggreen hadde utformet et program for en nasjonal [[kunstmusikk]] som skulle bygge på folkevisen så man hadde for å gjenkjenne «tonen».

[[1840]] vant [[Niels W. Gade|Gade]] ''Musikforeningens'' ouverturekonkurranse med ''Efterklange af Ossian''. Året etter kom hans Symfoni nr 1. som ble uroppført i 1843 av [[Mendelssohn]] med Leipzigs [[Gewandhausorchester Leipzig|Gewandhausorkester]] noe som gjorde Gade til et internasjonalt navn i musikkverdenen. Først nå begynte romantikkens musikk og romansen å slå igjennom; på salmesangens område var det oppstått et behov for nye salmemelodier og Berggreen prøvde å formidle mellom de stivere melodier fra de gamle koralbøker og Vartov-menighetens mere løsslupne melodibenyttelse. Fra 1843 kunne [[Hans Christian Lumbye|Lumbye]]s musikk høres i [[Tivoli (København)|Tivoli]], blant annet ''[[Champagnegaloppen]]''. I 1846 kom Hartmanns opera ''Liden Kirsten''.
 
Fra tiden etter 1850 og inntil den nasjonalromantiske perioden begynte å ebbe ut i 1880-årene kan fra 1854 nevnes [[«Elverskud»]] av Gade og ''Et folkesagn'' av Bournonville og Gade/Hartmann, ''Vølvens Spaadom'' 1872 av Hartmann og Fr. Winkel Horn og det tragiske sangdrama ''[[Drot og marsk]]'' 1878 av [[Peter Heise|Heise]] og [[Christian Richardt|Richardt]]. &nbsp;
Med ''Den første nordiske Musikfest'' i København 1888 ble det satt « ... ligesom et Skel i dansk Musikhistorie». Gade-Hartmann-æraen var i ferd med å ta slutt og yngre komponister fikk nå plass, blant dem [[Carl Nielsen]].