Redigerer Demografi (avsnitt)

==Globalt bosetningsmønster==
[[Fil:World population density 1994.png|thumb|Kart fra 1994 som viser bosetningsmønsteret]]
Mennesker bosetter seg ut ifra visse basisbehov, som må til for at menneskene skal kunne eksistere. Dette er blant annet luft med tilstrekkelig oksygen, rent vann, mat og områder å bo og ernære seg på. Det er derfor klart at mennesker alltid har bosatt seg på eller nær de naturressursene som utgjør grunnlaget for en menneskelig tilværelse. Kart over befolkningsfordelinga på jorda viser en svært ujevn fordeling &ndash; fra svært tettbebodde strøk, i storbyer og langs med havet, til nesten helt folketomme områder i [[Sibir]] e.l. Slike kart forandrer seg lite over tid, og det globale bosetningsmønsteret er forholdsvis stabilt. Dvs. der det tidligere var tettbefolket, med kun én milliard mennesker i 1825, der er det også tettbefolket i dag, med gode 6,5 milliarder; der det var nærmet folketomt for hundre år siden, er det også ganske folketomt i dag. Bosetningsmønstrets grove trekk avspeiler tydelig mange sammenhenger mellom naturens forutsetninger og muligheter for leveveier, [[samfunn]]sdannelse og befolkningsvekst. Gjennom hele historien har vannforsyning og dyrkingsjord vært blant det viktigste, og forklarer store deler av det globale bosetningsmønsteret. Med andre ord er det ikke tilfeldig at menneskene har bosatt seg slik som de har gjort. De største konsentrasjonen av mennesker finner vi i det sentrale [[Europa]], store deler av det sørlige og østlige [[Asia]] (betydelige deler av [[Japan]], [[Kina]], [[Filippinene]], [[India]] og [[Indonesia]]) og den nordøstre delen av [[USA]]. Det er også noen «lommer» med høy befolkningstetthet forskjellige steder, som [[Nildalen]] i [[Egypt]], i kyststrøk i [[Sør-Amerika]] og [[Afrika]] og det sentrale [[Mexico]]. Ut ifra dette kan man lese at de største befolkningskonsentrasjonene befinner seg gjennomgående nær kontinentenes kyster, og ikke i de indre strøkene (jf. [[Sibir]]). Også ørkenregioner, fjellområder og polare strøk er tynt befolket. I en undersøkelse gjort i 1972 av [[John Clarke]] viste det seg at to tredeler av verdensbefolkningen bodde mindre enn 500 km fra kysten, og omtrent fire femdeler bor lavere enn 500 [[moh.]] (omtrent 55 prosent lavere enn 200 moh.), og over 80 prosent bor på [[den nordlige halvkulen]] mellom 20 og 60 grader nord. Dette var ikke vesentlig forandret i år 2000, men befolkningsveksten i Asia, Afrika og [[Latin-Amerika]] har gjort at befolkningsandelen i beltet mellom 20 og 60 grader har sunket noe (nå ca. 77 prosent).

Over 20 prosent av jordoverflaten har så kalt klima at dyrking nær sagt er umulig. Disse områdene ligger langt nord eller langt sør, eller svært høyt over havet. Slike strøk er naturligvis tynt befolket, og deler av [[Finland]], [[Island]], [[Norge]] og [[Sverige]] tilhører denne sonen. Også svært tørre områder setter en brems på befolkningsbosettingen. Omtrent 20 prosent av jordoverflaten er ørkenstrøk, og også i nærliggende områder er jordbruk usikkert. I disse områdene bor folket spredt, særlig i store deler av Afrika, Amerika og det indre Asia. Også i de store [[regnskog]]ene, som rundt [[regnskogen i Amazonas|Amazonas]] og [[Den demokratiske republikken Kongo|Kongo]], har det vært vanskelig for folk å bosette seg. Ved siden av de ovennevnte faktorene, kulde, tørke og tett vegetasjon, så kan også [[topografi]]en gjør det vanskelig for menneskene å etablere en mer omfattende bebyggelse (f.eks. store fjellpartier).

Når det skal vurderes om et område er ''overbefolket'' eller ikke, må demografene vurdere folkemengden i forhold til ressursutnyttelsen og økonomisk utvikling for øvrig. På samme måte kan det vurderes mangel på befolkning, ''underbefolkning'', som er et hinder for økonomisk utvikling. I tillegg må de se på forholdet mellom folkemengde og ''infrastruktur''. Dette vil si at begrepene ''over-'' og ''underbefolkning'' er relative. En definisjon på overbefolkning kan være: «Et land eller et område er overbefolket dersom ressursgrunnlaget, teknologien og det politiske styringssystemet ikke er i stand til å gi befolkningen akseptable materielle levekår». Denne definisjonen er tids- og stedbestemt, og begreper som ''akseptable materielle levekår'' kan variere fra tid til tid og fra kultur til kultur.

Naturforhold setter ikke definitive grenser for menneskers levekår, men kan sette visse grenser for hvor menneskene kan bosette seg. Menneskets tilpasningsevne er stor, og menneskene har utviklet mange teknikker for å kunne bo der hvor naturen tilsier noe annet. Det er ikke slik at naturen ene og alene spiller inn på levekårene. Langt mot nord finner man høy levestandard, men i tempererte områder kan man se mye fattigdom. Det er ikke entydige og enkle sammenhenger mellom naturgitte forhold og menneskenes livsbetingelser.