Redigerer Dante Alighieri (avsnitt)

=== Tilgjengelighet ===
[[Fil:Monument to Dante (Verona).jpg|thumb|left|Statue av Dante i [[Verona]].]]
I motsetningen til Boccaccio, [[John Milton|Milton]] eller [[Ludovico Ariosto|Ariosto]] ble ikke Dante en anerkjent forfatter før i [[romantikken]]. For romantikerne var Dante, i likhet med [[Homer]] og [[Shakespeare]], det fremste eksempelet på de «originale genier» som satte sine egne regler, skapte figurer av overveldende statur og dybde, og gikk langt utover noen etterligning av tidligere mesteres mønstre, og av samme grunn aldri selv kan bli etterlignet. Gjennom hele [[1800-tallet]] vokste Dantes omdømme. Ved jubileet for hans fødsel i [[1865]] hadde han etablert som en av de aller største litterære ikoner i Vesten.

Dantes første store verk, ''Vita nuova'', som består av rundt tretti ungdomsdikt, som foruten en ballade og fire canzoner, er utelukkende sonetter, knyttet sammen med kommenterende prosatekst. Mange av diktene er ytterst vanskelige å tolke, og dikterens egne analyserende kommentarer gjør det ikke lettere. Dantes [[Skolastikk|skolastiske]] spissfindigheter er anstrengende for moderne lesere. Deres tilgjengelighet hindrer ikke å oppleve dem som kunstverk av usedvanlig styrke og skjønnhet som knapt noen oversettelse klarer å formidle.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', bind 1, Oslo: Gyldendal, s. 163</ref>

Leserne av i dag blir forvirret over at et slikt alvorlig verk kan bli kalt for en «[[komedie]]». I Dantes tid ble alle seriøse og lærde verker skrevet på latin, en tradisjon som vedvarte i flere hundre år inntil [[opplysningstiden]], og verker på andre språk ble lett forbigått. I tillegg refererte begrepet «komedie» i klassisk forståelse til verker som reflekterte tro på et ordnet univers hvor hendelser søker mot en lykkelig eller underholdende avslutning, men også påvirkes av en skjebnebestemt vilje som ordnet alle ting til det beste. I samtiden kunne både [[komedie]] og [[tragedie]] benyttes på fortellende diktning, og ikke nødvendigvis [[drama]]. Komedier kunne ende godt, tragedier ille. Ved denne meningen av ordet, som Dante selv skrev om i et brev til Cangrande della Scala, var utviklingen av pilegrimsreisen fra helvete til paradiset komediens uttrykk i form av et [[paradigme]] ettersom verket begynner med pilegrimens moralske forvirring og ender med visjonen om Gud. «For hvis vi ser på emnet,» skrev Dante, «så er det i begynnelsen avskyelig og fælt, nemlig helvete, men slutten er det lykkelige, ettertraktelsesverdige og vennlig, nemlig paradiset.»<ref name="haarberg">Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjon'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 160</ref> Tillegget med komediens «guddommelige» stammer imidlertid ikke fra Dante selv, men ble lansert først ved den trykte utgaven fra [[Venezia]] i [[1555]], og har siden vært alminnelig i bruk.<ref name="haarberg" />