Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

=== Stavnsbåndet ===
{{Utdypende artikkel|Stavnsbåndet}}
Etter den store nordiske krig fortsatte kongemakten å prøve å få innflytelse over samfunnet på landsbygden. Blant annet ble godseierne pålagt å føre rettsgyldige festeprotokoller, slik at det kunne påvises hva som var blitt avtalt mellom partene. Dessuten ble det forbudt å sette landgildet opp i festets løpetid. Det innebar at godseierne måtte finne andre måter å få større utbytte av jorden sin på. Det kunne blant annet gjøres ved å sette innfestingssummen i været eller ved å kreve mer [[hoveri]] av [[Leilending|festebøndene]], da omfanget av hoveriet nesten aldri fremgikk av festekontraktene.

I krongodsets 12 distrikter ble det mellom [[1721]]–[[1727|27]] oppført rundt 250 [[rytterskole]]r til [[almue]]ns barn. Kretsen rundt kongen og enkelte storgodseiere fulgte senere dette eksempelet, men det manglet fremdeles en ensartet skolegang.

En av Christian VIs første handlinger som ny konge var å oppheve landmilitsen den [[30. oktober]] [[1730]], en beslutning som  var alt annet enn populær hos godseierne. Da frigjøringen fra [[vornedskab]]et også var gått igjennom, mistet hæren og godseierne kontrollen over bondebefolkningen og startet en prosess for å få kongen til å gi dem midler til å få henholdsvis festebønder og [[soldat]]er.

[[1730-årene]] ble imidlertid preget av en avsetningskrise i landbruket og kornprisene sank helt til bunns. Det medførte at det ble mer vanlig at mange bønder måtte gå fra gårdene sine som følge av at de hadde misligholdt sin del av festekontrakten. Samtidig ble godseierne som normalt tjente godt på kornsalget hardt rammet og deres plikt til å garantere for bøndenes skattebetalinger kunne bringe dem på konkursens rand. Og det ble verre dersom for mange gårder sto øde eller for mange bønder fikk henstand med betalingen av avgifter og skatter. Godseierne klaget sin nød da flere og flere bønder forlot godsene og nektet å ta anviste gårder i feste. Regjeringen forsøkte i første omgang å avhjelpe det ved den [[5. mars]] [[1731]] å forby dem å forlate det gods de bodde på uten eierens tillatelse.  Nektet en person å ta en gård i feste, kunne godseieren overlate han til flåten eller et av de vervede [[regiment]]ene.

Klagene fortsatte fra godseierne over flere bønder som lot jordbruket være, og fra hæren over mangel på mannskap og materiell, så i [[1733]] ble det besluttet å gjeninnføre landmilitsen. Heretter skulle godseierne stille med en soldat for hver 60 [[Tønne (flatemål)|tønner]] hartkorn, noe som svarte til 10–12 gårder. Det ga landmilitsen en størrelse på omkring 5&nbsp;000 mann og statsmakt og hærledelse fikk hva de ønsket. Til gjengjeld ble [[stavnsbåndet]] innført til godseiernes fordel. Det medførte at alle gutter og menn mellom 18 og 36 år ikke kunne forlate sitt fødegods. Det ble utvidet til å gjelde fra det 14. år i [[1735]].

Avsetningsproblemene for korn ble blant annet forsøkt løst ved å innføre høye [[toll]]murer overfor utenlandsk korn. Senere ble det endret til et importforbud for korn til Danmark og det søndenfjeldske Norge. Det fikk prisene i været og øket den norske motstanden mot unionen og flere ganger måtte det gis dispensasjon fra forbudet på grunn av feilslått høst. Forbudet ble først opphevet i [[1788]].

Til tross for de stigende kornprisene ble antallet utskrevne menn i 1741 øket til 7&nbsp;500 mann. Dette tilsvarte at det ble stilt en soldat for hver 40 tønner hartkorn. Året etter ble stavnsbåndet utvidet til å gjelde alle gutter og menn mellom 9 og 40&nbsp;år. Allikevel vandret mange fra landsdel til landsdel eller til byene, da godseierne selv skulle oppspore og bringe hjem dem som brøt stavnsbåndet.

Godseieren kunne tjene på de bøndene han ikke hadde bruk for ved å selge dem et såkalt ''fripass''.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=166.}}</ref>