Redigerer Danmark-Norge (avsnitt)

==Geografi==

Den lange unionstiden innebar store endringer i hvilke områder som inngikk i unionskongenes riker, og ble etter hvert preget av unionens tap av de østlige landsdeler til Sverige.

[[Fil:Norway1300.png|mini|Kart over Norgesveldet]]
Norge brakte med seg inn i Kalmarunionen de fleste besittelser fra [[Norgesveldet]] som hadde bestått uendret siden 1266, og omfattet i tillegg til det som i dag er Norge, de følgende landskapene [[Båhuslen]], [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og finnebygdene [[Idre og Særna]], samt såkalte [[skattland]] i [[Vesterhavet]]: [[Island]], [[Grønland]], [[Shetlandsøyene]], [[Orknøyene]] og [[Færøyene]].

[[Fil:Scandinavia1219.png|right|thumb|250px|Norden og Baltikum på 12- og 1300-tallet.
{{legend|#008093|[[Norge]]}}
{{legend|#A17FFF|[[Sverige]] 1330-50}}
{{legend|#DD8000|[[Danmark]]}}
{{legend|#BAFF00|Erobret av Danmark i 1219, avstått i 1227}}
{{legend|#FF6666|[[De tyske riddernes ordensstat]], etablert 1230}}
]]
Danmark på sin side hadde gjennomlevd en tidsepoke hvor store deler av landet var pantsatt, men i årene 1340-65 var [[Valdemar Atterdag]] (1321-75) i stand til å innløse pantene og samle det som tilsvarer dagens Danmark, og de neste årene erobret han tilbake [[Skåne]], [[Halland]] og [[Blekinge]] fra den svenske kongen [[Magnus VII|Magnus Eriksson]]. I tillegg også besittelsene i [[Slesvig-Holstein]], samt [[Øland]] og [[Gotland]], men disse områdene gikk igjen tapt mot slutten av hans regjeringstid.

[[File:Kalmar Union ca. 1400.svg|right|thumb|250px|Kalmarunionen omkring 1450.]]
Under Kalmarunionen 1397-1523 ble hele Norden underlagt unionskongenes herredømme, og hverken før eller siden har et større territorium i Norden vært samlet under samme konge (eller dronning), men alle tre landene var selvstendige riker. [[Christian I|Christiern I]] arvet i 1460 [[Slesvig-Holstein]] og ble henholdsvis [[greve]] og [[hertug]] over disse områdene, som også bestod som uavhengige enheter inntil [[Andre slesvigske krig|1864]], da [[Preussen|prøysserne]] påførte danskene et nådeløst nederlag i [[Andre slesvigske krig|den annen slesvigske krig]] og de [[Slesvig-Holstein|sydlige riksdelene]] gikk tapt.

De første dansk-norske besittelsene som gikk tapt, var imidlertid [[Orknøyene]] og [[Shetland]], som ble pantsatt av [[Christian I|Christiern I]] i 1468-9 som medgift da hans datter [[Margrete av Danmark|prinsesse Margrete]] ble bortgiftet til [[Jakob III av Skottland]]. Dette pantet ble senere aldri innfridd til tross for iherdige forsøk på innløsning. Sverige brøt ut av unionen i 1523, mens Danmark-Norge beholdt alle besittelser fra før Kalmarunionen. Gjennom utallige kriger de neste par hundrede årene skulle dette endre seg ved at Sverige styrket sin territorielle posisjon på bekostning av Danmark-Norge. Det var særlig etter [[freden i Roskilde]] i 1658 at grensene på Skandinaviakartet ble forflyttet. I nord ble imidlertid Danmark-Norges stilling styrket ved [[freden i Knærød]] i 1613, hvor de svenske krav over [[Nord-Norge]] og en [[Atlanterhavet|atlanterhavskyst]] for alltid ble oppgitt.

[[Fil:Scandinavia_1658.gif|thumb|Avståelser fra [[Danmark-Norge]] etter [[freden i Roskilde]] 1658:<br /><span style= "color:#FFDD00">'''Gult'''</span>: [[Skåne]] og [[Båhuslen]].<br /><span style= "color:#E20E0E">'''Rødt'''</span>: [[Halland]] ble avstått for 30 år i [[1645]], men gjort permanent i 1658.<br /><span style= "color:#8622ff">'''Lilla'''</span>: Avståtte områder [[Trondhjems len]] og [[Bornholm]] som ble tilbakelevert i [[1660]] etter opprør gjennom [[freden i København]].]]

Grensen mellom Norge og Sverige mellom [[Kornsjø]] i [[Østfold]] og [[Nesseby]] i [[Finnmark]] ble ikke endelig fastlagt før ved [[grensetraktaten av 1751]].