Redigerer Country (avsnitt)

==De første countrystjernene==
[[Fil: ClaytonMcMichen.jpg|thumb|[[Clayton McMichen]] (1900–1970) fra [[Georgia (USA)|Georgia]], en [[virtuos]] på [[fele]]. Med sin gruppe [[The Hometowne Boys]] (opprinnelig ''Lick the Skillet'') var han trolig den første som spilte countrymusikk i [[radio]], i [[1922]].]]
[[Fil: Vernon Dalhart 01.jpg|thumb|Vernon Dalhart (1883–1948) fra Texas var en populær og erfaren musiker lenge før han begynte som countrysanger i [[1924]]. Hans versjon av "Wreck of the Old 97" solgte over en million i perioden 1925-34<ref>https://web.archive.org/web/20060108013416/http://www.mainspringpress.com/millions.html</ref>.]]
De fleste musikkhistorikere regner at [[1922]] var året for de første faste innslagene av countrymusikk i radio, og at de første countryplatene ble utgitt i [[1923]]. Enkelte regner voksrull-innspillingene til Polk Miller (1844–1913) fra Virginia og hans svarte medspillere i Old South Quartet i perioden 1909–1912 som de første.<ref name="Brooks (2005)"/> Til repertoaret hørte gospelmelodier og sanger om borgerkrigen (hvor Miller hadde deltatt som artillerist på sørstatenes side).{{tr}} I 1922 spilte Eck Robertsen inne «Sally Goodin» og «Arkansas traveller» som regnes som en av de tidligste countryinnspillingene. Robertsen spilte fele i keltisk tradisjon. Plateprodusenten [[Ralph Peer]] var en av pionerene innenfor innspilling av tidlig countrymusikk. Peer reiste rundt i sørstatene for å finne og gjøre innspillinger med lokale talenter som drev med musikk som hobby. Peer og Al Hopkins med gruppen the Hill Billies tok i bruk betegnelsen «hillbilly» som i løpet av 1920-tallet ble en fellesbetegnelse for den innspilte hvite folkemusikken som senere ble country. Betegnelsen brukes fortsatt til dels nedsettende, mens noen bruker merkelappen med stolthet.<ref name="Blokhus" />

I august 1927 besøkte Peer [[Bristol (Tennessee)|Bristol]] som ligger på begge sider av delstatsgrensen Tennessee og Virginia. Lokalavisen hadde Peers besøk som førstesideoppslag og mange talenter meldte seg. [[Jimmie Rodgers]] og [[The Carter Family]] gjorde sine første innspillinger da. Carter-familien skilte seg ut ved bruk av gitar, [[autoharpe]] og fele. Carter-familiens sang handlet ofte om konservative verdier som familie, hjemmet, gud, nasjonen og naturen. A.P. Carter samlet inn tradisjonelle sanger av både hvit og svart opprinnelse i Virginia og Tennessee. Denne konservative og patriotiske tematikken har preget countrymusikken siden. Carter-familien sang flerstemt noe som var vanlig i kirkene, mens det folkemusikken ikke var tradisjon for flerstemt sang. Carter-familiens tradisjoner ble videreført av [[June Carter]] (hun giftet seg med [[Johnny Cash]]) og av Junes datter [[Carlene Carter]]. Jimmie Rodgers blir omtalt som den moderne countrymusikkens far og var den første store stjernen. Rodgers bidro særlig til at country ble populært i byene. Han vokste opp i Mississippi og ble der påvirket svart av musikk og blues.<ref name="Blokhus" />{{rp|96-97}}

I [[1910]] publiserte musikkforskeren John Lomax «Cowboy Songs and Other Frontier Ballads», og i [[1912]] en samling av det som i USA ble kalt «cowboy songs». Flere av de tidlige countryartistene og -gruppene hadde opptrådt på scenen lenge før 1923. «Fiddlin'» John Carson (ca. 1868–1949) fra Texas var således kjent som en fremragende, profesjonell felespiller i [[1913]], kanskje før. 1913 var også året da to andre country-pionerer, felespilleren og komikeren Gid Tanner og den blinde Riley Puckett, opptrådte på Georgia Old-Time Fiddlers Convention i Atlanta. Puckett skulle særlig utmerke seg som vokalist og gitarist. I [[1918]] kom han med i en gruppe hvis musikk på flere måter skulle peke fremover mot senere tiders country. Gruppen tok navnet Lick the Skillet og var dannet av en prisbelønnet virtuos på fele, Clayton McMichen. Hans felespill var inspirert av [[jazz]] og [[swing]]. På den måten tok han det første skritt vekk fra det som kalles «old-time fiddling» til en stil som ikke minst skulle prege senere tiders [[bluegrass]]. Det er iallfall slik en fagmann som Bill Monroe så det. Som medspillere hadde McMichen og Puckett Lowe Stokes (fele), Mike Whitten (gitar) og Ted Hawkins (mandolin).<ref name="Matteson Jr. (2014)"/>

===I radio og på plate===
Det er litt usikkert når de første countrymusikerne kom på lufta, men regelmessige countrysendinger på radio begynte i [[1922]]. McMichen og hans gruppe – som hadde skiftet navn til Hometown Boys – skal ha spilt for en liten radiostasjon i Georgia allerede før den større WSB i Atlanta begynte å sende i mars [[1922]]. I september samme år begynte gruppen å opptre regelmessig.<ref name="Matteson Jr. (2014)"/> Piero Scaruffi gir WSM – også den i Georgia – æren for den første radiostasjonen som sendte country.<ref name="Scaruffi (2007)"/>.

1922 var også året da Eck Robertson spilte inn de første countrymelodiene, selv om både disse og John Carsons første plater ble utgitt i 1923.
 
Perioden var preget av mangfold – med et rikt utvalg av instrumenter, tross dominansen av fele, banjo og gitar. [[Jugband|Jug]], [[vaskebrett]] og andre hjemmelagede instrumenter forekom. Albert Everigde i trioen South Georgia Highballers spilte på sag, blant annet i «Blue Grass Twist», «Bibb County Grind» og «Green River Train», utgitt på Okeh i 1927. Showmannen John Carson forsøkte å trene opp sin hund til å synge med når han spilte fele; hunden kom riktignok aldri på plate.<ref name="Daniel (2003)"/>

Vernon Dalhart (født Marion T. Slaughter, 1883–1948) fra Texas spilte munnspill og munnharpe, men utmerket seg ikke minst som vokalist. Han hadde klassisk musikkutdanning og ville bli operasanger.<ref name="Blokhus" /> Da han i [[1924]] begynte som countrysanger, var han allerede en erfaren musiker, med bakgrunn i bl.a. [[klassisk musikk]], hvor han hadde medvirket i operaen [[Madame Butterfly]]. Hans versjon av «Wreck of the Old 97» fra [[1924]] solgte over en million i perioden 1925-34.{{tr}} Dalhart ble en av 1920-årenes mest populære plateartister og han var den første som gjorde kommersiell suksess med hillbillymusikk.<ref name="Blokhus" />

===Gjennomtrekk===
De tidlige countrymusikerne gikk ofte fra gruppe til gruppe, fra gruppe til solo eller fra solo til gruppe. Riley Puckett og Gid Tanner slo seg sammen i [[1924]] og reiste til New York og begynte å spille inn plater, bl.a. «Chicken Don't Roost Too High», for [[Columbia]] Phonograph Company. Året etter lanserte Columbia sin Hillbilly Series, hvor Riley Pucketts plater var blant de mest solgte. Han sang også duett med tenoren Hugh Cross i bl.a. en tidlig innspilling av ''[[Red River Valley (sang)|Red River Valley]]''.

===De store banjoistene===
{{Sitat|There were a few good three-finger banjo pickers I admired who lived near Flint Hill. Mack Woolbright stands out in my mind.|Earl Scruggs.<ref name="Carlin (2012)"/>}} Tidlig countrymusikk kunne også oppvise fremragende banjoister, som skulle påvirke både denne musikksjangeren og annen populærmusikk like til denne dag.

==== Samantha Bumgarner====
[[Fil: Samantha Bumgarner.jpg|thumb|left|[[Samantha Bumgarner]] (1878–1960) skal sammen med Eva Davis ha vært de første kvinnelige country-artister som (i [[1924]]) fikk utgitt plater, visstnok også de første plateinnspillinger hvor 5-strengs banjo var i bruk. Hun spilte også fele, som her.]]
Først ute på plate av alle kvinnelige countryartister – april 1924 – var Samantha Bumgarner (1878–1960) og Eva Davis fra North Carolina. Bumgarner var også den første som spilte 5-strengs banjo (i dag kalt bluegrassbanjo) på plate. Hun spilte også fele.

====«Uncle» Dave Macon====
[[Fil: UDM promo photo.jpg|thumb|left|[[Dave Macon|«Uncle» Dave Macon]] (1870–1952) fra Tennessee lærte å spille banjo alt i 1885. Han hadde en mangslungen yrkeskarriere – fra transportbransjen til vaudeville-scenen – før han ble profesjonell musiker i 1924 og fikk utgitt sin første plate, Hill Billie Blues, med felespilleren Sid Harkreader.]]
«Uncle» Dave Macon (1870–1952) fra Tennessee lærte å spille banjo alt i [[1885]], men hadde en mangslungen yrkeskarriere før han ble profesjonell musiker. En stund drev han The Macon Midway Mule and Mitchell Wagon Transportation Company. Underveis kunne han underholde publikum med å synge og spille. Da Macons muldyr ble utkonkurrert av biler, nedla han selskapet i 1920 og ble [[vaudeville]]artist og senere musiker på heltid. I 1924 platedebuterte Macon og felespilleren Sid Harkreader med Hill Billie Blues. Sammen med gruppen Hill Billies fra North Carolina, som slo gjennom året etter, kan dette ha gjort at countrymusikk lenge ble kalt «hillbilly music». Macon var blant de første som (i 1925) opptrådte i [[Grand Ole Opry]]. Med skiftende medspillere forble han aktiv til sin død i 1952. Kistebærerne var en slags hvem-er-hvem i tidens countrymusikk: George D. Hay (grunnleggeren av Opry), [[Kirk McGee]], [[Roy Acuff]] og [[Bill Monroe]]. Macon var en brobygger mellom 1800-tallets oldtime og mer moderne former for country. Ifølge musikkforskere opererte Macon med ikke mindre enn 19 banjostiler. I slutten av [[1940-årene]] var han på en turné med Bill Monroe, som i sin gruppe hadde en banjovirtuos som snart skulle bli den mest berømte av alle, [[Earl Scruggs]]. Men den gamle banjoisten holdt fast med tofingerspill av «clawhammer»-typen. For egen del ville han ikke vite av noen «Scruggs-stil».

====Charlie Poole====
{{Utdypende|Charlie Poole}}
Samme år som Hill Billies platedebuterte en annen countrygruppe fra North Carolina, [[Charlie Poole]] and the North Carolina Ramblers. For å finansiere kjøpet av sin første ordentlig banjo drev Poole (1892–1931) «moonshining», ulovlig whiskeyproduksjon. Poole er kalt den mest fremtredende utøver av trefingerspill før [[Earl Scruggs]]<ref name="Carlin (2012)"/> (men var langt fra den første). Han spilte også baseball. Det var her han pådrog seg en håndskade som også skulle prege den senere banjostilen. Poole brukte også banjoen som balltre mot en politimann. Tatt bokstavelig, foregrep han senere tiders [[outlaw country]]. Med denne vaskeekte hillbillien i spissen ble gruppen raskt blant de mest populære. Deres musikk var preget av Pooles markante banjospill og skarpe, klare stemme, sammen med medspillernes gitar- og felespill. Gruppen slo gjennom med blant annet [[Oldtime#Don't Let Your Deal Go Down Blues|«Don't Let Your Deal Go Down Blues»]], som solgte i over 102 000 – og [[Oldtime#The Girl I Left In Sunny Tennessee|«The Girl I Left In Sunny Tennessee»]], som gikk i 66 000.

====Earl Scruggs' forgjengere====
[[Earl Scruggs]] (1925–2012) regnes fortsatt som den store banjovirtuosen innen bluegrass og country. Han perfeksjonerte trefingerstilen, men hadde sine forgjengere på 1920-årenes oldtime- og countryscene. Alt som liten gutt ble han svært påvirket av store trefingerbanjoister som Smith Hammett (Hammetts kone var kusine av Scruggs' mor), Rex Brooks og en mann som kanskje kan kalles en elev av de foregående – Snuffy Jenkins. Scruggs selv fremhevet særlig Mack Woolbright fra South Carolina, som platedebuterte med gitaristen Charles Monroe Parker i 1927 (må ikke forveksles med gitaristen Charlie Monroe, eldre bror av Bill).<ref name="Carlin (2012)"/>

=== Supergruppen The Skillet Lickers ===
{{Utdypende|The Skillet Lickers}}
[[Fil:TheSkilletLickers.jpg|thumb|right|[[The Skillet Lickers]], en supergruppe i [[oldtime]]-musikk og tidlig country, her med 2x fele (Gid Tanner og Clayton McMichen), gitar (Riley Puckett) og banjo (Fate Norris). Disse prisbelønnede og populære musikerne slo seg sammen i 1926. Alt i 1918 tok McMichen initiativet til forgjengeren Lick The Skillet, som i september 1922 begynte å opptre regelmessig i radio. De bidrog til at [[Atlanta]] ble et kraftsentrum for oldtime og country.]]
{{Sitat|Well folks, here we are again, the Skillet Lickers, red hot and rarin' to go, gonna play you a little tune this morning, want you to grab that gal and shake a foot and moan.|Clayton McMichen, intro til ''Soldier’s Joy''.}}
I [[1926]] slo Riley Puckett og Gid Tanner seg sammen med Clayton McMichen og banjoisten Fate Norris. Det skal ha vært Tanner som tok initiativet til [[supergruppe]]n, som altså omfattet to av tidens dyktigste felespillere og en av de fremste gitaristene. Den tok navnet The Skillet Lickers eller Gid Tanner And His Skillet Lickers. Gruppens modus operandi var mesterlig felespill, akkompagnert av Riley Pucketts gitar, det hele i høyt [[tempo]], av og til med tungegymnastikk og latter. Banjoen var mindre fremtredende enn hos f.eks. Charlie Poole. I tillegg til gruppens musikalske ferdighetene kom Tanners evner som showmann.

Senere har Tanners barn og barnebarn ledet etterfølger-gruppene Junior Skillet Lickers og Skillet Lickers II.

===Endringene fra 1927===
I [[1927]] platedebuerte – i tillegg til Mark Woolbright og Charlie Parker – flere countryartister som beveget musikken vekk fra det rustikke «old-time fiddling»-preget.

====Jimmie Rogers, «countrymusikkens far»====
 
Fra «the deep south» (trolig Mississippi; også Alabama er nevnt som fødested) kom en mann kalt «countrymusikkens far», [[Jimmie Rodgers]] (1897–1933)<ref name="Editors Biography.com (2014)"/>. Han ble også kjent som «The Singing Brakeman» og «The Blue Yodeler» – det første etter bakgrunn som jernbanemann, det siste etter [[jodling]]en og til dels en bluesinspirert musikk. Rodgers spilte gitar og opptrådte dels som soloartist, dels med musikere som [[Louis Armstrong]] og Will Rogers. Rodgers' svigerinne, Elsie McWilliams, var en av countrymusikkens første store låtskrivere. 39 melodier er helt eller delvis tilskrevet henne, deriblant store hits som ''Blue Yodel''. En annen slager, ''Blue Yodel #8'', mer kjent som ''Mule Skinner Blues'' (eller ''Muleskinner Blues''), ble skrevet av Rodgers selv, sammen med George Vaughn Horton. Den ble innspilt av Rodgers i [[1930]]. Fra 1939 av ble den nærmest en signaturmelodi for en mann som hadde passet muldyr i sin ungdom, Bill Monroe. Den er innspilt av minst to dusin andre artister og grupper. I [[1970]] gav Carlton Heany sitt nye bluegrassmagasin navnet ''Muleskinner News''.<ref name="Rosenberg (1985)"/> – Rodgers selv døde tidlig av [[tuberkulose]].

====The Carter Family====
{{Utdypende|The Carter Family}}
[[Fil: Carter Family 1927.jpg|thumb|left|Også [[Carter Family]] platedebuterte i 1927. Bildet er tatt samme år. Fra venstre A.P., Maybelle og Sara Carter. Gruppen var inspirert av kirkekor og gospel. Deres egen  musikk utmerket seg ved de kvinnelige medlemmenes koring, Maybelles gitarspill og en mangel på en felespiller.]]
Fra Virginia kom [[Carter Family]], opprinnelig med ekteparet A.P. og Sara Carter samt A.P.s betydelig yngre svigerinne [[Maybelle Carter]]. Gruppen skulle få stor innvirkning på senere tiders country, [[gospelmusikk|gospel]], bluegrass, rock og folk. Flere av deres mange innspillinger ble svært populære og er senere spilt inn av en rekke artister og grupper. Deres betydning lå også i at A.P.Carter samlet inn hundrevis av sanger og således bevarte en stor del av Virginias sangskatt for ettertiden. I tillegg komponerte gruppen sine egne sanger. Typisk for Carter Family var harmonier, som de perfeksjonerte etter forbilder i korsang og gospel – og gitarspillet til Maybelle Carter. De var blant de få som på den tiden spilte uten fele. Gruppen ble i 1939 forsterket med Maybelles datter June (den senere så berømte [[June Carter Cash]]). Den holdt sammen i 17 år, til 1944 – uvanlig lenge for en tidlig countrygruppe. Som hos Gid Tanner var flere av Maybelle Carters etterkommere aktive musikere, som dannet sine egne grupper. I første omgang spilte døtrene med moren, som fikk tilnavnet «Mother Maybelle». Døtrene, og etter hvert nok en generasjon av Carter-barn og deres slektninger og venner, har fulgt opp familietradisjonen like til i dag.