Redigerer Borderline personlighetsforstyrrelse (avsnitt)

===Andre utviklingsmessige faktorer===
Otto Kernberg har formulert en viktig teori om borderline personlighet basert på problematisk utvikling i barndommen (Kernberg 2005, Evang 2010). Han anfører at spedbarn ofte opplever episoder med sterkt positive eller negative affekter. Dette nedfeller seg, etterhvert, som henholdsvis helt "gode" og helt "onde" indre representasjoner. De inneholder hver en forestilling om selv, om den andre, og affektene. Ved heldig utvikling, hvis det ikke er for mye "ondt", oppnår man en hel indre representasjon av selv, både "godt" og "ondt". En oppnår, på samme måte, en hel representasjon av mor, av far osv. "God mor" og "ond mor" smelter sammen til "virkelig mor". Om en, av en aller annen grunn, oppnår dette utviklingstrinnet, havner en lett, i personlige forhold, i veksling mellom helt positive eller helt negative oppfatninger av en selv og andre. Dette kalles splitting. Det kjennetegner hans borderline personlighetsstruktur.  Ut fra den psykoanalytiske tradisjonen argumenterer Kernberg for at det å ikke klare å oppnå den utviklingsmessige oppgaven med en ''psykisk avklaring mellom selv og andre''  kan medføre økt risiko for å utvikle varianter av psykoser, mens det å ikke klare å ''overvinne splitting''  resulterer i en økt risiko for å utvikle en borderline personlighetsforstyrrelse.<ref>{{cite book |author=Kernberg, Otto F. |title=Borderline conditions and pathological narcissism |year=1975 |url=https://archive.org/details/borderlinecondit00kern |publisher=J. Aronson |location=Northvale, N.J. |pages= |isbn=0-87668-762-1 }}</ref> Tilknytting og mentalisering. Peter Fonagy og medarbeidere beskriver tilkyttingsteori (Fonagy 2002, Karterud m.fl. 2010, Evang 2010). I samspill med primære omsorgsgivere oppnår det helt lille barnet enten trygg, eller en av tre former for utrygg tilknytting. Barnet lærer, gjennom omsorgspersonens speiling, om sine egne affekter, og senere følelser, og lærer å kunne tenke om dem. Fra tidlige former som psykisk ekvivalens og "late-som"-modus, utvikler barnet en mentaliserende modus. Mentalisering er en mental aktivitet der en, for det meste førbevisst, bruker sin fantasi for å oppfatte og fortolke menneskelig atferd som utslag av mentale tilstander som inneholder intensjon (for eks. behov, ønsker, følelser, det en tror, mål og motiv) (Fonagy 2007). Mentalisering innebærer å kunne tenke om eget og andres indre liv. Fonagy og medarbeidere mener at utviklingsproblemer kan føre til nedsatt evne til mentalisering, særlig i nære forhold, og at det kjennetegner folk med borderline personlighetsforstyrrelse. Disse to teoriene danner grunnlaget for de to viktigste dynamiske terapier for borderline.