Redigerer Bodøsaken (avsnitt)

=== Oppgjørets time ===
[[Fil:Harbour of Christiania (JW Edy plate 50).jpg|miniatyr|De britiske truslene i Bodøsaken var knyttet til mulige handelsrestriksjoner, en av Norges viktigste handelshavner var Christiania, her sett ved år 1800 med «de ankerske plankestabler» i forgrunnen. [[Akvatintetsning|Akvatint]] av [[John William Edy|J.W. Edy]]. ]]
[[Fil:Kong Karl III. Johan.jpg|miniatyr|Den svensk-norske kongen Karl Johan, her avbildet som Norges konge, ga etter for det britiske kravet om erstatning i Bodøsaken.{{byline|maler=Cathrine Engelhart Amyot}}]]
Samtalene mellom den svensk-norske utenriksminister von Engeström og den britiske sendemannen FitzGerald fortsatte frem mot årsskiftet 1820–1821. Briten aksepterte ikke den norske kommisjonen, han mente at den ble partisk, og han ga nordmennene skylden for at saken ikke var avsluttet.<ref name="DetFrieNorge87"/> Den 4. januar 1821 overleverte FitzGerald en [[Diplomatisk note|verbalnote]] til von Engeström. I noten avviste briten en norsk undersøkelseskommisjon, og det ble krevd et hurtig og endelig svar på erstatningskravet.<ref name="BodoSaken70-73">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 70-73</ref> FitzGerald understreket at saken nå gjaldt både Norge og Sverige og at den ville få betydning for de to landenes handel med Storbritannia.<ref name="DetFrieNorge87"/><ref name="BodoSaken70-73"/><ref name="DetFrieNorge88">Sverre Steen 1954, s. 88</ref>

Den 13. januar 1821 ble FitzGeralds note fremlagt i norsk-svensk statsråd, og igjen var regjeringen i Christiania forbigått.<ref name="DetFrieNorge89">Sverre Steen 1954, s. 89</ref> Den svensk-norske utenriksministeren hadde på mange punkter forsterket FitzGeralds ord og trusler, og han konkluderte med at da saken hadde trukket urimelig i langdrag, var det absolutt nødvendig at «den høyeste makt» (kong Karl Johan) grep inn. Britene var også åpne for et rimelig kompromiss.<ref name="DetFrieNorge90">Sverre Steen 1954, s. 90</ref> Kongens avgjørelse var at den britiske sendemannen skulle utnevne en tillitsmann som kunne forhandle med en representant for den norske regjering i Christiania. Avtalen skulle så fremlegges for den norske regjering, før kongen vurderte den i norsk statsråd.<ref name="DetFrieNorge90"/> Av norske statsråder var [[Jonas Collett]] og [[Thomas Fasting]] til stede, mens statsminister Anker var syk og fraværende.<ref name="DetFrieNorge90"/> De norske statsrådene protesterte hverken på vedtaket eller formen,<ref name="DetFrieNorge90"/> og det var nå gjort et rettsgyldig vedtak om forhandlinger for å nå et minnelig oppgjør.<ref name="DetFrieNorge90"/>

{{sitat|Realiteten i vedtaket kunne ingen ta feil av: kongen hadde i svensk-norsk statsråd godtatt kravet om erstatning til de britiske smuglere og voldsmenn; det man nå skulle forhandle om var erstatningens størrelse.|Professor i historie, [[Sverre Steen]] i ''Det frie Norge'', bind 3<ref name="DetFrieNorge90"/>}}

Den svensk-norske utenriksminister Lars von Engeström og kong Karl Johan forsøkte å dele saken i to; dens utenrikspolitiske side angikk både Sverige og Norge og ble behandlet i felles statsråd, mens erstatningsdelen kun var Norges ansvar og ble behandlet i norsk statsråd.<ref name="DetFrieNorge90"/>

Grunnet uenighet mellom svenskene og britene, ble forhandlingene i Christiania en fiasko; Denovan ble sendt som en privat mellommann, men hans [[akkreditiv]]er (fullmakter) ble ikke godtatt av den norske representanten [[Poul Christian Holst]].<ref name="DetFrieNorge92">Sverre Steen 1954, s. 92</ref> Det endte med en ny kongelig resolusjon i norsk-svensk statsråd 7. mars 1821; videre forhandlinger skulle foregå i Stockholm, mellom en representant for Norge og en representant for de britiske privatpersonene.<ref name="DetFrieNorge92"/> I den kongelige resolusjon var spesielt følgende å bemerke:

{{sitat|og da Høystsamme ønsket å avverge for Norges handel og regjering diskusjoner der sjelden geråder til fordel for en regjering der er ringere i makt enn den med hvilken den underhandler når det på den ene side kommer an på overvekt i handel og sjøstyrke, en overvekt som den britiske regjering bestandig har utøvd selv mot makter av første rang, så har Hans Maj. bestemt seg til å anvende alle de forlikelsesmidler som Høystsammes forutseenhet og bestandige attrå etter å vedlikeholde freden, kunne lede Høystsamme på.|note=<ref name="DetFrieNorge92"/>}}

Kongens totale kapitulasjon sees klart av sitatet over. Resolusjonen er også ganske klar på at spørsmålet nå ikke var hvem som hadde rett, men hvem som var sterkest.<ref name="DetFrieNorge93">Sverre Steen 1954, s. 93</ref> Kong Karl Johan gikk imidlertid enda lenger, og i et brev til FitzGerald av 14. mars 1821 uttrykte han alvorlig misnøye med de norske myndigheter.<ref name="DetFrieNorge93"/> Den norske regjering i Christiania reagerte sterkt på resolusjonen av 7. mars, og et påfølgende brev fra utenriksministeren 16. mars. Den norske statsråden [[Peter Motzfeldt]] fikk i oppdrag å utforme et skarpt svarbrev, men den svenske stattholder i Christiania, [[Johan August Sandels]], nektet å signere brevet og det ble aldri sendt.<ref name="DetFrieNorge94">Sverre Steen 1954, s. 94</ref>