Redigerer Benedikt XVI (avsnitt)

== Prefekt for Troskongregasjonen ==
[[Pave Johannes Paul II]] kalte ham i [[1981]] til [[Roma]] som [[prefekt]] for [[Kongregasjonen for troslæren]], president for Den pontifikale bibelkommisjon og president for Den internasjonale teologiske kommisjon. På grunn av dette gikk han av som [[erkebiskop]] av [[München og Freising erkebispedømme|München und Freising]] den [[15. februar]] [[1982]], og han tiltrådte sin nye stilling den 1. mars samme år.

Som prefekt for denne kongregasjonen ble Joseph Ratzinger i embets medfør knyttet til en rekke av de teologiske kontroversspørsmål som har vært fremme innen katolsk kirkeliv siden 1980-tallet, men også til en rekke av de uttalelser som har hatt sin innretning videre enn teologenes rekker, for eksempel innen samfunnsmoralen. Kardinal Ratzinger forsvarte og bekreftet den katolske lære, inklusive lærer angjeldende prevensjonsmidler både med og uten abortiv effekt, homoseksuell kjønnslig utfoldelse, spørsmål vedrørende den økumeniske dialog med andre kristne kirker og trosretninger (som overfor anglikanere og overfor lutherdommen spesielt om rettferdiggjørelseslæren), og interreligiøs dialog.

Under hans tid i Troskongregasjonen ble det grepet inn mot noen teologer på grunn av deres utlegning av katolsk tro eller moral. Den brasilianske teologen [[Leonardo Boff]] ble suspendert, mens andre, som [[Matthew Fox (prest)|Matthew Fox]], fikk sanksjoner. Andre teologers lærestandpunkter førte til fordømmelser eller tilbakekallelser av mandat til å undervise i kirkens navn. (I denne listen er det feil å inkludere den sveitsiske teologen [[Hans Küng]] blant dem som kardinal Ratzinger sanksjonerte, siden Küngs tap av kirkelig mandat til å undervise i katolsk teologi ble satt i kraft allerede i 1979, altså før kardinal Ratzinger kom til Vatikanet.)

Noen skrifter av den avdøde jesuittpresten [[Anthony de Mello]] ble gjenstand for en notifikasjon - Ratzinger og kongregasjonen anså at mange av bøkene, særlig hans senere, hadde elementer av [[Indifferentisme|religiøs indifferentisme]] (det vil si at Kristus var «én mester blant mange»). Især i dokumentet ''[[Dominus Iesus]]'' som kongregasjonen publiserte i [[jubelåret 2000]] bekreftet Ratzingers kongregasjon en rekke ideer som var i ferd med å bli «upopulære», som den katolske kirkes standpunkt at frelsen ikke er å finne i noen annen enn Jesus, «for det er intet annet navn under himmelen gitt til mennesker ved hvem vi kan bli frelst» Dokumentet frustrerte dessuten mange protestantiske kirker ettersom det ble fremholdt at de ikke var kirker i full forstand, men «kirkelige fellesskap».<ref>{{Cite web|url=https://www.vatican.va/roman_curia/congregations/cfaith/documents/rc_con_cfaith_doc_20000806_dominus-iesus_en.html|title=Dominus Iesus|website=vatican.va}}</ref> Det ble hevdet fra noen hold at Ratzinger hadde gått lenger enn det pave Johannes Paul II hadde ønsket. Men den 1. oktober 2000 ble dette avkreftet, da paven offentlig bekreftet at han på særlig vis hadde approbert ''Dominus Iesus'', og tilla at «Denne bekjennelse nekter ikke frelsen til ikke-kristne, men peker på at dens ultimate kilde er i Kristus, [[dyofysittisme|i hvem menneske og Gud er forenet]].»<ref>{{Cite web|title=Angelus, 1 October 2000 {{!}} John Paul II|url=https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/en/angelus/2000/documents/hf_jp-ii_ang_20001001.html|access-date=2021-09-10|website=www.vatican.va}}</ref>

Ratzinger var i Troskongregasjonen og senere som pave opptatt av tilnærmingen med andre trossamfunn, og ikke minst med nylige utbrytere etter Andre Vatikankonsil for å gjenetablere full [[kommunion (kirkefellesskap)|kommunion]] med noen av [[tradisjonalistisk katolisisme|de tradisjonalistiske katolikker]], og gi [[den tridentinske messe]] en legitimitet som i endel år i praksis var blitt nektet den.

I [[1993]] ble Ratzinger forfremmet til [[kardinal]]biskop av Velletri-Segni, og i [[1998]] ble han visedekanus for kardinalkollegiet. Foruten å være prefekt av Kongregasjonen for troslæren var han medlem av [[Statssekretariatet]]s annen seksjon (Relasjoner med statene, tilsvarende utenriksdepartement), [[Kongregasjonen for biskopene|kongregasjonen for biskoper]], [[kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen]], [[kongregasjonen for Østkirkene]], [[kongregasjonen for folkenes evangelisering]], [[kongregasjonen for katolsk utdannelse]], [[det pavelige råd for fremme av kristen enhet]], [[det pavelige råd for kulturen]] og [[den pavelige kommisjon for Latin-Amerika]]

Forut for 2001 var det de forskjellige bispedømmer, eller de forskjellige ordenssamfunn, som hadde førsteansvaret for å etterforske påstander om seksuelle misbruk foretatt av kirkefolk, og å disiplinere dem i henhold de straffetiltak kirkeloven gav. I 2001 fikk Ratzinger gjennomslag overfor pave Johannes Paul II om å tillegge Troskongregasjonen oppgaven og kompetensen for å etterforske alle beskyldninger om seksuelle overgrep begått av prester.<ref name="times-7086738">{{cite news|last1=Pancevski|first1=Bojan|last2=Follain|first2=John|date=4. april 2010|title=John Paul 'ignored abuse of 2,000 boys'|work=The Sunday Times|location=London|url=https://www.thetimes.co.uk/article/former-pope-john-paul-ii-ignored-abuse-of-2000-boys-prrb6bgt0zs|url-status=live|access-date=22. januar 2022|archive-url=https://web.archive.org/web/20201127055607/https://www.thetimes.co.uk/article/former-pope-john-paul-ii-ignored-abuse-of-2000-boys-prrb6bgt0zs|archive-date=27. november 2020}}</ref><ref name="ncr-maciel">{{cite web
 |last=Berry 
 |first=Jason 
|url=http://ncronline.org/news/accountability/money-paved-way-maciels-influence-vatican 
 |title=Money paved way for Maciel's influence in the Vatican 
 |work=National Catholic Reporter 
 |date=6. april 2010 |access-date=14. juni 2010 |url-status=live
 |archive-url=https://web.archive.org/web/20111021133610/http://ncronline.org/news/accountability/money-paved-way-maciels-influence-vatican
 |archive-date=21. oktober 2011
}}</ref> Ifølge vatikanisten [[John L. Allen jr.]] vant Ratzinger i de påfølgende årene et kjennskap til problemets konturer som knapt noen annen skikkelse i den katolske kirke hadde. Det han da ble kjent med, og innsikten om at omfanget av det kan senere beskrev som skitten innen kirken ''('filth' in the Church),'' gjennomgikk Ratzinger (ifølge Allen) en konversjonsopplevelse i løpet av 2003–04. «Fra da av syntes han og hans stab drevet av en konvertittens intensitet for å få renset opp.»<ref name="ncr-1">{{cite web
 |last=Allen 
 |first=John L 
 |url=http://ncronline.org/news/accountability/will-ratzingers-past-trump-benedicts-present 
 |title=Will Ratzinger's past trump Benedict's present? 
 |work=National Catholic Reporter 
 |date=17. mars 2010 |access-date=12. september 2010 |url-status=live
 |archive-url=https://web.archive.org/web/20111007015331/http://ncronline.org/news/accountability/will-ratzingers-past-trump-benedicts-present
 |archive-date=7. oktober 2011
}}</ref> Imidlertid er dette å ansette «sannhetens øyeblikk» for sent - Ratzinger var klar over at mange av de lokale bispedømmer ikke hadde kapasitet eller evne til å behandle slike saker, blant annet fra godt kjente tilfeller fra USA, og at høyereinstans behandlinger i Vatikanet var for fragmenterte mellom forskjellige kurieorganer, og han hadde lenge abeidet for at Troskongregasjonen skulle få samlet fullmaktene. Han hadde også i 2001 fått gjennom ny kirkelig lovgivning som tilrettela for bedre behandling av sakene.

Én av de sakene Ratzinger drev frem, var om den meksikanske presten [[Marcial Maciel]], grunnlegger av [[Kristi legionærer]]. En rekke beskyldninger florerte, men en tid ble Ratzinger bremset av andre i den romerske kurie.<ref name="ncr-maciel" /><ref name="independent-johnpaul">{{cite news |work=Irish Independent | first=Richard | last=Owen |url=http://www.independent.ie/world-news/europe/vatican-tries-to-shift-blame-for-abuse-on-to-john-paul-26646654.html |title=Vatican tries to shift blame for abuse on to John Paul&nbsp;– Europe, World News |date=3. april 2010 |access-date=15. desember 2015}}</ref><ref name="nationalcatholicreporter.org">{{cite web|url=http://www.nationalcatholicreporter.org/update/bn051806.htm |title=Vatican restricts ministry of Legionaries priest founder |work=National Catholic Reporter |first=John L. Jr. |last=Allen |date=18. mai 2006 |access-date=14. juni 2010 |url-status=live |archive-url=https://web.archive.org/web/20110927170000/http://www.nationalcatholicreporter.org/update/bn051806.htm |archive-date=27. september 2011 }}</ref> Da Maciel ble hedret i 2004, utløste det at atter flere tok motet til seg og presenterte anklager, og da var reglene slik at Troskongregasjonen fikk sakene til seg<ref name="nationalcatholicreporter.org" />: Ratzinger autoriserte en grundig etterforskning<ref name="ncr-maciel" /> og viktige avhør ble foretatt i USA mens pave Johannes Paul lå på sitt siste. Etter at Ratzinger ble pave fortsatte etterforskningen, og i 2006 ble Maciel tvunget ut av ledelsen av Kristi legionærer og til å nedlegge alle sine kirkelige embeter.<ref name="times-7086738" /> I mai 2010 fulgte en uttalelse fra Vatikanet som fordømte dan da avdøde Maciels graverende og umoralske adferd, bekreftet av pålitelige vitnemål, som utgjør ekte kriminalitet og en levemåte uten skrupler eller autentisk religiøs ånd.<ref name="nyt1">Donadio, Rachel [https://www.nytimes.com/2010/05/02/world/europe/02legion.html "Pope Reins In Catholic Order Tied to Abuse"], ''The New York Times'', 2. mai 2010 [https://web.archive.org/web/20110926210130/http://www.nytimes.com/2010/05/02/world/europe/02legion.html WebCitation archive]</ref>

Ratzinger og Troskongregasjonen sendte i 2003 ut til verdens biskoper en fremstilling av kirkens standpunkt, med argumentasjonshjelp, om avvisning av rettslig anerkjennelse av homoseksuelle livsfellessskap.<ref>Joseph Ratzinger, Angelo Amato: [http://www.vatican.va/roman_curia/congregations/cfaith/documents/rc_con_cfaith_doc_20030731_homosexual-unions_ge.html ''Erwägungen zu den Entwürfen einer rechtlichen Anerkennung der Lebensgemeinschaften zwischen homosexuellen Personen'']. Hrsg. von der Kongregation für die Glaubenslehre. I: ''vatican.va'', 3. juni 2003, lest 22. mars 2011.</ref> En rekke vestlige stater med betydeliug katolsk befolkningsandel endret sine lover i større eller mindre grad i det tidsrom Ratzinger/Benedikt var i kirkens ledelse, for eksempel Frankrike, Spania, Portugal, Belgia, Luxembourg og Canada (Quebec). Benedikt betegner i dokumentet ''Overveielser vedrørende fremlegg om å gi rettslig anerkjennelse til livsfellesskap mellom homoseksuelle personer'' at slik anererkjennelse er «et foruroligende moralsk og sosialt fenomen».<ref>{{cite web|url=http://www.vatican.va/roman_curia/congregations/cfaith/documents/rc_con_cfaith_doc_20030731_homosexual-unions_ge.html|title=Erwägungen zu den Entwürfen einer rechtlichen Anerkennung der Lebensgemeinschaften zwischen homosexuellen Personen|website=vatican.va}}</ref><ref>{{cite web|url=https://www.sueddeutsche.de/muenchen/priester-wettert-gegen-homosexuelle-paweckis-mission-1.2304054|title=Pławeckis Mission|first=Jakob|last=Wetzel|date=2015-01-15|via=Sueddeutsche.de}}</ref>

'''Forsøk på fratreden:''' Ratzinger fylte 75 år i [[2002]], og leverte i henhold til [[kirkerett]]ens sterke anbefalinger sin avskjedssøknad, i det minste to ganger. Han kunne også vise til et fall som hadde svekket ham. Pave Johannes Paul II aksepterte ikke hans søknader. 

I [[Stasi]]s etterlatte papirer står det at Joseph Ratzinger skal ha vært en av de «skarpeste motstandere av kommunismen» i Vatikanet. Han beskrives også, etter pave Johannes Paul II og statssekretær Casaroli, som «den mest innflytelsesrike politiker og ledende ideolog». Stasi antok Ratzinger ville ha «økende innflytelse på den antikommunistiske retningen i den katolske kirke, særlig i Latin-Amerika».

I [[2002]] ble han valgt til ny [[dekanus]] for kardinalkollegiet, da hans forgjenger [[Bernardin Gantin]] ønsket å flytte hjem til [[Benin]] etter å ha fylt 80 år. Som dekan fikk han da også, i henhold til sedvane, kardinalbispesetet ''Ostia'' i tillegg til ''Velletri-Segni'' som han innehadde fra før.

=== Ratzinger de siste årene før pavevalget ===
Den [[30. september]] [[2003]] sa Ratzinger at «vi bør be for paven» og skapte derved overskrifter over hele verden og spekulasjoner om at Johannes Paul II var dødssyk. Han ville nådd aldersgrensen for stemmerett ved pavevalg, 80 år, først den [[16. april]] [[2007]], og var derfor stemmeberettiget ved [[konklavet 2005]]. 

Som dekanus hadde han en rang som gjorde at kardinalkollegiet naturlig ville vurdere hans egnethet til pavestolen, og han hadde mange av de egenskaper en pave forventes å besitte. Men ikke alle oppfattet ham som virkelig valgbar, på grunn av hans nasjonalitet, alder og det forhold at han i 1991 skulle ha hatt en hjerneblødning (ble det sagt), og året etter hadde hatt fall som slo ham i svime. Andre antok at hans konservative holdninger kunne tale mot ham. Det ble også hevdet at han manglet karisma. Like fullt var han en av Johannes Paul IIs mest fortrolige, og under pavens langvarige sykdom i 2004 og 2005 fikk han en stadig mer fremskutt rolle, og måtte overta mange av pavens plikter.

Våren 2005 ble Ratzinger stadig oftere nevnt som en favoritt til å etterfølge Johannes Paul II som pave. 

Kardinal Ratzinger hadde tidligere uttrykt et ønske om å trekke seg tilbake for å skrive flere bøker, men sa før han ble valgt til pave til venner at han var «rede til å akseptere enhver byrde Gud legger på hans skuldre».