Redigerer Augustus (avsnitt)

==== Krig med Pompeius====
[[Fil:Denarius Sextus Pompeius-Scilla.jpg|miniatyr|En ''[[denarius]]'' med [[Sextus Pompeius]], preget for hans seier over Octavius' flåte. På forsiden Pharus av [[Messina]], som beseiret Octavius. På motsatt side, sjøuhyret [[Skylla]].]]
Sextus Pompeius truet Octavius i Italia ved å nekte halvøya innførsel av [[korn]] gjennom [[Middelhavet]]. Pompeius' egen sønn var gitt ansvaret som marinekommandant for å skape [[sult]]problemer gjennom blokade mot Italia.<ref name="ccaa 19"/> Pompeius' kontroll over havet fikk ham til å ta tilnavnet ''Neptuni filius'', «sønn av [[Neptun (gud)|Neptune]]», havguden i [[romersk mytologi]].<ref name="eck 22">Eck (2003), s. 22.</ref> En midlertidig fred ble inngått i 39 f.Kr. med avtalen i Misenum; blokaden av Italia ble opphevet samtidig som Octavius formelt ga Pompeius øyene [[Sardinia]], [[Korsika]], [[Sicilia]], og [[Peloponnes]] (den sørlige delen av Hellas), og forsikret ham en framtidig posisjon som konsul for året 35 f.Kr.<ref name="ccaa 19"/><ref name="eck 22"/> Enigheten om fordeling av områder mellom triumvirene og Sextus Pompeius begynte å sprekke straks Octavius skilte seg fra Scribonia og giftet seg med Livia den 17. januar 38 f.Kr.<ref name="eck 23">Eck (2003), s. 23.</ref> En av Pompeius' marineoffiserer forrådte ham og ga Octavius herredømme over Korsika og Sardinia. Imidlertid trengte Octavius støtte fra Antonius for å angripe Pompeius og en enighet ble inngått med det andre triumviratets utvidelse for ytterligere en femårsperiode som begynte i år 37 f.Kr.<ref>Scullard (1982), s. 163</ref><ref name="eck 24">Eck (2003), s. 24.</ref> Ved å støtte Octavius forventet Antonius støtte for hans egen krig mot [[Partia]] i 53 f.Kr.<ref name="eck 24"/> I en avtale som ble inngått ved [[Taranto|Tarentum]] sørget Antonius for 120 krigsskip for Octavius til bruk mot Pompeius. Som motytelse skulle Octavius sende 20 000 legionærer til Antonius for bruk mot Partia.<ref name="eck 25">Eck (2003), s. 25.</ref> Octavius kom dog til bare å levere en tiendedel av det antallet som var lovet, noe som ble oppfattet av Antonius som en bevisst provokasjon.<ref name="eck 25"/>

Octavius og Lepidus satte i gang en felles operasjon mot Pompeius i Sicilia i 36 f.Kr.<ref name="eck 25 26">Eck (2003), ss. 25–26.</ref> Til tross for at Octavius fikk tilbakeslag ble Sextus Pompeius' flåte bortimot fullstendig ødelagt den 3. september av general Agrippa i sjøslaget ved Naulochus.<ref name="eck 26"/> Pompeius flyktet med sine gjenværende styrker østover hvor han til sist ble tatt til fange og henrettet i [[Milet]]us i [[Anatolia]] av en av Antonius' generaler det påfølgende året.<ref name="eck 26">Eck (2003), s. 26.</ref> Både Lepidus og Octavius samlet Pompeius' overgitte tropper, dog følte Lepidus seg sterk nok til å kreve Sicilia for seg selv og beordret Octavius til å forlate området.<ref name="eck 26"/> Imidlertid deserterte Lepidus' soldater og gikk over til Octavius ettersom de var trette av krig og fant Octavius' løfter om betaling mer forlokkende.<ref name="eck 26"/> Lepidus overga seg til Octavius og fikk tillatelse til å beholde posisjonen som ''[[pontifex maximus]]'' (overhode av fakultet med prester), men ble kastet ut fra triumviratet. Hans offentlige karriere var dermed avsluttet og han ble forvist til en villa ved fjellet [[Monte Circeo]], rundt 100&nbsp;km sør for Roma.<ref name="eck 26"/><ref>Scullard (1982), s. 164</ref> Hans romerske besittelser ble fordelt mellom Octavius i vest og Antonius i øst. For å beholde freden og stabiliteten i sin del av riket forsikret Octavius Romas borgere om deres rett til eiendom. Denne gangen bosatte han sine avmønstrede soldater utenfor Italia mens han leverte tilbake 30 000 [[slave]]r til deres tidligere romerske eiere etter at de tidligere hadde flyktet til Pompeius for å ta plass i hans hær og flåte.<ref name="eck 26 27">Eck (2003), ss. 26–27.</ref> For å sikre sin egen trygghet og tryggheten til Livia og Octavia, sørget han straks han kom tilbake til Roma for at senatet begunstiget ham selv, hans hustru, og hans søster [[tribun]]al [[Politisk immunitet|immunitet]], eller ''sacrosanctitas''.<ref name="eck 27 28">Eck (2003), ss. 27–28.</ref>