Redigerer Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington (avsnitt)

=== Tilbake i Storbritannia ===
==== Møte med Nelson ====
[[Fil:HoratioNelson1.jpg|thumb|upright|Lord Nelson, maleri av Lemuel Francis Abbott, 1799.]]
I september 1805 hadde generalmajor Wellesley nylig kommet tilbake fra India, men han var ikke særlig kjent for det lesende publikum ennå. Han rapporterte til [[War Office]] for be om nytt oppdrag. I venterommet møtte han viseadmiral [[Horatio Nelson]], allerede en legendarisk figur etter hans seirer ved Nilen og i København. Nelson var kortvarig i England etter å ha jaget den franske Toulon-flåten i månedsvis i Vestindia og tilbake. Rundt 30 år senere mintes Wellesley (da hetende Wellington) en samtale han hadde med Nelson og som Wellesley fant «så forfengelig og tåpelig at det både overrasket og nærmest frastøte meg.»<ref name="Holmes_92">Holmes (2002), s. 92.</ref> Nelson forlot deretter rommet for å spørre hvem den unge generalen var, og da han kom tilbake for å fortsette samtalen endret han helt tone, diskuterte krigen, kolonienes tilstand og den geopolitiske situasjon som likemenn. Om denne andre samtalen minnes Wellington senere at «Jeg vet ikke om jeg noen gang hadde en samtale som interesserte meg mer.»<ref> Lambert (2005), s. 283.</ref> Dette var den eneste gangen hvor de to møttes; Nelson ble drept ved hans [[Slaget ved Trafalgar|store seier]] ved Trafalgar kun sju uker senere.<ref name="Holmes_92"/>

Wellesley tjenestegjorde deretter ved den avbrutte anglo-russiske ekspedisjon til nordlige Tyskland i 1805 ved å ta med en brigade til Elben grunnet trusselen fra Napoléon og franske styrker.<ref>Roberts (2003), s. xxiii.</ref>

Tilbake i England grep han muligheten for en større pause fra hæren og ble valgt inn som Tory-medlem til [[det britiske parlamentet]] for Rye, et lite sted East Sussex, i 1806.<ref name="Neillands _38"> Neillands (2003), s. 38.</ref><ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/15908/page/449 «No. 15908»], ''The London Gazette''. 8. april 1806, s. 449.</ref> Et år senere ble han valgt som parlamentsmedlem for Newport på [[Isle of Wight]] og ble deretter utnevnt til fungere som ''Chief Secretary'' for Irland under [[Charles Lennox, 4. hertug av Richmond|hertugen av Richmond]]. På samme tid ble han gjort til medlem (''privy counsellor'') av [[Det kongelige råd (Storbritannia)|Det kongelige råd]] (''Privy Council'').<ref name="Neillands _38"/> Mens han var i Irland ga han et muntlig løfte at de gjenværende at de gjenværende ''Penal Laws'', «Straffelovene», som hadde til hensikt underkaste de irske katolikkene den engelske reformasjonen, vil bli gjennomført med større moderasjon, muligens en indikasjon på at han senere var villig til å støtte [[katolsk emansipasjon]], det vil si å fjerne de lovpålagte begrensningene til katolikkene.<ref name="Longford_174">Longford (1971), s. 174</ref>

==== Krig med Danmark ====
[[Fil:Copenhagen on fire 1807 by CW Eckersberg.jpg|thumb|upright|Brannbombingen av København, oljemaleri av [[Christoffer Wilhelm Eckersberg]], 1807.]]
Wellesley var i Irland i mai 1807 da han hørte at en militær ekspedisjon var i ferd med å bli sendt til [[Danmark]]. Han besluttet å følge med, sa fra seg sine politiske utnevnelser og ble utnevnt til å lede en infanteribrigade i [[det andre slaget om København]] som skjedde i august. Som reaksjon på Napoléons kontinentale blokade av Storbritannia, gikk britene løs på det som de mente var svakeste ledd, men Danmark var nøytralt og britene brøt krigens regler ved å angripe uten krigserklæring, foruten å brannbombe sivilbefolkningen i den danske hovedstaden, noe som i dag er å betrakte som en krigsforbrytelse.<ref>Blake, Richard (2008): [https://books.google.no/books?id=gV2PZ9tu_aQC&pg=PA201&lpg=PA201&dq=Bombardment+of+Copenhagen++%2B+war+crime&source=bl&ots=J-XIcieKql&sig=QdVFDbdrNGkfbrLpM4eDbOwXuCU&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjHvrTexKvZAhXEiCwKHTXqBD0Q6AEIjgEwDQ#v=onepage&q=Bombardment%20of%20Copenhagen%20%20%2B%20war%20crime&f=false ''Evangelicals in the Royal Navy, 1775-1815: Blue Lights & Psalm-singers''], Boydell Press, s. 201</ref><ref>Bjerg, Hans Christian (august 2008): [http://www.ijnhonline.org/wp-content/uploads/2012/01/Bjerg.pdf «To Copenhagen a Fleet». The British Pre-emptive Seizure of the Danish-Norwegian Navy, 1807] (PDF), ''International Journal of Naval History, '''7'''(2)</ref> Wellesley utkjempet [[slaget ved Køge]] 29. august 1807. Britene var overlegent trent og nedkjempet og jaget de danske styrkene på flukt. Slaget ved Køge blir ellers kalt «treskoslaget» da de dårlig trente og slett utrustede danske bøndene kastet treskoene under flukten fra de disiplinerte og vel utrustede britiske soldatene.<ref>[http://traeskoslaget.dk 200 års dagen for treskoslaget – 29. august 2007]</ref>  Wellesley tok rundt 1 500 fanger som Wellesley senere overga ved den danske overgivelsen.

==== Den spanske selvstendighetskrigen ====
Igjen klar for krig forlot Wellesley havnen i Cork 12. juli 1808 for å kjempe mot franske styrker på [[den iberiske halvøy]]a hvor hans dyktighet som hærfører ble satt på prøve og utviklet.<ref name="Neillands_39"> Neillands (2003), s. 39.</ref> Ifølge historikeren Robin Neillands hadde Wellesley nå «skaffet seg den erfaring som hans senere suksess var grunnlagt på. Han hadde kunnskap som hærfører fra grunnen og opp, om viktigheten av logistikk, og om å drive militær krigføring i fiendtlige omgivelser. Han hadde politisk innflytelse og innså behovet for å opprettholde støtte hjemme. Fram for alt hadde han skaffet en klar ide om hvordan en militær kampanje kunne bli utkjempet, ved å sette seg oppnåelige mål og stole på egen styrke og evner.»<ref name="Neillands_39"/> 

;1808
[[Fil:Wellingtons33rd.jpg|thumb|Moderne framstilling av 33. infanteriregiment av Wellesleys rødjakker som kjempet i Napoleonkrigene 1812–1815.]]

Wellesley beseiret franskmennene i [[slaget ved Roliça]] og [[slaget ved Vimeiro]] i 1808<ref>Longford (1971), s. 148–154.</ref> men hans kommando ble avløst umiddelbart etter det siste slaget. General [[Hew Whitefoord Dalrymple|Dalrymple]] signerte deretter den kontroversielle [[Sintra-overenskomsten]] som bestemte at [[Royal Navy|den britiske marine]] skulle transportere den franske hæren ut [[Lisboa]] med deres krigsbytte, og insisterte på tilknytning til den eneste tilgjengelige regjeringminister, som da var Wellesley.<ref>Longford (1971), s. 155–157.</ref> Overenskomsten ble sett på som pinlig og en skam i Storbritannia. Wellesley ønsket å fortsatte krigføringen, men ble beordret til signerte våpenhvilen. Han deltok ikke i forhandlingene av overenskomsten og signerte den heller ikke. Dalrymples rapport ble imidlertid skrevet for å rette enhver kritikk mot Wellesley som fortsatt var minister i regjeringen. Wellesley ble tilbakekalt fra Portugal sammen med Dalrymple for å forklare seg for en offisiell undersøkelse. Både Wellesley og Dalrymple ble her fritatt skyld, men mens førstnevnte vendte tilbake til aktiv tjeneste i Portugal ble Dalrymple i all stillhet presset til pensjonering og ble aldri siden gitt aktiv tjeneste.<ref>Holmes (2002), s. 124.</ref> I en kommentar til høringen uttalte generalløytnant John Moore at «Hew Dalrymple var forvirret og udugelig hinsides enhver mann jeg noen gang har sett lede en hær.»<ref>[http://www.napoleon-series.org/research/government/diplomatic/c_inquiry.html «Inquiry into the Convention of Cintra»], ''Research Subjects: Government & Politics''</ref>

I mellomtiden hadde Napoléon selv kommet til Spania med sine veteransoldater for å slå ned opprøret. Den nye kommandanten, nevnte John Moore, døde under [[slaget ved Corunna]] i januar 1809.<ref>Longford (1971), s. 171.</ref>

Selv om landkrigen mot Frankrike ikke gikk godt sett fra et britisk perspektiv, var den iberiske halvøya det sted hvor de hadde, sammen med portugiserne, vist sterk motstand mot Frankrike og deres allierte. Det sto i kontrast til den katastrofale [[Walcheren-ekspedisjonen]], hvor britenes hensikt var å åpne en ny front i Nederlandene, og hvor de hadde en stor hær, større enn hva britene hadde på den iberiske halvøya, men sykdom drepte over 4 000 soldater, og kun 106 døde i det lille som var faktisk krigføring. Det var karakteristisk for tidens britiske ekspedisjoner preget av dårlig ledelse.<ref>Howard, Martin R. (1999): [https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1127097/ «Walcheren 1809: a medical catastrophe»] i: BMJ, 319(7225)</ref>  Wellesley skrev et notat til [[Robert Stewart|lord Castlereagh]] om forsvaret av Portugal. Han understreket landets grenser i fjellene og fremmet Lisboa som en hovedbase ved at den kongelige marine kunne bidra til dens forsvar. Castlereagh og kabinettet godkjente notatet og utnevnte ham til å lede alle britiske styrker i Portugal.<ref>Longford (1971), s. 172.</ref>

;1809
[[Fil:Battle-of-talavera-28th-july-1809-william-heath.png|thumb|Slaget ved Talavera de la Reina, maleri av William Heath.]]

Wellesley ankom Lisboa den 22. april 1809 ombord på HMS «Surveillante»,<ref> Longford (1971), s. 117.</ref> etter med nød og neppe å ha unngått et skipsbrudd.<ref>Griffiths (1897).</ref> Forsterket tok han et offensiv grep. I [[det andre slaget ved Porto]] den 12. mai samme år krysset han overraskende elven [[Douro]] og angrep hurtig og omringet styrkene til ''maréchal général'' [[Jean-de-Dieu Soult]] i [[Porto]] og gjenerobret byen.<ref>Longford (2012), s. 118.</ref> Franskmennene flyktet i uorden forfulgt av britene, men greide å komme seg unna i fjellene.

Med Portugal sikret, avanserte Wellesley inn i Spania for å slå sine styrker sammen med de til den spanske general [[Gregorio García de la Cuesta|Cuesta]]. Den kombinerte allierte hæren forberedte seg på et angrep på den franske [[Marskalk av Frankrike|marskalk]] [[Claude Victor-Perrin]]s første korps av [[La grande armée]] den 23. juli. Imidlertid var Cuesta motvillig til å gå med på dette, og ble kun overtalt til å avansere neste dag.<ref>Gates (2002), s. 177.</ref> Forsinkelsen gjorde det mulig for franskmennene å trekke seg tilbake, men Cuesta sendte sin hær etter den franske, og oppdaget at han sto mot hele den franske hæren i Castilla la Nueva. Victor-Perrin hadde fått forsterkninger fra garnisonene i [[Toledo]] og [[Madrid]]. Den spanske hæren trakk seg tilbake og fikk hjelp fra to britiske divisjoner for å trygge retretten.<ref>Guedalla (1997), s. 186.</ref>

Dagen etter, den 27. juli, i [[slaget ved Talavera]], avanserte franskmennene i tre rekker og ble slått tilbake flere ganger i løpet av dagen av Wellesley, men med store tap for den britiske hæren. I kjølvannet ble marskalk Soults hær oppdaget da de avanserte i sør og truet med å avskjære Wellesley fra Portugal. Han bevegde seg mot øst den 3. august for å blokkere dette, etterlot seg rundt 1 500 sårete til spanjolenes omsorg,<ref>Longford (2012), s. 134.</ref> i den hensikt å konfrontere Soults hær. Deretter oppdaget britene at franskmennene utgjorde rundt 30 000 menn. Den britiske kommandanten sendt en lett kavaleristyrke for å holde broen over elven [[Tajo]] ved [[Almaraz]]. Med kommunikasjonene og forsyningene fra Lisboa sikret for øyeblikket, overveiet Wellesley å slå sin hær sammen med den til Cuesta, men oppdaget deretter at hans spanske allierte hadde etterlatt de britiske sårete til franskmennene. Spanjolen var gjennomgående ikke samarbeidsvillig, ga løfter og deretter nektet å gi forsyninger til de britiske styrkene. Det irriterte Wellesley og skapte betydelig friksjon mellom britene og deres spanske allierte. Mangelen på forsyninger, sammen med trusselen fra franske forsterkninger, inkludert den mulige involveringen fra Napoléon selv, førte til at britene tok beslutningen å trekke seg tilbake til Portugal.<ref>Longford (2012), s. 134–150.</ref>

Som følge av hans seier ved Talavera ble Wellesley opphøyd til [[Liste over høyadelstitler i Det forente kongerike|den britiske adelsstanden]] den 26. august som vicomte Wellington av Talavera og av Wellington, med den tilleggstittelen som baron Douro av Wellesley.<ref>Muir (2013), s. 343.</ref><ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16291/page/1342 «No. 16291»], ''The London Gazette''. 22. august 1809, s. 1342.</ref>

;1810
I 1810 invaderte en nylig forsterket fransk hær under ledelse av marskalk [[André Masséna]] Portugal. Den britiske opinionen hjemme og i hæren var negativ og det var forslag om å evakuere Portugal. Isteden forsinket Wellesley, nå hetende Wellington, franskmennene i [[slaget ved Bussaco]] (Buçaco) den 27. september;<ref>Longford (1971), s. 225–230.</ref> han forhindret dem således fra å erobre halvøya i Lisboa ved å konstruere massive jordverker, [[Torres-linjene|Torres Vedras-linjene]], som hadde blitt bygget i all hemmelighetet og fikk sine flanker voktet av marinen.<ref>Longford (1971), s. 235–240.</ref> Den maktesløse og etterhvert utsultede franske invasjonshæren trakk seg tilbake etter seks måneder. Wellington forfulgte dem, men ble forhindret av en rekke angrep fra marskalk [[Michel Ney]]s baktroppkampanje.<ref>Longford (2012), s. 163.</ref>

;1811
[[Fil:Battle of Fuentes d'Onoro, 1811.jpg|thumb|Kaptein Norman Ramsay, Royal Horse Artillery, galopperte sin tropp gjennom den franske hæren i sikkerhet under slaget Fuentes d'Onoro, maleri ved George Bryant Campion, 1811.]]

I 1811 kom Masséna tilbake mot Portugal for å avlaste Almeida; Wellington klarte så vidt å bekjempe franskmennene i slaget ved Fuentes de Onoro.<ref>Longford (1971), s. 251–254.</ref> Samtidig kjempet hans underordnede vicomte [[William Beresford, 1. vicomte Beresford|Beresford]] mot Soults hær i sør i et gjensidig blodig stillstand i slaget ved Albuera i mai.<ref>Longford (1971), s. 257.</ref> Wellington ble forfremmet til full general den 31. juli for hans fortjenester. Franskmennene oppga Almeida, slapp unna den britiske forfølgelsen,<ref>Longford (1971), s. 254–256.</ref> men beholdt kontrollene over de to spanske tvillingfestningene [[Ciudad Rodrigo]] og [[Badajoz]], «nøklene» som voktet veien gjennom fjellpassene inn og ut av Portugal.<ref>Longford (1971), s. 168.</ref> 

;1812
[[Fil:Wellington a Salamanca.jpg|thumb|Wellington i slaget ved Salamanca, gravering etter William Heath.]]
[[Fil:Siege of burgos 1812 heim.jpg|thumb|Beleiringen av Burgos 1812.]]

I 1812 gjenerobret Wellington endelig Ciudad Rodrigo ved en hurtig framrykning mens franskmennene dro i vinterkvarter. Wellingtons hær stormet fram før franskmennene kunne reagere. Deretter beveget han seg raskt sør, beleiret festningen ved Badajoz i en måned før den ble erobret i løpet av en blodig natt. Da han vurderte ettervirkningene av stormingen av Badajoz, tapte Wellington fatningen og skrek ut i synet av blodbadet.<ref name="Holmes_162"> Holmes (2002), s. 162.</ref>

Wellingtons hær var nå en veteranstyrke som ble forsterket av enheter fra en omskolert portugisisk hær. I krigføringen i Spania omringet Wellington franskmennene i [[slaget ved Salamanca]] ved å dra fordel av en mindre feilposisjonering av franskmennene.<ref>Longford (1971), s. 283–287.</ref> Seieren førte til at den spanske hovedstaden Madrid ble frigjort. Som belønning ble han gjort til jarl av Wellington og deretter til marki av Wellington, og gitt kommandoen over alle allierte styrker i Spania.<ref>Holmes (2002), s. 168.</ref>

Wellington forsøkte å erobre den viktige festningen i Burgos, som knyttet Madrid til Frankrike, men feilet, delvis grunnet mangelen på beleiringskanoner og delvis ved at franskmennene fikk forsterkninger som tvang ham på en hodekulls retrett med tap over 2 000 døde.<ref>Gates (2002), s. 366. Sitat: «While, in view of the developing strategic situation, is not clear what Wellesley hoped to gain by its seizure, he had resolved to take the fortress—a task which he evidently believed could be easily accomplished; for, notwithstanding the sanguinary lessons that virtually all his sieges had given him and the availability of scores of heavy cannon captured at Ciudad Rodrigo and Madrid, he brought up only eight heavy guns to breach the defences. This force was to prove lamentably inadequate and, in this and other aspects of the operation, Wellesley's complacency and ineptitude were to cost his troops dear.»</ref>

Franskmennene oppga [[Andalusia]], og kombinerte hærene til Soult og Marmont, og til sammen hadde de en sterkere hær enn britene, noe som satte de britiske styrkene i en utsatt posisjon. Wellington trakk tilbake sin hær og sammen med mindre enheter kommandert av Rowland Hill, gjorde de retrett tilbake til Portugal. Marskalk Soult avsto fra å angripe.<ref>Longford (1971), s. 297–299.</ref>

;1813
[[Fil:Francisco Goya - Portrait of the Duke of Wellington.jpg|thumb|Portrett av hertugen av Wellington av [[Francisco Goya]], 1812–14]]

I 1813 ledet Wellington en ny offensiv, denne gangen mot de franske kommunikasjonslinjene. Han avanserte gjennom fjellene nord for Burgos i Trás-os-Montes, og endret sin forsyningslinje fra Portugal til [[Santander (by)|Santander]] ved Spanias nordkyst. Det førte til at franskmennene oppga Madrid og Burgos. Wellington kom over og smadret hæren til kong [[Joseph Bonaparte]] i [[slaget ved Vitoria]]. For denne seieren ble han forfremmet til feltmarskalk den 21. juni.<ref>Holmes (2002). s. 189.</ref> Han ledet personlig en rekke mot midten av den franske hæren, mens andre rekker ble kommandert av [[Thomas Graham, 1. baron Lynedoch|Thomas Graham]], Rowland Hill og [[George Ramsay, 9. jarl av Dalhousie|jarlen av Dalhousie]] som avanserte i en sløyfe rundt franskmennenes høyre og venstre side. De britiske troppene brøt rekkene for å plyndre de etterlatte franske forsyningsvognene framfor å forfølge den slagne fienden. Denne grove overtredelsen av disiplin og plikt fikk en rasende Wellington til skrive i et berømt notat til [[Henry Bathurst, 3. jarl Bathurst|jarl Bathurst]]: «Vi har i tjeneste jordens avskum som menige soldater.»<ref>Wellington to Bathurst, dispatches, s. 496.</ref> Senere da hans raseri hadde kjølnet, utvidet han sin kommentar til å lovprise soldatene under sin kommando ved å si at selv om mange av dem var «jordens avskum, det er virkelig fantastisk at vi burde ha gjort dem til de fine folkene som de er.»<ref>Haythornthwaite (1998), s. 7.</ref>

Dette slaget ble forøvrig emne for [[Ludwig van Beethoven|Beethovens]] opus 91, ''Wellingtons Sieg oder die Schlacht bei Vittoria''.

Etter å ha tatt den lille festningen i [[Pamplona]], forsøkte Wellington seg mellom 7. juli og 8. september på å beleire San Sebastián i nordlige [[Baskerland (autonom region)|Bakserland]], men ble frustrert av den gjenstridige franske garnison, tapte 693 døde og 316 tatt til fange i et mislykket angrep, og oppga til sist beleiringen etter at byen var blitt plyndret og satte i brann etter å ha gjennomført grusomheter og voldtekter på lokalbefolkningen.<ref> [https://thewildpeak.wordpress.com/2013/05/10/the-british-rape-and-destruction-of-san-sebastian/ «The British Rape and Destruction of San Sebastian»], ''The Wild Peak''</ref><ref>[https://warandsecurity.com/2013/09/01/the-siege-of-san-sebastian-1813/ The Siege of San Sebastian 1813], ''War and Security'', 1. september 2013</ref> Soults forsøk på å komme med forsterkninger ble blokkert av den spanske hæren fra Galicia (''Ejército de Galicia'') ved San Marcial i nærheten av Irun, noe som gjorde det mulig for de allierte å konsolidere deres posisjon og tette ringen rundt byen. Den falt i september etter innbitt motstand.<ref>Longford (1971), s. 332.</ref> Wellington tvang deretter Soults demoraliserte og slagne hær inn i en kjempende tilbaketrekning inn i Frankrike, ledsaget av tre slag i [[Pyreneene]],<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16934/page/1850 «No. 16934»], ''The London Gazette''. 13. september 1814, s. 1850.</ref> Bidassoa og Nivelle<ref>Longford (1971), s. 336.</ref><ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16934/page/1851 «No. 16934»], ''The London Gazette''. 13. september 1814, s. 1851.</ref> Wellington invaderte sørlige Frankrike, beseiret Soults hær en rekke ganger i nærheten av byen [[Bayonne]].<ref>Longford (1971), s. 342.</ref> Wellingtons siste slag mot sin rival skjedde ved [[Toulouse]] hvor de allierte divisjoner ble hardt maltraktert i stormingen av de franske skansene, og mistet rundt 4 600 menn mot franskmennene som mistet 1 400 menn. Imidlertid kom nyheten om at Napoléon overgitt seg og abdisert fire dager tidligere, noe som betydde en offisiell slutt på Napoleonskrigene.<ref> Longford (1971), s. 344–345.</ref> Soult så ingen grunn til å fortsette kampen, gikk med på våpenhvile og Wellington tillot ham å evakuere byen.<ref>Longford (2012), s. 228.</ref>

==== Etterspillet ====
[[Fil:Vienna Congress.jpg|thumb|Wellington (lengst til venstre) sammen med [[Klemens von Metternich|Metternich]], [[Charles Maurice de Talleyrand-Périgord|Talleyrand]] og andre europeiske diplomater ved [[Wienerkongressen]], 1815. Gravering etter Jean-Baptiste Isabey.]]

Hyllet som den erobrende helt av britene ble Wellington adlet som hertug av Wellington, en tittel fortsatt holdt av hans etterkommere. Da han ikke dro tilbake til England før [[den spanske selvstendighetskrigen]], ble han belønnet med alle verdighetstegn i en unik seremoni som varte en hel dag.<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16894/page/936 «No. 16894»], ''The London Gazette''. 3. mai 1814, s. 936.</ref> Han mottok en del anerkjennelse i sin levetid, blant annet de spanske titlene ''Duque de Ciudad Rodrigo'' og ''[[Grande av Spania]]'', og den spanske kong [[Ferdinand VII av Spania]] lot ham beholde deler av de kunstverker fra den spanske kongelige samling som var blitt gjenerobret fra franskmennene.

Hans popularitet i Storbritannia ble skapt grunnet hans framstilling og hans framtoning foruten også hans militære triumfer. Hans militære seirer passet godt med lidenskapen og intensiteten til den samtidige [[Romantikken|romantiske]] bevegelsen med dens framtoning av individualisme. Hans personlige stil påvirket samtidens motebilde for herrer i Storbritannia: hans høye, magre figur og hans buete, svarte hatt og storslåtte, men dog klassiske uniform og hvite bukser, ble meget populære.<ref>Bicât, Tina (2003): ''Period Costume for the Stage''. Ramsbury, UK: Crowood Press, ISBN 978-1-86126-589-0, s. 65–66.</ref>

Mot slutten av 1814 ønsket statsministeren at han tok den militære kommandoen i [[Canada]] og med oppdraget å vinne [[1812-krigen|den britisk-amerikanske krig]]. Wellington svarte at han kunne reise til Amerika, men mente at det var større behov for ham i Europa.<ref>Mills, Dudley (1921): «The Duke of Wellington and the Peace Negotiations at Ghent in 1814» i: ''Canadian Historical Review'' '''2'''(1), s. 19–32</ref> Han ble isteden utnevnt som ambassadør til Frankrike,<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16915/page/1389 «No. 16915»], ''The London Gazette''. 9. juli 1814, s. 1389.</ref> der tok han lord [[Robert Stewart|Castlereaghs]] plass som første befullmektiget utsending til [[Wienerkongressen]] hvor han talte sterkt  til fordel for at Frankrike skulle tillates å beholde sin plass innenfor den europeiske maktbalansen. Den 2. januar 1815 ble hans riddertittelen av [[Order of the Bath|ordenen av Bath]] omgjort og utvidet til storkorsridder.<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16972/page/18 «No. 16972»], ''The London Gazette''. 4. januar 1815, s. 18.</ref>