Redigerer Arminius (avsnitt)

=== Roma ===

I de romerske beretningene blir Arminius høyt respektert for sitt militære lederskap og som forsvarer av sitt folks frihet. Basert på disse nedtegnelsen ble historien om Arminius gjenoppdaget på [[1500-tallet]], da [[Tacitus]]’ skrifter ble restaurert av tyske historikere. Tacitus skrev i sine ''Annaler II'', 88:

:«Arminius, uten tvil Germanias befrier, som utfordret det romerske folk, ikke i dens begynnelse som andre konger og ledere, men på keiserdømmets høyde, i slag med vekslende suksess, ubeseiret i krig.»

Arminius var ikke den eneste grunnen til at Roma endret politikk mot [[Germania]]. Augustus søkte en trygg grense for å sikre [[Gallia]], og fant denne langs elven Rhinen heller enn elven Elben<ref>Cornell & Matthews: ''Atlas of the Roman World'', 1982. Side 80</ref> Ressursene for å erobre Germania kan ha vært mangelfulle etter den store romerske borgerkrigen i [[Den romerske republikk]]s siste fase, og tapet av tre legioner i Teutoburgerskogen. Det var derimot ikke mangel på ressurser senere.<ref>Goldsworthy, Adrian & Keegan, John: ''Roman Warfare'', 2000. Side 122</ref> Det indikerer, og arkeologiske funn støtter det, at Arminius' prestasjoner sammen med Romas innflytelse, som fortsatte fredelig i de kommende århundrene, også fremmet en utvikling innenfor de germanske stammene som gjorde det mulig for dem å motstå videre romersk aggresjon.

Politikk spilte også en rolle. Keiserne kunne sjelden betro en stor hær til en mulig rival, skjønt Augustus hadde nok familiemedlemmer til å føre sine kriger: Drusus, Augustus' stesønn som selv førte krig med hell mot germanske stammer, er et godt eksempel.<ref>Dio Cassius: ''Romersk historie'' 54.32</ref> For en tid etter [[Marius' militærreformer]] (profesjonaliseringen av legionene) ble germanere beseiret av legionene med bortimot ensformig regelmessighet: Gaius Marius’ seier ved [[Aix-en-Provence|Aquæ Sextiæ]], Cæsars seier over [[Ariovistus]], og Tiberius' og Drusus' hærtokt.<ref>Tacitus: Germania, 37</ref> Arminius' seirer endret alt dette. Heretter forsøkte Roma å kontrollere Germania ved hjelp av utpekte underkonger som var billigere i drift enn store militærkampanjer.

Arminius’ endelig nederlag og død (muligens ved snikmord av en romersk klientkonge) ble kostbart for Roma, som ikke lenger hadde til hensikt å herske over Germania øst for Rhinen og nord for [[Donau]]. Roma foretrakk å utøve indirekte innflytelse gjennom underkonger. Italicus, nevø av Arminius, ble utpekt som konge av cheruskerne, Vangio og Sido ble [[vasall]]er av de mektige [[svebere|sveberne]], og så videre<ref>Tacitus: [http://www.sacred-texts.com/cla/tac/a12020.htm Bok 12 (vers 27 til 31)]</ref><ref>[http://www.unrv.com/provinces/germania.php ''Germania Inferior – Germania Superior'']</ref>