Redigerer Ardenneroffensiven (avsnitt)

=== Bastogne === 
[[Fil:Wacht am Rhein map (Opaque).svg|miniatyr|Wacht am Rhein&mdash; den tyske offensiven 16.&ndash;25. desember 1944<br />
Armeer er merket med størst skrifties<br />
Korps er merket med romertall<br />
Allierte divisjoner er vist med minst skrift<br />
Stiplede linjer merket "XXXX" viser skille mellom armeer<br />
Stiplede linjer merket "XXXXX" viser skille mellom armégrupper {[https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/5/50/Wacht_am_Rhein_map_%28Opaque%29.svg/1267px-Wacht_am_Rhein_map_%28Opaque%29.svg.png større versjon])]]

19. desember møttes den øverste allierte ledelsen i en [[bunker (bygning)|bunker]] i [[Verdun]]. Eisenhower innså at de allierte hadde mye bedre mulighet å nedkjempe de tyske avdelingene ute i åpent lende enn når de hadde gravd seg ned og forsvarte seg, og sa til generalene som var til stede: «Den nåværende situasjonen må regnes som en mulighet for oss og ikke som en katastrofe. Jeg vil bare se muntre ansikter rundt dette bordet!» Patton tok Eisenhowers poeng og svarte: «Svarte, la oss ha mot til å la djevlene gå helt til Paris. Da kan vi ''virkelig'' avskjære dem og knuse dem!» På spørsmål fra Eisenhower om hvor lang tid Pattons 3. armé trengte for å snu nordover for å gå til motangrep, svarte Patton 48 timer, mye til de andre generalenes vantro. Faktum var at Patton allerede hadde gitt ordren før han dro til møtet, og mens de snakket var hjulene allerede i gang.

21. desember hadde de tyske styrkene omringet Bastogne, som ble forsvart av 101. luftbårne divisjon og kampgruppe B fra 10. panserdivisjon. Innenfor forsvarsverkene var situasjonen vanskelig; de fleste av sanitetspersonalet og deres forsyninger var tatt av fienden. På tross av dette holdt forsvarslinjene selv etter flere tyske angrep. Da general Anthony McAuliffe ble vekket med en beskjed om at den tyske kommandanten tilbød ham å overgi seg, kom det berømte svaret «NUTS!» Dette svaret måtte forklares både til tyskerne og de ikke-amerikanske allierte.

Tyske styrker angrep nøkkelposisjoner rundt byen, og dette gjorde at forsvarerne kunne flytte rundt forsterkninger for å holde angriperne unna. De måtte hele tiden være i bevegelse, men forsvaret holdt.