Redigerer Anschluss (avsnitt)

=== Reaksjoner ===
[[Fil:Pius PP XII.jpg|mini|[[Kardinalstatssekretær]] [[Pius XII|Eugenio Pacelli]], som [[Konklavet 1939|året etter ble valgt til pave]] som [[Pius XII]] markerte seg skarpt mot anschluss.{{tr}}]]
Det katolske [[Wien erkebispedømme|erkebiskop av Wien]], kardinal [[Theodor Innitzer]] arbeidet innledningsvis for å få en forståelse med det nye styret, for å demme opp for den latente [[antikatolisisme]]n blant nasjonalsosialistene. Allerede [[15. mars]] [[1938]] avla han en høflighetsvisitt hos [[Hitler]] i Wien, og undertegnet sammen med øvrige biskoper en erklæring der de stilte seg lojale til styret. Det ble også  undertegnet en erklæring 27. mars som uttrykte anerkjennelse av det som ble utrettet i ''([[Völkisch-bevegelsen|völkischer]])'' hensikt og at det var en «nasjonal plikt» for østerrikerne å stemme for Anschluss i den kommende folkeavstemning.

Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og [[Vatikanradioen]] kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og [[Vatikanet]]ts [[kardinalstatssekretær]], kardinal [[Pius XII|Eugenio Pacelli]] beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende og som krevde at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse. Han måtte undertegne en ny erklæring der det het blant annet at ''«De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov»'' ([[6. april]] [[1938]]). Vatikanets avis [[L'Osservatore Romano]] gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.

Det ble tidlig klart at verken Innitzer eller de øvrige østerrikske biskoper hadde klart å tøyle antikatolisismen fra nasjonalsosialistene. Den [[28. september]] [[1938]] overrakte biskopene et memorandum til Hitler der de gikk hardt ut mot den skarpe «kulturkamp» som var blåst i gang i Østerrike, og fremførte en rekke eksempler på overgrep fra embedsverket.

Motstanden toppet seg den [[7. oktober]] etter [[rosenkrans]]bønnen i [[Stefansdomen]], da mer enn 7&nbsp;000 unge katolikker protesterte offentlig, og gjorde narr av nasjonalsosialistiske paroler som de forandret ordene på. De var blitt inspirert av kardinalens ord fra prekestolen, som hevdet «Vi har bare én Fører: Kristus!».

Allerede dagen etter ble det igangsatt represalier, da en sydende folkemengde anført av [[Sturmabteilung]] og [[Hitler-Jugend]] trengte seg inn i kardinalens residens og den erkebiskoppelige kurie (Curhaus) i Wien, der de ødela og plyndret, gikk fysisk løs på de geistlige som kom i deres vei, og brølte slagord om at Innitzer måtte føres til galgen, eller sendes til [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]]. Wiens nasjonalsosialistiske politipresident satt i et kaffehus på Stephansplatz mens det hele pågikk, og fulgte med på klokken at inntrengerne holdt seg til innenfor den avtalte tidsramme som var blitt avsatt som «Zeitraum für den deutschen Volkszorn» (tidsrom for det tyske folkeraseri).

Kort tid etter ble den katolske presse og de kirkelige foreninger forbudt, og [[konkordat]]sbestemmelsene fra 1933, som sikret kirkens rettigheter i det daværende Østerrike, ble erklært ugyldige av de nasjonalsosialistiske makthaverne.

Denne første tyske annekteringen etter [[første verdenskrig]] vekket oppsikt, men ble ikke ansett som en trussel i resten av Europa. Tvert imot virket det normalt at det tysktalende østerrikske folk ble innlemmet i det tyske riket. De øvrige internasjonale reaksjonene var derfor moderate. ''[[The Times]]'' kommenterte at for 300 år siden hadde [[Skottland]] sluttet seg til [[England]], og at dette ikke var så annerledes. 14. mars holdt den britiske statsministeren [[Neville Chamberlain]] en tale i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] hvor han tok avstand fra anschluss, men aksepterte dette som en realitet. I talen sa han blant annet at «de harde fakta er at ingen ting kunne ha stoppet det som faktisk skjedde (i Østerrike) med mindre dette og andre land var forberedt på å bruke maktmidler»<ref>«The hard fact is that nothing could have arrested what has actually happened [in Austria] unless this country and other countries had been prepared to use force.»{{Cite book|title=''Twentieth Century Journey, Volume 2, The Nightmare Years: 1930-1940'' |publisher=Little Brown and Company |location=Boston |isbn=0-316-78703-5 |year=1984| author=William L. Shirer| pages=308}}</ref>