Redigerer Anne Boleyn (avsnitt)

=== Livet som dronning ===
Anne Boleyn hadde en større stab enn Katarina med over 250 tjenere for personlige behov, alt fra prester til stallgutter. Det var også 60 hoffdamer som tjente henne og fulgte henne til sosiale begivenheter. I bytte for dette håpet deres foreldre at dronningen ville fungere som en god husfrue og sørge for gode ekteskap for dem. Hun førte streng kontroll med hoffdamenes moral og åndelige velvære, og hun tuktet Margaret Shelton da denne ble grepet i å skrive dikt i sin bønnebok. Hun ansatte flere prester som mottok hennes skriftemål. Favoritten var den religiøst moderate [[Matthew Parker]], som kom til å bli en av hovedarkitektene til den moderne engelske kirke under hennes datter Elizabeth I.

Annes omdømme som religiøs reformator spredde seg over Europa, og hun ble hyllet som heltinne for protestantiske lederskikkelser. Selv [[Martin Luther]] så på hennes kroning til dronning som et godt tegn. Hun grep inn da den franske radikale [[Nicholas Bourbon]] ble dømt til døden av den franske inkvisisjonen. Hennes appell til den franske kongefamilien reddet livet til Bourbon, som benådet ham som en gunst til den engelske dronningen. Bourbon refererte senere til Anne Boleyn som «dronningen som Gud elsker». Selv om hun selv fremmet religiøse reformer, spesielt ved å sørge for oversettelse av [[Bibelen]] til [[engelsk]], utfordret hun ikke den hellige katolske doktrinen om forvandling av brød og vin til Kristi legeme. Hun var en sjenerøs velynder og ga store midler til hjelp for fattige og til utdanning.

[[Fil:Holbein,_Hans_-_Thomas_Howard,_3rd_Duke_of_Norfolk.jpg|thumb|left|Thomas Howard, hennes onkel, støttet Anne Boleyn, men de ble snart fiender.]]

Som dronning førte hun et strålende hoff. På 1500-tallet var de kongelige forventet å være ekstravagante for slik å vise monarkiets styrke. Anne brukte store summer på kostbare kjoler, smykker og hårfrisyrer, strutsefjær, rideutstyr og det fineste av møblement og møbelstoff fra hele verden, men hun satte seg i respekt overfor de som ble for gemyttlig i omgang med henne eller hoffdamene. Det er ingenting nytt i dette, for en gruppe av unge menn hadde også oppbevartet Katarina av Aragón i [[1510-årene]].

Hennes ekteskap var også konfliktfylt. Det var perioder med ro og ømhet, men Henriks stadige sidesprang opprørte Anne, og hun reagerte med tårer og raseri for hver ny elskerinne. Henrik på sin side fant hennes meninger om religion og politikk irriterende, og han så på hennes manglende evne til å gi ham en sønn som forræderi. Hennes andre graviditet endte i en spontanabort sommeren 1534.

Ambassadøren [[Eustace Chapuys]], kjent for sin utførlige korrespondanse om engelske forhold, rapporterte om en kjølig tone mellom de kongelige ektefellene ved en bankett i 1535. Da han nevnte dette for Anne senere på kvelden, skal hun ha sagt at hun følte seg ytterst alene og at hun kunne føle øynene fra hele hoffet spionere på henne. Dette presset økte hennes temperament, og hun hadde et sammenstøt med sin onkel [[Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk]], da hun begynte å tvile på hans lojalitet. Ved nyttår 1535 rapporterte Chapuys at en av hans kilder hadde fortalt hvordan Anne hadde «brukt et mer fornærmende språk» mot Howard «enn hva man ville ha brukt mot en hund, slik at han var nødtvunget til å forlate rommet». I sitt raseri skal Howard senere ha kalt henne for, blant annet, «en stor hore». Chapuys rapporterte også at Anne brukte «dag og natt» for å knuse sin onkel.<ref>Childs, Jessie (2006): Henry VIII’s Last Victim. The Life and Times of Henry Howard, Earl of Surrey, side 104.</ref>

Da hennes søster Mary i hemmelighet giftet seg med en vanlig borger, forviste Anne søsteren fra hoffet. Begge søstrene nektet å unnskylde den andre, og Mary skrev et brev hvor hun opprettholdt kjærligheten til sin nye ektemann. Da Mary kom i økonomiske vanskeligheter, sendte Anne henne likevel en kostbar presang, men hun tillot henne aldri å komme tilbake til hoffet.

Anne Boleyn ble også anklaget for å være medvirkende til Henriks regjering tyranniske styre. Det ble sagt at det var hun som hadde presset Henrik til signere dødsdommen for sin gamle rådgiver [[Thomas More]], da denne ble halshugd i 1535 for å ha nektet å bryte sin lojalitet til paven. Selv om Anne ikke likte More, er det imidlertid ingen klare indikasjoner på at hun skal ha vært involvert i hans død. Faktisk hadde han anerkjent henne som dronning framfor Katarina av Aragón.