Redigerer Anna Laetitia Barbauld (avsnitt)

=== Politiske essayer og dikt ===
[[Fil:Nine Muses.jpg|right|thumb|''Nine Living Muses of Great Britain'' (''Storbritannias ni levende muser'') av [[Richard Samuel]] (1779); Barbauld er avbildet stående bak maleren, gestikulerende med hånden.]]
Barbaulds mest betydningsfulle politiske tekster var ''An Address to the Opposers of the Repeal of the Corporation and Test Acts'' (''En adresse til motstanderne av opphevelsen av…'', 1790), ''Epistle to William Wilberforce on the Rejection of the Bill for Abolishing the Slave Trade'' (''Epistel til William Wilberforce. Om vrakingen av loven for å forby slavehandelen'', 1791), ''Sins of Government, Sins of the Nation'' (''Regjeringens synder, nasjonens synder'', 1793), og ''Eighteen Hundred and Eleven'' (''Attenhundre-og-elleve'', 1812). Som Harriet Guest forklarer, «temaene i Barbaulds essayer på 1790-tallet, som hun gjentatte ganger kommer tilbake til, er den hvor allmennhetens forfatning som en religiøs, borgerlig, og nasjonal mengde, og hun er alltid opptatt av å fremheve kontinuiteten mellom  rettighetene til det enkelte individ og de av allmennheten definert i rommelige innbefattende begreper».<ref>Guest, Harriet. ''Small Change: Women, Learning, Patriotism, 1750–1810''. Chicago: University of Chicago Press (2000), 235.</ref>

I tre år, fra 1787 til 1790, hadde dissenterne forsøkt å overbevise parlamentet til oppheve lovene som innskrenket dissenternes borgerrettigheter (''Test and Corporation Acts''). Etter at forslaget til opphevelse ble forkastet for tredje gang sprang Barbauld ut i offentligheten etter «ni år med taushet».<ref>McCarthy and Kraft, 261.</ref> Hennes pamflett var skrevet i en bitende og sarkastisk tone, den åpne som følgende, «vi takker deg for det kompliment gitt til dissenterne da du antok at det øyeblikk de er kvalifisert for posisjoner med makt og profitt, at alle slike posisjoner vil øyeblikkelig bli fylt av dem».<ref>Barbauld, Anna Letitia. «An Address to the Opposers of the Repeal of the Corporation and Test Acts». ''Anna Letitia Barbauld: Selected Poetry and Prose''. Red. McCarthy and Kraft. Peterborough: Broadview Press Ltd. (2002), 263.</ref> Hun argumenterte at dissenterne fortjente de samme borgerrettigheter som alle andre mennesker: «Vi krever det som mennesker, vi krever det som borgere, vi krever det som gode undersåtter».<ref>Barbauld, «An Appeal», 266.</ref> Dessuten, hun argumenterte at det er nøyaktig den isolasjon som  blir tvunget på dissenterne av andre som gjør dem annerledes, og hevder at de franske kan ikke bli tillatt å overgå de engelske i frihet<ref>Barbauld, «An Appeal», 278–9.</ref>

I de påfølgende året, 1791, etter et av [[William Wilberforce]]s mange forsøk på å få forbudt slavehandelen mislyktes å få gjennomslag i parlamentet skrev Barbauld hennes ''Epistel til William Wilberforce''. I den påkaller hun England til å stå til ansvar for slaveriets synd, i barsk tone fordømmer hun nasjonens «griskhet» som er tilfreds med å tillate at dets rikdom og framgang er støttet på arbeidet til menneskelige vesener i slaveri. Hun tegner et bilde av fruer og herrer på plantasjene som avslører alle skavankene til «det kolonialistiske foretak: [en] dorsk, overdådig, avskyelig kvinne» og en «degenerert, avkreftet mann».<ref>Kaul, Suvir. ''Poems of Nation, Anthems of Empire: English Verse in the Long Eighteenth Century''. Charlottesville: University of Virginia Press (2000), 262.</ref>

I 1793 da den britiske regjering kalte på nasjonen til å faste til ære for krigen ble antikrigsmotstanderne som dissenterne og som Barbauld etterlatt med en moralsk dilemma: «adlyde ordren og krenke sin samvittighet ved å be for suksess i en krig de ikke var enig i? Observere fasten, men tale imot krigen? Trosse proklamasjonen og nekte å delta i fasten?»<ref>McCarthy and Kraft, 297.</ref> Barbauld grep denne muligheten for å skrive en preken, ''Regjeringens synder, nasjonens synder'', om det moralske ansvar den enkelte har; for henne er det enkelte individ ansvarlig for nasjonens handlinger ettersom han eller henne konstituerte en del av nasjonen. Essayet forsøkte å avgjøre hva den passende rollen den enkelte har i staten og mens hun argumenterte at «insubordinasjon» kan underminere en regjering innrømmer hun at det er linjer av «samvittighet» som en ikke kan krysse i å adlyde ens regjering.<ref>Barbauld, «Sins of Government, Sins of the Nation», 316–7.</ref> Teksten er en klassisk betraktning om den «urettferdige krig».

I diktet ''Attenhundre-og-elleve'' (1812), skrevet etter at England hadde vært i krig med Frankrike i et tiår og var på kanten av å tape [[Napoleonskrigene]]:

:''And think’st thou, Britain, still to sit at ease,''
:''An island Queen amidst thy subject seas,''
:''While the vext billows, in their distant roar,''
:''But soothe thy slumbers, and but kiss thy shore?''
:''To sport in wars, while danger keeps aloof,''
:''Thy grassy turf unbruised by hostile hoof?''
:''So sing thy flatterers; but, Britain, know,''
:''Thou who hast shared the guilt must share the woe.''
:''Nor distant is the hour; low murmurs spread,''
:''And whispered fears, creating what they dread;''
:''Ruin, as with an earthquake shock, is here'' (lines 39–49)

Dette pessimistiske syn på framtiden ble, ikke overraskende, svært dårlig mottatt; «anmeldere, enten i liberale eller i konservative magasiner, raste fra forsiktig til nedlatende negative til det helt grove fornærmende».<ref>McCarthy and Kraft, 160.</ref> Barbauld, forskrekket over reaksjonen, trakk seg helt tilbake fra offentlighetens øye. Selv da England var grensen av å vinne krigen kunne ikke Barbauld være glad. Hun skrev til en venn: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal glede meg over denne seieren, storartet som den er, over Bonaparte når jeg tar med i betraktning det forferdelige sløseriet av liv, mengden av elendighet, som slik gigantiske slag må gi».<ref>Sitert fra Le Breton, 132.</ref>