Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

== Krigens gang ==

=== Krigen bryter ut (1939–1940) ===
{{Utdypende|invasjonen av Polen|Sovjetunionens invasjon av Polen|Katyn-massakren}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1979-056-18A, Polen, Schlagbaum, deutsche Soldaten.jpg|mini|Tyske soldater river ned den polske grensebommen etter at de tyske styrkene krysset grensen 1. september 1939. {{Byline|Bundesarchiv, Bild 146-1979-056-18A / Sönnke, Hans / CC-BY-SA 3.0}}]]
Som en reaksjon på den tyske invasjonen av Polen 1. september 1939, erklærte Frankrike og det britiske imperiet Tyskland krig den 3. september.<ref name="Hastings2012_23"/> Dette var i henhold til garantiene de hadde gitt om Polens uavhengighet. Bortsett fra å erklære Tyskland krig forholdt Storbritannia og Frankrike seg stort sett passive, og overlot Polen til sin skjebne.<ref>Davies 2008, s. 93</ref>

{{Sitat|Merk mine ord, denne krigen er den verste forbrytelsen og den største galskap som Hitler og hans klikk noen gang har utført. Tyskland kan aldri vinne denne krigen. Ingenting vil bli igjen unntatt ruiner.|note=<ref group="note">Mark my words; this war is the worst crime and the greatest madness that Hitler and his clique have ever committed. Germany can never win this war. Nothing will be left but ruins.</ref><ref>Overy 1995, s. 23</ref>|Den tyske politikeren og diplomaten [[Franz von Papen]], forhenværende rikskansler, til sin sekretær da han hørte om krigsutbruddet}}

De polske styrkene hadde små sjanser mot de tyske militære overmakten. Tyskland angrep fra nord, vest og sør, og med tallmessig overlegenhet og den nyutviklede [[lynkrig]]sdoktrinen kom store deler av Polen raskt under tysk kontroll.<ref>Hastings 2012, s. 21, 28</ref> Den 17. september ble Polen også invadert fra øst av [[Sovjetunionen]],<ref name="Davies2008_94">Davies 2008, s. 94</ref> i samsvar med den hemmelige delen av [[Molotov–Ribbentrop-pakten]].<ref>Roberts 2010, s. 26–27</ref> Den polske regjeringen flyktet fra landet via [[Romania]], men den polske motstanden varte frem til 5. oktober.<ref name="Davies2008_94"/> 

Etter felttogets slutt ble Polen delt i to.<ref name="Roberts2010_28">Roberts 2010, s. 28</ref> Den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen, og de vestlige delene ble innlemmet i Tyskland som [[Gau (Tyskland)|gau]] [[Danzig-Westpreussen]]. Store deler av det sentrale Polen ble styrt av tyskerne gjennom det såkalte [[Generalguvernementet]].<ref>Davies 2008, s. 169</ref> De tyske og sovjetiske okkupasjonsstyrkene gikk hardt frem mot den polske befolkningen, store deler ble vilkårlig behandlet, deportert og hundretusenvis ble myrdet av de tyske og sovjetiske soldatene.<ref>Beevor 2012, s. 52–54</ref>

De polske styrkenes kapitulasjon avsluttet imidlertid ikke polakkenes krigsinnsats. Både deler av den polske hæren og marinen kom seg over til Storbritannia, hvor de fortsatte å kjempe på alliert side ved en rekke krigsavsnitt krigen ut.<ref name="Roberts2010_28"/>

[[Fil:Finn ski troops.jpg|miniatyr|Finske skitropper i det nordlige Finland under [[vinterkrigen]] 1939–1940 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d2/The_War_in_Finland%2C_1940_HU55566.jpg stor versjon])]]
Den 30. november gikk Sovjetunionen til angrep på [[Finland]], konflikten ble snart kjent som [[vinterkrigen]], og førte til at Sovjetunionen ble ekskludert fra [[Folkeforbundet]]. Bakgrunnen for angrepet var sovjetiske krav som blant annet gikk ut på at finnene måtte trekke seg tilbake fra grensen mot [[Leningrad]], et krav finnene avslo.<ref>Roberts 2010, s. 31–34</ref> Det finske avslaget førte til at den sovjetiske diktatoren [[Stalin]] iverksatte [[Mainila-episoden]], et påskudd for å invadere nabolandet.<ref>Beevor 2012, s. 59</ref>

Sovjetunionen satte etterhvert inn rundt én million mann i angrepet, mot finnenes 150&nbsp;000. Overlegenheten i antall gjorde likevel ikke at [[Den røde armé]] seiret så lett som forventet.<ref>Beevor 2012, s. 59–60</ref> Under den uvanlig harde vinteren 1939–1940 ble de sovjetiske tapene svært store. [[Den store terroren|Stalins utrenskninger noen år i forveien]] førte til at flertallet av Den røde armeés øverste offiserer enten var myrdet eller i [[Gulag]] (sovjetiske fangeleirer),<ref>Davies 2008, s. 95–96, 167</ref><ref>Kershaw 2009, s. 296</ref> noe som førte til at de sovjetiske styrkene led under dårlig lederskap. I flere slag, blant annet [[slaget ved Suomussalmi]], ble hele sovjetiske divisjoner utslettet.<ref>Roberts 2010, s. 33–35</ref>

Angrepet på Finland førte til stor sympati for finnenes sak i en rekke land. Frivillige fra Finlands naboland, spesielt [[Sverige]], kjempet på finnenes side mot den sovjetiske krigsmakten. Regjeringene i Frankrike og Storbritannia vurderte også å gripe inn til fordel for finnene, planen var at franske og britiske styrker fra Narvik skulle fraktes gjennom Sverige til Finland.<ref>Davies 2008, s. 96–97</ref>

Utover i februar 1940 ble imidlertid overmakten for stor. Sovjetiske styrker hadde endelig greid å trenge gjennom [[Mannerheimlinjen]], samtidig som Finland kjempet alene. I slutten av februar innledet den finske regjeringen forhandlinger om en fredsavtale, og med [[freden i Moskva 1940|freden i Moskva]] den 7. mars måtte finnene avstå betydelige deler av territoriet til Sovjetunionen.<ref>Roberts 2010, s. 35–36</ref>

=== Nord-Europa (1940–1941) ===
[[Fil:German forces attacking at Leiteberget.jpg|mini|Tyske styrker angriper med bombekaster ved Leiteberget. Dette bildet er fra angrepet på fenrik Kvaals sikringsstyrke. {{Byline|Bagn Bygdesamling|1940}} ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/81/German_forces_attacking_at_Leiteberget.jpg stor versjon])]]
{{Utdypende|angrepet på Norge i 1940|angrepet på Danmark i 1940|andre verdenskrig på Færøyene}}

Tyskland invaderte [[Norge]] og [[Danmark]] den 9. april 1940.<ref>Beevor 2012, s. 90, 92</ref> Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general [[Nikolaus von Falkenhorst]].<ref>Høiback 2023, s. 51</ref> Besettelsen av Norge var motivert av å sikre nordflanken mot britiske angrep, malmforsyningen over Narvik og gode muligheter for skips- og ubåtbaser.<ref>Beevor 2012, s. 88</ref> Danmark hadde ingen sjanse til å stå i mot den tyske invasjonen, og etter mindre trefninger langs grensen overgav den danske regjeringen seg mot å få beholde et indre selvstyre.<ref>Roberts 2010, s. 42</ref>

Invasjonen av Norge innebar tyske angrep på [[Oslo]], [[Kristiansand]], [[Stavanger]], [[Bergen]], [[Trondheim]], [[Narvik]] og [[Egersund]].<ref>Kersaudy 1990, s. 46</ref> Etter at den tyske krysseren [[«Blücher» (tung krysser)|«Blücher»]] ble senket av [[Slaget ved Oscarsborg festning|norske styrker på Oscarsborg festning]] i [[Drøbaksundet]] der {{formatnum:1000}} tyskere omkom, ble erobringen av Oslo utsatt, noe som gav [[Gulltransporten|kongen, gullbeholdningen og regjeringen tid til å evakuere]]. Med unntak av kampene under innseilingen til Oslo og kampene nord for Oslo i områder hvor det ble mobilisert eller hvor [[Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres|mobiliserte styrker kjempet]], hadde de tyske styrkene relativt små problemer med å besette Sør-Norge.<ref>Kersaudy 1990, s. 67–70, 74, 104–105</ref>

De allierte nederlagene førte til at den britiske statsministeren Neville Chamberlain måtte gå av den 10. mai 1940 etter den såkalte [[Norway Debate]] i det britiske [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]].<ref name="Davies2008_97">Davies 2008, s. 97</ref> Han ble erstattet av [[Winston Churchill]] som valgte å fortsette krigen mot Tyskland, tross Frankrikes fall.<ref>Davies 2008, s. 97, 99</ref><ref>Kershaw 2009, s. 33–34, 52, 59, 67, 72, 74, 543–544, 551–552, 556</ref> Narvik ble besatt av de tyske angriperne den 9. april, men den norske [[6. divisjon (Norge)|6. divisjon]] greide sammen med britiske, franske og polske styrker [[Slaget om Narvik|å gjenerobre byen]] den 28. mai. Tysklands angrep på Frankrike 10. mai førte imidlertid til at de allierte styrkene måtte trekkes ut i begynnelsen av juni. Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord. Kongen og regjeringen dro imidlertid i [[eksil]] i Storbritannia, slik at de med tilhold i [[London]] kunne fortsette å lede motstandskampen, både ute og [[Hjemmefronten|hjemme i Norge]], mot den tyske okkupasjonen.<ref>Roberts 2010, s. 43–44</ref>

Det tyske flåte-angrepet på Norge kostet den tyske [[Kriegsmarine]] så store materielle tap at den aldri kom seg ordentlig etter dette, noe som hjalp den allierte krigsinnsatsen betydelig og stoppet tyskernes mulighet for å invadere Storbritannia.<ref>Roberts 2010, s. 45</ref> Allierte marinefartøyer klarte blant annet å senke tre tyske [[krysser]]e, ti [[jager]]e og seks [[Undervannsbåt|ubåt]]er, ytterlig fire tyske kryssere og seks jagere ble sterkt skadet.<ref name="Hastings2012_429">Hastings 2012, s. 429</ref>

=== Angrepet på Frankrike ===
{{Utdypende|slaget om Frankrike|slaget ved Sedan (1940)|Vichy-regimet}}

{{Tekstboks
|overskrift=Fredsforhandlinger?
|I slutten av mai 1940 var Frankrike svært utsatt, og de britiske soldatene i landet så ut til å bli tatt til fange. I tre dager (26. til 28. mai) diskuterte den britiske regjeringens krigskabinett ([[Winston Churchill|Churchill]], [[Neville Chamberlain|Chamberlain]], [[Edward Frederick Lindley Wood|Halifax]], [[Clement Attlee|Attlee]] og Greenwood) om man skulle forsøke å få en fredsavtale, gjennom den italienske diktatoren [[Benito Mussolini]]. Uten Frankrike, med mye av hæren tapt, USA fremdeles nøytralt, og Sovjetunionen i samarbeid med Tyskland, syntes Storbritannias situasjon svært vanskelig. 

Tross det endte diskusjonen med at krigskabinettet fant at Storbritannia hadde mer igjen ved å fortsette å gjøre motstand mot Tyskland. Grunnlaget for beslutningen var at USA etterhvert skulle gi både materiell hjelp, og bli med i krigen. Krigskabinettets beslutning om å avvise forhandlinger er av de fleste historikere ansett som avgjørende for krigens videre utvikling.<ref>Kershaw 2009, s. 48, 54, 63, 72, 74, 77–80</ref>|align=right}}

Krigens første åtte måneder (september 1939 til april 1940) var preget av stillstand på [[Vestfronten (andre verdenskrig)|vestfronten]]. Denne fasen av krigen har blitt kjent som [[skyggekrigen]] (engelsk: The Phoney War), da hverken de allierte eller Tyskland foretok offensive handlinger mot denne fronten.<ref>Roberts 2010, s. 36</ref> Noen små sammenstøt skjedde allikevel, uten at disse var av alvorlig karakter, og fikk følger for de alliertes passive venting.<ref name="Davies2008_97"/>

Stillstanden endte i mai 1940 da Tyskland satte i gang offensiven mot [[Luxembourg]], [[Nederland]], [[Belgia]] og Frankrike. Om morgenen den 10. mai angrep tyske [[fallskjermsoldat]]er Belgia og Nederland, støttet av panserdivisjoner. Dette angrepet førte til at allierte styrker trakk nordover, da hærledelsen forventet en tysk repetisjon av [[Schlieffenplanen]] brukt under [[første verdenskrig]].<ref>Roberts 2010, s. 48–49, 54–55</ref>

Da det tyske angrepet på Frankrike kom den 13. mai, var hovedtyngden i [[Ardennene]]. Dette kom uventet på de allierte, som hadde vurdert terrenget i området som uegnet for stridsvogner. Ved å legge angrepet til Ardennene unngikk også tyskerne den tungt befestede [[Maginotlinjen]], som gikk langs den tysk-franske grensen.<ref>Roberts 2010, s. 52, 56</ref>

Etter å ha fått et gjennombrudd ved den franske byen [[Sedan (Ardennes)|Sedan]] satte de tyske panserstyrkene full fart mot [[Den engelske kanal]]. Den 20. mai var de britiske styrkene i nord isolert fra den franske hovedstyrken, og forsvaret av Frankrike klappet raskt sammen.<ref>Roberts 2010, s. 57–59</ref> [[British Expeditionary Force (andre verdenskrig)|Den britiske ekspedisjonsstyrken]] (BEF) var etter dette fanget ved [[Dunkerque]], men grunnet en uforklarlig stopp i den tyske fremrykkingen og [[evakueringen fra Dunkerque]], fikk man reddet mye av styrken tilbake til Storbritannia i månedsskiftet mai/juni.<ref name="Davies2008_99">Davies 2008, s. 99</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Slaget om Frankrike, de allierte nedkjempet">
Ww2 map10.jpg|alt=Kartskisse over plan for allierte og tyske disposisjoner av styrker og angrep mot Belgia, Nederland og Luxembourg i 1940|Allierte og tyske disposisjoner av styrker, med planer for angrep, før kampene i mai 1940 {{Byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}} ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/0f/Ww2_map10.jpg stor versjon])
Maginot Line-no.svg|alt=Kartskisse av Maginotlinjen i 1940|Det viktigste franske forsvarsverket mot øst, [[Maginotlinjen]], i 1940 {{byline|Goran tek-en|type=Kartskisse}} ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/2/29/Maginot_Line-no.svg/2560px-Maginot_Line-no.svg.png stor versjon])
Junkers Ju 87B dropping bombs.jpg|Et tysk [[Junkers Ju 87]] slipper bomber over allierte styrker i Frankrike
Bundesarchiv Bild 146-1978-062-24, Floing, Pontonbrücke über die Maas.jpg|Tysk [[Flytebro|pontongbro]], over elven [[Maas|Meuse]], nær Sedan i Frankrike {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1978-062-24 / CC-BY-SA 3.0}}
British prisoners at Dunkerque, France.jpg|Allierte fanger ved Dunkerque i Frankrike, juni 1940 
</gallery>

Fra den 10. juni deltok også [[Italia]] i krigen på tysk side. Samme dag evakuerte den franske regjeringen [[Paris]], og den 22. juni kapitulerte Frankrike.<ref name="Davies2008_99"/> Tyskland besatte etter dette det nordlige Frankrike samt hele Atlanterhavskysten, samtidig som et tyskvennlig regime, [[Vichy-regimet]], ble innsatt i sør under ledelse av [[Henri Philippe Pétain|marskalk Pétain]].<ref>Beevor 2012, s. 141, 147, 166</ref> Den franske generalen [[Charles de Gaulle]] dro til Storbritannia, og fortsatte kampen mot tyskerne i spissen for de [[frie franske styrker]].<ref>Davies 2008, s. 189</ref> Frankrikes nederlag var et gigantisk sjokk, ikke bare for landets innbyggere, men også for britene, andre land i Europa og verden, og særlig for Sovjetunionen. Stalin hadde forventet at de franske og britiske styrkene skulle slite seg ut i en flerårig strid med tyskerne, hvor Sovjetunionen til sist kunne dra nytte av det. Nå var kampen over på noen uker, og Sovjetunionen var antatt å bli Tysklands mål i øst.<ref>Hastings 2012, s. 90–91</ref>

=== Storbritannia alene ===

[[Fil:Plakat1940.jpg|miniatyr|Propagandaplakat med [[Winston Churchill|Churchill]]s berømte takk til jagerflygerne som man anså hadde reddet landet ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/46/Plakat1940.jpg stor versjon])]]
{{Utdypende|slaget om Storbritannia}}
Etter Frankrikes kapitulasjon i juni 1940 sto Storbritannia alene igjen som Tysklands eneste europeiske, og reelle, motstander i krigen.<ref>Davies 2008, s. 102</ref><ref>Kershaw 2009, s. 34</ref> Storbritannia fikk imidlertid støtte fra samveldelandene og flere europeiske lands eksilregjeringer.<ref>Roberts 2010, s. 86</ref><ref>Hastings 2012, s. 100</ref> [[USA]] var på dette tidspunktet [[Nøytralitet|nøytralt]], og prinsipielt ble de krigførende landene behandlet likeverdig.<ref name="Overy1995_248–249">Overy 1995, s. 248–249</ref><ref>Kershaw 2009, s. 226–227, 252</ref> Storbritannias strategi var basert på at USA både skulle støtte dem med forsyninger, våpen, og til sist med soldater.<ref name="Overy1995_248–249"/><ref>Kershaw 2009, s. 49, 53–54, 58, 73, 75–76, 79, 227, 254–255</ref> Samtidig som mange amerikanere hadde stor sympati for de allierte, var flertallet, både i befolkningen og blant de folkevalgte, for å fortsette en nøytral linje.<ref name="Overy1995_248–249"/><ref>Kershaw 2009, s. 226–228, 238–239, 252, 256–257</ref> Den amerikanske presidenten måtte derfor gå forsiktig frem, så han hadde støtte i opinionen, og hans ulike forslag om hjelp ikke ble stemt ned av de folkevalgte i [[Kongressen (USA)|Kongressen]].<ref name="Overy1995_248–249"/><ref>Kershaw 2009, s. 252–253, 255–256, 262, 267, 274–278, 370–371, 375, 383, 385–387</ref>

{{Sitat|Nederlaget til kolonimaktene fjernet grunnlaget for deres krav på imperier. Året 1940 var virkelig et avgjørende vendepunkt i den endelige krisen for de verdensomspennende imperiene.|note=<ref group="note">The defeat of the metropolitan states bankrupted their claims to maintain imperial rule. The year 1940 was indeed a critical turning point in the final crisis of the global imperial project.</ref><ref>Overy 2021, s. 110</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945''}}

De tyske planene om å invadere Storbritannia, [[operasjon Sjøløve]], krevde tysk luftherredømme over det sørlige England. Dette motiverte [[slaget om Storbritannia]], en luftoffensiv der [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] skulle tvinge britene ut av krigen. Luftslaget begynte i juli 1940,<ref>Davies 2008, s. 103</ref> og i slagets andre fase var britiske flyplasser, [[radar]]stasjoner og flyfabrikker tyskernes primære mål.<ref>Roberts 2010, s. 93</ref> På tross av store tyske tap førte denne strategien frem. Da toktene var på sitt mest intense i andre halvdel av august var det britiske luftforsvaret [[Royal Air Force]] (RAF) nær ved å gi opp flybasene i det sørlige England.<ref>Roberts 2010, s. 97–98</ref>

Etter et britisk bombeangrep på [[Berlin]] i slutten av august gav Hitler den 4. september ordre om at Luftwaffe skulle svare med gjengjeldelsesangrep mot [[London]]. Den 7. september satte den tyske ledelsen denne ordren ut i livet og begynte å bombe større britiske byer.<ref>Roberts 2010, s. 99</ref> Da var man gått bort fra ideen om en invasjon av Storbritannia, og ønsket gjennom angrep på sivile mål heller å «bombe britene til overgivelse».<ref>Roberts 2010, s. 99–98, 102</ref> Dette skiftet i strategi gav RAF tiden de trengte til å bygge seg opp igjen. Den 15. september var det to store tyske raid over London, og de tyske tapene gjorde at de etterpå holdt seg til angrep nattestid.<ref>Roberts 2010, s. 100, 104, 106</ref>

{{sitat|Og når jeg snakker til dere som er mødre og fedre, vil jeg gi dere en forsikring til. Jeg har sagt dette før, men jeg vil si det igjen og igjen og igjen: Guttene deres vil ikke bli sendt til en krig i utlandet.|note=<ref>Kershaw 2009, s. 226</ref>|Den amerikanske presidenten [[Franklin Roosevelt]], i en valgtale i Boston, 30. oktober 1940, under presidentvalgkampen}}

Mot slutten av 1940 og inn i 1941 fortsatte de tyske luftangrepene, selv om planene om invasjon nå var skrinlagt for godt. Slaget om Storbritannia sluttet ut i 1941 da de tyske [[skvadron]]ene ble overført til andre fronter og andre oppgaver. Bombingen hadde da tatt livet av over 40&nbsp;000 briter og skadet over 50&nbsp;000.<ref>Roberts 2010, s. 106</ref><ref>Hastings 2012, s. 109</ref>

=== Middelhavet (1940–1941) ===
{{Utdypende|felttoget i Nord-Afrika|den gresk-italienske krig}}

I september 1940 satte 5 italienske [[Divisjon (forband)|divisjoner]] seg i bevegelse inn i britisk-kontrollert [[Egypt]]. De rykket raskt 100 kilometer inn i landet, erobret [[Sidi Barrani]] og stoppet der, selv om Mussolini presset på for å få de til å rykke frem mot Mersa Matruh.<ref>Beevor 2012, s. 168</ref> Med bare 30&nbsp;000 soldater gikk britiske styrker til en overraskende motoffensiv i desember 1940, kjent som [[operasjon Compass]]. Dette ble en stor suksess, store deler av den italienske hæren overgav seg, mens britene rykket inn i Libya og erobret den østlige delen av landet.<ref>Beevor 2012, s. 171–172</ref><ref>Roberts 2010, s. 118–120</ref>

Tyskland grep inn til fordel for sine italienske allierte. Under ledelse av [[Erwin Rommel]] ble [[Afrikakorpset]] organisert og sendt til Libya. Ved en offensiv som startet i mars 1941 gjenvant Afrikakorpset territoriet italienerne hadde mistet, men i en alliert motoffensiv i november 1941 ble aksemaktenes styrker igjen presset tilbake.<ref>Roberts 2010, s. 125, 129–130</ref><ref>Beevor 2012, s. 250–251</ref> 

[[Fil:WWII in Europe 1939-1941-no.svg|miniatyr|Krigen i Europa 1939–1941 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/1/14/WWII_in_Europe_1939-1941-no.svg/2043px-WWII_in_Europe_1939-1941-no.svg.png stor versjon])]]

Mussolini hadde i løpet av 1940 sett sin tyske allierte gå fra seier til seier, samtidig som krigsutbyttet hadde vært heller magert for Italia.<ref>Beevor 2012, s. 162–163</ref> Den 28. oktober 1940 invaderte derfor Italia [[Hellas]] fra Albania (kjent som [[den gresk-italienske krig]]), men uten å ha konferert med Hitler på forhånd. Det italienske angrepet ble en fiasko, fremrykningen ble stoppet bare noen kilometer inne på gresk jord, og den 14. november gikk grekerne til motangrep. Motangrepet var i utgangspunktet vellykket, men etter å ha kastet italienerne ut av Hellas og ført kampen over på albansk territorium stoppet de greske styrkenes offensiv etter hvert opp.<ref>Beevor 2012, s. 168–170</ref>

Italia måtte nå ha hjelp av Tyskland til å rette opp fadesen. Fra baser i [[Bulgaria]] invaderte tyske divisjoner Hellas den 6. april 1941, og på tross av at britene grep inn på gresk side hadde de tyske angriperne nokså små problemer med å erobre det greske fastlandet. Samtidig gikk også aksemaktene [[Jugoslavia under andre verdenskrig|til angrep på Jugoslavia]]. Den jugoslaviske hæren hadde ingen sjanser mot angrepet, som kom samtidig fra Albania, Bulgaria, [[Ungarn]] og Tyskland, og allerede etter elleve dager måtte den jugoslaviske regjeringen be om våpenhvile.<ref>Beevor 2012, s. 180–183</ref><ref>Roberts 2010, s. 122</ref> I bytte mot bistand til det tyske angrepet fikk Bulgaria landområder i Jugoslavia og Hellas.<ref group="note">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007082904056|tittel=Øst-Europa|forfatter=Hildingson|fornavn=Kaj|forlag=Gyldendal|år=1990|isbn=8205192715|oversetter-fornavn=Torgeir|oversetter-etternavn=Ulshagen|utgivelsessted=Oslo|side=59|sitat=I andre verdenskrig stod Bulgaria i begynnelsen på Hitler-Tysklands side. Tyske tropper fikk gå gjennom landet og forberede angrep på Hellas og Jugoslavia. I bytte fikk Bulgaria okkupere landområder i Hellas og Jugoslavia.}}</ref>

Etter å ha erobret det greske fastlandet gikk Tyskland til angrep på den greske øya [[Kreta]]. På grunn av de alliertes totale herredømme i [[Middelhavet]] var en [[Amfibisk krigføring|invasjon fra sjøen]] umulig, så det ble heller satt i gang en [[luftlandsetting]].<ref>Beevor 2012, s. 185–188</ref> [[Slaget om Kreta]] ble en kostbar affære for de tyske fallskjermtroppene, men etter ti dagers harde kamper kapitulerte de siste allierte styrkene på øya den 1. juni. Den tyske erobringen hadde da kostet hele 6500 av de 20&nbsp;000 soldatene som ble satt inn.<ref>Beevor 2012, s. 192–194</ref>

Aksemaktenes kontroll over Hellas og Jugoslavia ble aldri absolutt. Sterke [[gerilja]]bevegelser opererte i begge land, og spesielt i Jugoslavia hadde disse stor suksess med motstandskampen. De jugoslaviske [[Partisaner (Jugoslavia)|partisanene]] ble ledet av [[Josip Tito]], og hadde på egen hånd frigjort deler av landet da Den røde armé kom til området mot slutten av krigen.<ref>Roberts 2010, s. 115, 122, 522</ref>

=== Krigen blir global (1941–1942) ===
====Invasjonen av Sovjetunionen====
{{Østfronten}}
{{Utdypende|operasjon Barbarossa|den finske fortsettelseskrigen|østfronten (andre verdenskrig)}}
[[Fil:Indian soldiers stand next to a supply convoy en route to the Soviet Union.jpg|miniatyr|Indiske soldater i den britiske hær betjener forsyningslinjen gjennom Iran til Sovjetunionen ([[Den persiske korridor]]). ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/29/Indian_soldiers_stand_next_to_a_supply_convoy_en_route_to_the_Soviet_Union.jpg stor versjon])]]
Om morgenen den 22. juni 1941 satte tre millioner tyske og tyskallierte soldater (Finland, Romania, Slovakia, etterhvert også Italia og Ungarn) over grensen til Sovjetunionen.<ref>Overy 2021, s. 153</ref> Dette innledet [[operasjon Barbarossa]], historiens største og blodigste militære felttog.<ref name="Davies2008_111">Davies 2008, s. 111</ref> Bakgrunnen for det tyske angrepet var dels Storbritannias fortsatte motstand, som Luftwaffe ikke klarte å bryte, dels ønsket om råvarer som olje og mat. Den ideologiske siden av angrepet var også viktig for de tyske nasjonalsosialistene. Innbyggerne i Sovjetunionen ble ansett som [[Untermensch|undermennesker]], kommuniststyret og jødene (som nazistene mente kontrollerte de) var definert som hovedfiende. Den tyske diktatoren Adolf Hitler og hans generaler anså at de sovjetiske styrkene ville gjøre lite motstand, og planen var å erobre den vestlige delen, i løpet av fire måneder.<ref>Overy 1995, s. 13–14</ref><ref>Kershaw 2009, s. 94–97, 99</ref><ref>Overy 2021, s. 150</ref>

Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra [[Stalin]] og de sovjetiske generalers side.<ref>Hastings 2012, s. 160, 165–167</ref> [[Den røde armé]] var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Stalins ordre om forbud mot all form for tilbaketrekning, medvirket sterkt til at [[Wehrmacht]]s knipetangsmanøver raskt omringet betydelige sovjetiske styrker. De tyske styrkene tok over 2 millioner sovjet-soldater som krigsfanger de første fire månedene.<ref>Roberts 2010, s. 161</ref>

De tyske styrkene var delt i tre hoveddeler. [[Armégruppe nord]] rykket inn i de baltiske stater, som i 1940 hadde blitt innlemmet i Sovjetunionen.<ref name="Davies2008_111"/> I starten av september var armégruppen nådd frem til [[Leningrad]], og innledet en [[Beleiringen av Leningrad|beleiring av byen]] som skulle vare i ni hundre dager. De finske styrkene rykket frem til grensene før [[vinterkrigen]], men ikke lenger, og deltok hverken i beleiringen av Leningrad eller fremrykkingen mot Murmansk.<ref>Overy 2021, s. 154</ref> [[Armégruppe syd]] angrep [[Ukraina]],<ref name="Davies2008_111"/> og innen vinteren kom hadde denne armégruppen erobret hele Ukraina, og nådd helt til [[Rostov-na-Donu|Rostov]] ved inngangen til [[Kaukasus]].<ref>Beevor 2012, s. 224, 263</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Seieren i krigen tapt
|Allerede i november og desember 1941 innså de øverste tyske ledere, også diktatoren Adolf Hitler, at Tyskland ikke kunne vinne, hverken mot Sovjetunionen eller mot en forventet innsats fra USA. En konferanse med de øverste tyske industrilederne, med [[Fritz Todt]], konkluderte at krigen på østfronten ikke kunne vinnes, og med manglende ressurser, kunne ikke Tyskland vinne en krig hvor USA før eller senere kom med. Den samme vurderingen hadde Hitler, ifølge generalstabssjef [[Franz Halder]].

De allierte var selvfølgelig ikke klar over tyske lederes vurdering av seieren som tapt, og Hitler håpet at en langvarig krig ville splitte de allierte, så han kunne søke separatfred med én av sidene, mens han fortsatte å bekjempe den andre siden.<ref>Hastings 2012, s. 180–181</ref>|align=right}}

Hovedtyngden av angrepet kom gjennom [[Hviterussland]], der [[armégruppe sentrum]] rykket inn mot det russiske hjertelandet.<ref name="Davies2008_111"/> Ved [[Minsk]] og [[Smolensk]] vant Tyskland store seirer, og rykket frem med stormskritt mot den sovjetiske hovedstaden [[Moskva]]. I starten av desember kunne den tyske fortroppen skimte [[Kreml (Moskva)|Kreml]] i horisonten, og situasjonen så håpløs ut for sovjeterne. Wehrmacht rakk imidlertid ikke å sette inn det siste, avgjørende støtet før vinterkulden tvang angrepstroppene til å stoppe opp. Den raske fremrykkingen gjennom de enorme landområdene hadde vært svært ressurskrevende og tyskerne var ikke forberedt på vinterkrig. Mens de ventet på forsterkninger til det endelige angrepet på Moskva, fikk Den røde armé tid til å områ seg og forberede motangrep.<ref>Davies 2008, s. 113</ref>

[[Slaget om Moskva]] varte i tre måneder, og endte til slutt med sovjetisk seier. Med temperaturer omkring 30 kuldegrader slet de tyske styrkene under [[Fedor von Bock]] tungt. Da den sovjetiske kommandanten [[Georgij Zjukov]] satte inn motangrepet den 5. desember 1941, mistet tyskerne initiativet og ble drevet tilbake.<ref name="Davies2008_114">Davies 2008, s. 114</ref> På det meste kontrollerte tyske styrker imidlertid ikke mer enn i underkant av 5 % av Sovjetunionens territorium, i befolkningstall mellom en tredjedel og en fjerdedel av total befolkning.<ref>Davies 2008, s. 306</ref> Ifølge professor [[Richard Overy]] var Sovjetunionens evne til å både motstå angrepet fra Tyskland, flytte sine industrianlegg østover og bygge opp nye styrker som kunne gå til motangrep, sentralt i å forklare hvorfor de allierte til sist vant andre verdenskrig.<ref>Overy 1995, s. 19–20</ref>

====Stillehavskrigen og Asia====
{{Utdypende|tremaktspakten|angrepet på Pearl Harbor|stillehavskrigen}}

{{Tekstboks
|overskrift=Imperialisme mot internasjonalisme
|Ved USAs inntreden i krigen ble spørsmålet om europeisk og japansk imperialisme stadig mer påtrengende. USA ble angrepet av Japan som et resultat av motstanden mot japansk imperialisme, og amerikanerne reagerte på britenes utøvelse av samme, særlig i [[Britisk India]]. Da forslag om avvikling av det britiske herredømmet i India ble avvist av britene tok USA arbeidet med avvikling av imperier videre med Sovjetunionen og Kina.<ref>Overy 2021, s. 181–184</ref>|align=right}}

Japans angrepskrig i Kina, og nærværet i [[Fransk Indokina]] hadde ført til at [[Storbritannia]], [[USA]] og [[Nederland]] hadde sluttet å selge [[olje]] til Japan. Dette var en stor trussel for den japanske krigsmaskinen, den åpenbare løsningen på problemet var det oljerike [[Nederlandsk Østindia]] (dagens [[Indonesia]]), der den svake nederlandske eksilregjeringen neppe ville kunne stå i mot et japansk angrep. Det ble av den japanske regjeringen antatt at et slikt angrep ikke ville bli godtatt av USA og Storbritannia, noe som gjorde det nødvendig å komme disse i forkjøpet med et overraskende angrep.<ref>Kershaw 2009, s. 391–392</ref>

Om morgenen den 7. desember 1941 gikk den japanske marinen til angrep på den amerikanske flåtebasen [[Pearl Harbor]].<ref>Beevor 2012, s. 273–274</ref> Angrepet ble en suksess, da japanerne fikk senket atten amerikanske skip (hvorav fem [[slagskip]]), med amerikanske tapstall på 2403 mann mot bare 29 japanske fly, 5 japanske [[ubåt]]er og 64 mann. Samtidig unnslapp det japanske hovedmålet, de amerikanske [[hangarskip]]ene, fordi de var sendt for å støtte Midway- og Wake-øyene om krig brøt ut.<ref>Roberts 2010, s. 185</ref><ref>Beevor 2012, s. 274–275</ref>

Samtidig angrep også japanske styrker den britiske kronkolonien [[Hongkong]].<ref>Beevor 2012, s. 285</ref> Dagen etter, den 10. desember, ble de to britiske slagskipene [[HMS Repulse|HMS «Repulse»]] og [[HMS «Prince of Wales» (1939)|HMS «Prince of Wales»]] senket utenfor kysten av [[Britisk Malaya]]. [[Thailand]] ble tvunget med i krigen på japansk side, og samtidig falt de to amerikanske øyene [[Guam]] og [[Wake Island]].<ref>Roberts 2010, s. 196–197, 199</ref><ref>Beevor 2012, s. 276, 278, 280</ref> Det japanske angrepet førte til at [[kongressen (USA)|den amerikanske Kongressen]] erklærte krig mot Japan den 8. desember.<ref>Kershaw 2009, s. 437–438</ref> Tre dager senere erklærte Tyskland krig mot De forente stater, noe som førte til at de hittil uavhengige krigene i Europa og Asia ble forbundet til en global konflikt.<ref>Kershaw 2009, s. 445</ref>

{{sitat|de var kan hende laverestående skapninger som torturerte og sultet ut krigsfanger til de døde, voldtok kvinnelige fanger og brukte sivile til bajonettrening, men det finnes ikke modigere soldater i historien.<ref name="Roberts2010_550">Roberts 2010, s. 550</ref>|Soldaten og forfatteren George MacDonald Fraser, fra boken ''Quartered Safe Out Here''}}

I januar 1942 falt i rask rekkefølge [[Burma]] og Britisk Malaya, samtidig som [[Ny-Guinea]], [[Filippinene]] og Nederlandsk Østindia ble invadert.<ref>Beevor 2012, s. 289–291</ref> I februar tapte britene i [[slaget om Singapore]], noe som gjorde at 130&nbsp;000 allierte soldater falt i japansk krigsfangenskap.<ref>Roberts 2010, s. 201</ref> I [[slaget i Javahavet]] i månedsskiftet februar-mars ble den allierte flåten knust, noe som brakte Nederlandsk Østindia under japansk kontroll.<ref>Beevor 2012, s. 289</ref> I løpet av våren ble også de amerikanske styrkene på Filippinene slått slik at også denne øygruppen ble kontrollert av Japan.<ref>Beevor 2012, s. 300–301</ref> I tillegg ble store deler av [[Ny-Guinea]] og [[Salomonøyene]] okkupert, slik at øygruppene kunne brukes som base for japanske flåtestyrker og [[bombefly]] som kunne true konvoier til [[Australia]].<ref name="Beevor2012_334">Beevor 2012, s. 334</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Japansk ekspansjon sør- og østover">
Burning ships at Pearl Harbor.jpg|De amerikanske [[slagskip]]ene [[USS «West Virginia» (1921)|USS «West Virginia»]] og [[USS «Tennessee» (1919)|USS «Tennessee»]] under [[Angrepet på Pearl Harbor|det japanske angrepet på Pearl Harbor]] 7. desember 1941 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/05/Burning_ships_at_Pearl_Harbor.jpg stor versjon])
PacificTheaterAug1942.jpg|Stillehavet i 1942, grensene for Japans invasjoner ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/26/PacificTheaterAug1942.jpg stor versjon])
SBDs_and_Mikuma.jpg|Amerikanske [[Douglas SBD Dauntless]]-fly angriper den japanske krysseren «Mikuma» under [[slaget ved Midway]] ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b3/SBD-3_Dauntless_bombers_of_VS-8_over_the_burning_Japanese_cruiser_Mikuma_on_6_June_1942.jpg stor versjon])
Pacific War Japanese Advances.jpg|Japanske erobringer i Sørøst-Asia frem til sommeren 1942 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/05/Pacific_War_Japanese_Advances.jpg stor versjon])
</gallery>

=== Aksemaktene stoppes (1942–1943) ===
====Operasjon blå og slaget om Stalingrad====
{{Utdypende|slaget om Stalingrad|operasjon Uranus}}
Den sovjetiske vinteroffensiven ved årsskiftet 1941/1942 stoppet en tysk erobring av Moskva, men tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å trekke seg vesentlig tilbake.<ref name="Davies2008_114"/> Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet [[operasjon Blau|operasjon blå]].<ref>Beevor 2012, s. 357</ref> Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva.<ref>Beevor 2012, s. 362</ref> Hitler valgte isteden et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven [[Volga]] og det oljerike [[Kaukasus]]. Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av [[Sevastopol]] trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.<ref>Davies 2008, s. 116</ref>

{{sitat|Med hendelsene de seks foregående månedene, har historikeren Richard Overy observert at, 'ingen rasjonell mann i begynnelsen av 1942 ville ha gjettet det endelige utfallet av krigen'.|note=<ref group="note">Given the events of the previous six months, historian Richard Overy has observed, 'no rational man in early 1942 would have guessed at the eventual outcome of the war'.</ref><ref>Bosworth 2017, s. 305</ref>|Historikeren [[Richard Overy]], sitert av David Reynolds, ''The Cambridge History of the Second World War''}}

De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium,<ref>Davies 2008, s. 117</ref> og var i slutten av august kommet frem til byen [[Stalingrad]] ved bredden av Volga.<ref>Beevor 2012, s. 366</ref> Byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi, både for Hitler og Stalin.<ref>Davies 2008, s. 121</ref> Stalin beordret den 28. juli at frontlinjen skulle holdes for enhver pris, alle som trakk seg tilbake skulle skytes.<ref>Beevor 2012, s. 364</ref> [[Slaget om Stalingrad]] ble særdeles blodig. I starten hadde Wehrmacht fremgang, og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time og tapene på begge sider var enorme. I november hadde tyskerne erobret 90&nbsp;% av byen. Den 19. november ble imidlertid den sovjetiske [[operasjon Uranus]] satt i verk. Denne knipetangsmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 290&nbsp;000 tyske og tysk-allierte soldater var omringet i Stalingrad.<ref>Beevor 2012, s. 371, 385–386, 397–399, 402–404, 420</ref>

Hitler nektet den innesperrede tyske [[Sjette armé (Tyskland)|6. armé]] å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. [[Hermann Göring]] hevdet at Luftwaffe kunne forsyne styrkene og det ble opprettet en luftbro til byen, men det viste seg snart at dette langt fra var nok for de tyske troppene. Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær, samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen.<ref>Davies 2008, s. 122, 124</ref> Andre tyske styrker som forsøkte å bryte beleiringen av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen. I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 31. januar [[1943]] så den tyske kommandanten [[Friedrich Paulus]] seg nødt til å kapitulere. Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten.<ref>Davies 2008, s. 117–118, 122, 124–125</ref> Det er antatt at 479&nbsp;000 sovjetiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampen om Stalingrad, mens 651&nbsp;000 ble syke eller skadet.<ref>Roberts 2010, s. 332</ref> Tyskerne og deres allierte mistet over 500&nbsp;000 mann som døde eller ble tatt til fange.<ref>Beevor 2012, s. 432</ref> Det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad ble både i datid og ettertid, av både de allierte og aksemaktene, sett som et avgjørende vendepunkt i krigen.<ref>Overy 1995, s. 84–85</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Krigens vendepunkt, i Nord-Afrika og Sovjetunionen">
El Alamein 1942 - British infantry.jpg|[[Australia|Australske]] styrker rykker frem ved [[El Alamein]] i 1942. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b9/El_Alamein_1942_-_British_infantry.jpg stor versjon])
American troops landing on the beach at Arzeu.jpg|Amerikanske soldater på stranden i nærheten av [[Oran]], november 1942
Bundesarchiv Bild 116-168-618, Russland, Kampf um Stalingrad, Soldat mit MPi.jpg|Tysk soldat med sovjetisk maskinpistol PPSch 41 under slaget ved Stalingrad {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}
Bundesarchiv Bild 101III-Zschaeckel-207-12, Schlacht um Kursk, Panzer VI (Tiger I).jpg|Tysk stridsvogn under kampene ved Kursk {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101III-Zschaeckel-207-12 / Friedrich Zschäckel / CC-BY-SA}}
Royal Air Force Bomber Command, 1942-1945. CL3400.jpg|[[Hamburg]] etter bombeangrepene i [[1943]], over én million mennesker ble hjemløse ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b9/Royal_Air_Force_Bomber_Command%2C_1942-1945._CL3400.jpg stor versjon])
Bundesarchiv Bild 146-1979-025-19A, Koeln, Kinderleichen nach Luftangriff.jpg|Tysk kvinne ved døde barn etter et bombeangrep {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1979-025-19A / Ukjent / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

====Nord-Afrika====
{{Utdypende|operasjon Torch}}

{{Tekstboks
|overskrift=Uungåelig nederlag
|Etter Tysklands tap ved Stalingrad og i Nord-Afrika var det våren 1943 klart for både de allierte og de tyske lederne at aksemaktenes nederlag var uungåelig. Spørsmålet var ikke om, men når. Ifølge den britiske historikeren og journalisten Max Hastings, virket det sannsynlig at Tyskland under Hitler kunne holde ut til 1947 eller 1948.<ref>Hastings 2012, s. 430</ref>|align=right}}

De franske koloniene i Nord-Afrika var fortsatt kontrollert av Vichy-regjeringen etter [[Slaget om Frankrike|Frankrikes kapitulasjon]] i 1940. [[Marokko]] og [[Algerie]] var derfor regnet som et egnet sted for en vest-alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten. I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert,<ref>Davies 2008, s. 125</ref> noe som også utløste et [[Statskupp|kupp]] mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var betydelig hardere enn forventet, og det tok litt over én uke, med tap av rundt {{Formatnum:5000}} soldater totalt på begge sider, før de allierte vant kontrollen over Marokko og Algerie.<ref>Beevor 2012, s. 416–417</ref>

I slutten av mai 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv østover for å nå Tobruk og Suezkanalen.<ref>Beevor 2012, s. 340</ref> De tyske styrkene gjenerobret den østlige delen av Libya, med havnebyen [[Tobruk]], mens [[Åttende armé (Storbritannia)|den britiske åttende armé]] trakk seg tilbake inn i Egypt og gikk i forsvarsstilling ved El Alamein. I hele juli raste [[det første slaget om El Alamein]], et slag som stoppet den tyske fremrykningen. I august 1942 fikk de britiske styrkene en ny leder i general [[Bernard Law Montgomery]].<ref>Beevor 2012, s. 347, 350–352</ref> Under hans ledelse vant britene [[det andre slaget om El Alamein]] i oktober og november, og begynte å presse Rommel tilbake vestover, inn i Libya.<ref>Beevor 2012, s. 408–410</ref>

Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av [[Midtøsten]] måtte oppgis. Afrikakorpset trakk seg derfor tilbake vestover, og dro til [[Tunisia]] for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i [[slaget ved Kasserinepasset]].<ref>Beevor 2012, s. 445–446</ref> Problemer med forsyningene til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene relativt raskt måtte gi etter og trekke seg tilbake, ved Montgomerys angrep i slutten av mars.<ref>Beevor 2012, s. 448</ref> Den 13. mai 1943 måtte Afrikakorpset gi opp, {{formatnum:238000}} tyske og italienske soldater overga seg,<ref name="Hastings2012_429"/> og Nord-Afrika var endelig under vest-alliert kontroll.<ref>Beevor 2012, s. 451</ref>

====Indiske hav, Stillehavet og slaget ved Midway====
{{Utdypende|slaget ved Midway}}

Den japanske fremgangen i Sørøst-Asia og det vestlige Stillehavet fortsatte våren 1942. I mars og april gikk en hangarskipgruppe inn i [[Det indiske hav]],<ref name="Beevor2012_291">Beevor 2012, s. 291</ref> og gjennomførte raid mot britiske baser på [[Ceylon]] (dagens Sri Lanka),<ref name="Beevor2012_291"/> men uten større tap av britiske krigsskip.<ref>Weinberg 1994, s. 327</ref> 

{{Tekstboks
|overskrift=Seieren i krigen tapt
|Etter nederlaget ved Midway, og tapet i [[slaget om Guadalcanal]], sommeren og høsten 1942, innså de øverste japanske lederne at Japan hadde mislykkes i å presse USA ut av krigen ved et ødeleggende førsteslag. Japans underlegenhet i ressurser, kombinert med Tysklands stagnasjon på østfronten, ville føre til nederlag i en utmattelseskrig mot USA. Ifølge den britiske journalisten og historikeren Max Hastings burde fred for enhver pris vært å foretrekke for Japan, fremfor et uungåelig nederlag, med millioner av døde soldater og sivile som resultat.<ref>Hastings 2012, s. 302–303</ref>|align=right}}

Samtidig intensiverte japanerne angrepet på Ny-Guinea, og planla en invasjon sjøveien av [[Port Moresby]] på [[Ny-Guinea]]. Et amerikansk gjennombrudd med dekodingen av japansk radiotrafikk gjorde at de allierte var forberedt på dette angrepet, slik at [[Chester Nimitz|admiral Nimitz]] sendte en hangarskipgruppe nedover for å stoppe angrepet. Den 4. mai møttes de to styrkene i [[Korallhavet]] utenfor Australia, og i løpet av fire dager med harde kamper mistet begge sider hvert sitt hangarskip. Slaget endte i en begrenset amerikansk seier, da angrepet på Port Moresby ble forhindret.<ref name="Beevor2012_334"/>

{{Sitat|Etter Midway var jeg sikker på at det ikke var noen sjanse for suksess.|note=<ref group="note">After Midway', recalled Navy Minister Mitsumasa Yonai, I was certain there was no chance of success.</ref><ref>Overy 1995, s. 43</ref>|Den japanske admiralen og marineministeren [[Mitsumasa Yonai]], etter andre verdenskrigs slutt}}

Den japanske [[Isoroku Yamamoto|admiral Yamamoto]] ønsket nå å fullføre det han påbegynte ved Pearl Harbor. Planen var å erobre den lille [[atoll]]en [[slaget ved Midway|Midway]], slik at amerikanerne ble fremprovosert til å sette inn hangarskipene sine mot den japanske hovedstyrken. Japanerne hadde imidlertid mistet overraskelsesmomentet da amerikanerne kunne avlytte radiosambandet deres og bryte kodene. Da angrepet kom den 4. juni var amerikanerne godt forberedt.<ref>Beevor 2012, s. 335</ref> Angrepet ble katastrofalt for Japan. Tapet av fire hangarskip, samt 250 fly med erfarne piloter, gjorde at styrkeforholdet i Stillehavet nå definitivt gikk i USAs favør.<ref>Beevor 2012, s. 336–338</ref><ref>Overy 1995, s. 42–43</ref>

====Slaget ved Kursk====
{{Utdypende|slaget ved Kursk}}
Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen [[Kharkov]] blitt frigjort av sovjeterne, men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under feltmarskalk [[Erich von Manstein]] gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.<ref>Beevor 2012, s. 441–442</ref>

Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved [[Kursk]]. De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning. Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.<ref>Davies 2008, s. 126–127</ref>

Den tyske angrepsstyrken var på rundt 2700 stridsvogner og motoriserte kanoner, 2600 fly, 10&nbsp;000 artillerienheter og 900&nbsp;000 mann. Mot disse sto en sovjetisk styrke på 1&nbsp;800&nbsp;000 mann, 3800 stridsvogner og motoriserte kanoner, 20&nbsp;000 artillerienheter og 2100 fly.<ref>Roberts 2010, s. 406</ref> Dette gjorde at [[slaget ved Kursk]] ble ett av historiens største slag. Det tyske angrepet begynte den 5. juli 1943,<ref>Beevor 2012, s. 512</ref> men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter én uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved [[Prokhorovka]] møttes over 1200 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.<ref>Davies 2008, s. 128</ref>

Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk Den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten.<ref>Davies 2008, s. 130</ref> Kharkov ble gjenerobret samme høst,<ref>Beevor 2012, s. 525</ref> og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved [[Korsun-Sjevtsjenkivskyj|Korsun]] ved [[Dnepr]]. I januar 1944 ble det innledet en offensiv i nord, rundt [[Narva]], noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.<ref>Roberts 2010, s. 510–512</ref>

=== Italia ===
{{Utdypende|operasjon Avalanche}}
[[Fil:ItalyDefenseLinesSouthofRome1943 4.jpg|mini|«Vinterlinjen» og «[[Gustavlinjen]]» 1943/1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/61/ItalyDefenseLinesSouthofRome1943_4.jpg stor versjon])]]
[[Fil:Ww2 europe map italy june until december 1944.jpg|mini|Situasjonen juni-desember [[1944]] med «Den gotiske linjen» ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/32/Ww2_europe_map_italy_june_until_december_1944.jpg stor versjon])]]
Den 10. juli 1943 begynte vest-allierte tropper [[invasjonen av Sicilia]]. De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august.<ref>Beevor 2012, s. 531, 540</ref> Den 3. september gikk kanadiske tropper fra den 8. armé over [[Messinastredet]], som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.<ref>Hastings 2012, s. 499</ref>

Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet.<ref>Beevor 2012, s. 543</ref> Dette skjedde etter at et [[statskupp]] hadde avsatt Mussolini, og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen. Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse, avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet. Mussolini ble befridd fra fangenskap av en [[Waffen-SS]] aksjon ledet av [[Otto Skorzeny]]. Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett, som leder for den tyskstøttede [[italienske sosialrepublikk]], også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden [[Salò]], en liten by ved [[Gardasjøen]].<ref>Davies 2008, s. 196–197</ref> Det etter hvert økende italienske området som kom under alliert kontroll ble administrert av den italienske regjeringen, under kong [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel]]. Den hadde lav prestisje, var under stadig press for å ta inn representanter for anti-fascistiske partier, noe britene motsatte seg av frykt for at monarkiet skulle undergraves, mens amerikanerne var likegyldig til det.<ref>Weinberg 1994, s. 487</ref>

Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning, og den allierte offensiven gikk tregt. Den tyske øverstkommanderende [[generalfeltmarskalk]] [[Albert Kesselring]] visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet,<ref>Davies 2008, s. 129</ref> hvor «[[Gustavlinjen]]» var den sentrale.<ref>Beevor 2012, s. 573–574</ref> De allierte greide ikke å bryte igjennom denne,<ref>Roberts 2010, s. 373–380</ref> og i januar 1944 bestemte de seg for å [[Operasjon Shingle|landsette styrker ved Anzio]] for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen.<ref>Roberts 2010, s. 380–381</ref> Amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde imidlertid at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.<ref>Roberts 2010, s. 381–386</ref> 

Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i [[slaget om Monte Cassino]]. I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino, og den 4. juni gikk allierte styrker inn i [[Roma]].<ref>Beevor 2012, s. 615, 619</ref>

Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her, for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst. I tillegg førte det til kapitulasjon av den eldste fascistiske staten, og at Tyskland mistet sin viktigste allierte i Europa.<ref>Davies 2008, s. 129–130</ref> Ifølge den britiske historikeren [[Richard Overy]] var det uenighet mellom amerikanerne og britene om felttoget i Italia. Amerikanerne ville konsentrere styrkene for en invasjon av Frankrike, mens britene anså at Italia ga muligheter for fremgang i periferien av det tysk-dominerte Europa, med videre fremrykking mot Wien. Overy mener den amerikanske vurderingen har stått seg, strategisk var felttoget underordnet, og tok ressurser fra den sentrale invasjonen av Frankrike.<ref>Overy 2021, s. 268–269, 274–275</ref>

Kesselring etablerte nye forsvarslinjer, hvor særlig «Den gotiske linjen» var den viktigste. Denne fulgte [[Appenninene]] fra sør for [[Rimini]] på østkysten, krysset mellom [[Firenze]] og [[Bologna]], og til sør for [[La Spezia]] på vestkysten. I september 1944 brøt den tyske forsvarslinjen sør for [[Bologna]] sammen, men det var ikke før i april 1945 at det tyske forsvaret i Nord-Italia falt sammen.<ref>Beevor 2012, s. 791</ref> [[Generaloberst]] [[Heinrich von Vietinghoff]] kapitulerte for de allierte 2. mai 1945.<ref>Roberts 2010, s. 389–391</ref>

=== Alliert overtak (1943–1944) ===
[[Fil:Canadian soldiers on Juno Beach.jpg|miniatyr|Kanadiske soldater på Juno Beach i Normandie, 6. juni 1944. [[invasjonen i Normandie]] (kjent som D-dagen) var den største amfibiske operasjonen noensinne. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/24/Canadian_soldiers_on_Juno_Beach.jpg stor versjon])]]

{{Utdypende|invasjonen i Normandie}}

I løpet av 1943 og 1944 hadde de vest-allierte bygd opp store troppekonsentrasjoner i det sørlige England, med tanke på en invasjon av det tyskokkuperte kontinentet.<ref>Bell 2011, s. 169–170</ref> Allerede i 1942 hadde kanadiske styrker gjennomført [[Diepperaidet]],<ref>Davies 2008, s. 118</ref> et raid som endte i katastrofe, men som gav verdifull kunnskap om [[amfibieangrep|amfibieoperasjoner]]. Erfaringene herfra gjorde at man valgte å gå i land på strendene i [[Normandie]], i stedet for direkte i en havneby.<ref>Beevor 2012, s. 368–369</ref>

Den 6. juni 1944 gikk de vest-allierte styrkene i land i Normandie (D-dagen), under ledelse av den amerikanske generalen [[Dwight D. Eisenhower]].<ref>Beevor 2012, s. 624</ref> De vest-allierte styrkene møtte på hard tysk motstand, og de første to månedene hadde de lite fremgang. Det var ikke før i slutten av juli at general [[Omar Bradley]]s styrker greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie.<ref>Davies 2008, s. 135–136</ref>

Den 15. august 1944 gikk allierte styrker i land på den franske [[rivieraen]] i [[operasjon Dragoon]], og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august 1944 ble Paris frigjort.<ref>Beevor 2012, s. 661, 664</ref>

I september fikk general Montgomery overtalt den allierte ledelsen til å gjennomføre [[Arnhem-operasjonen]], en dristig operasjon der broene over elvene i det tyskokkuperte Nederland skulle tas slik at den videre invasjonen inn i Tyskland ville bli lettere. Operasjonen ble mislykket, dels fordi tyskerne kjente til de allierte planene, og dels fordi tyskerne hadde sterkere militær tilstedeværelse enn hva planene forutsatte. En hel britisk [[divisjon (forband)|divisjon]] ble omringet og ødelagt av tyske styrker.<ref>Beevor 2012, s. 686–687</ref>

[[Fil:Eastern Front 1943-08 to 1944-12.png|miniatyr|Østfronten, sommeren 1943 til årsskiftet 1944–1945 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/9/96/Eastern_Front_1943-08_to_1944-12.png stor versjon])]]

Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene [[operasjon Bagration]].<ref>Davies 2008, s. 132</ref> Med 2,4 millioner mann, {{Formatnum:5200}} stridsvogner og {{Formatnum:5300}} fly ble offensiven innledet 22. juni 1944, treårsdagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og var derfor også symbolsk viktig. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen og [[Minsk]] ble erobret av sovjetiske styrker 4. juli 1944. Den røde armé hevdet etter offensiven var over at om lag {{Formatnum:400000}} tyske soldater ble drept, mens {{Formatnum:158000}} ble tatt til fange. Langs hele østfronten mellom [[Karpatene]] og Finland mistet aksemaktene gradvis fotfestet, den 2. september ga Finland opp kampen og signerte våpenhvile. Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene. Fra fronten til Tysklands østligste provins Østpreussen var det nå bare 500 kilometer i luftlinje. Den tyske armégruppe sentrum fikk stygg medfart under denne offensiven, mye på grunn av Hitlers fanatiske motstand mot tilbaketrekninger.<ref>Hastings 2012, s. 574, 592–593, 596</ref>

Høsten 1944 sto den sovjetiske krigsmakten ved grensen til Romania. [[Kongedømmet Romania]] hadde deltatt på tysk side i angrepet på Sovjetunionen, under ledelse av general [[Ion Antonescu]]. I slutten av august ble Antonescu kastet fra makten, og Romania skiftet side i verdenskrigen. Samtidig prøvde Bulgaria å trekke seg ut av krigen, de hadde deltatt i angrepene på Hellas og Jugoslavia, men de hadde aldri erklært krig mot Sovjetunionen. Ledelsen i landet prøvde å forhandle om fred med de allierte stormaktene, men den 5. september erklærte Sovjetunionen krig mot Bulgaria, fire dager etter kapitulerte landet. Sent i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Hellas, for å bruke kreftene på å forsvare Jugoslavia og Albania.<ref name="Hastings2012_597">Hastings 2012, s. 597</ref>

Høsten 1944 gikk sovjetiske styrker inn i Ungarn. Den 15. oktober erklærte Ungarns leder [[Miklós Horthy]] at verdenskrigen var over for Ungarns del, noe som gjorde at tyskerne straks avsatte ham. De tyske styrkene i landet begynte nå å rasere infrastrukturen, og da de siste tyske styrkene ble kastet ut av Ungarn i april 1945 var det et land i totalt kaos Den røde armé overtok fra tyskerne. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Warszawa i august 1944, startet den polske motstandsbevegelsen [[Armia Krajowa]] et [[Warszawaoppstanden|opprør mot de tyske okkupantene i byen]]. Dette resulterte i harde kamper mellom [[Waffen-SS]] og polakkene, men fordi Den røde armé stikk i strid med polakkenes forhåpninger valgte å forholde seg som passive tilskuere til kampene, kunne tyskerne til slutt slå ned hele opprøret.<ref>Hastings 2012, s. 595, 597</ref><ref>Davies 2007, s. 136, 206</ref> Etter at den polske ledelsen kapitulerte den 2. oktober begynte de tyske okkupantene å systematisk ødelegge byen, og da Den røde armé endelig erobret byen den 17. januar, lå nær 90&nbsp;% av Warszawa i ruiner.<ref group="note">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008070100001|tittel=Øst-Europa|etternavn=Galford|fornavn=Ellen|utgiver=Gyldendal|besøksdato=29. september 2024|år=1987|isbn=8205173052|utgivelsessted=Oslo|side=33|sitat=Men på det tidspunkt var nesten 90 % av Warszwawa (sic) blitt jevnet med jorden eller sto tilbake som gapende vegger uten gulv og tak. Mer enn {{formatnum:11000}} bygninger var fullstendig ødelagt og ytterligere {{formatnum:14000}} var alvorlig skadd. Av byens 957 historiske bygninger lå 782 i ruiner og mer enn 90 % av fabrikkene var ødelagt.}}</ref>

=== Alliert seier (1944–1945) ===

====Europa====
{{Utdypende|Wisła-Oder-offensiven}}

Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, mesteparten av Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte tilsynelatende overlegne, så vel i luften som på bakken.<ref>Hastings 2012, s. 598, 604</ref> I en dristig offensiv iverksatte britene og amerikanerne [[Arnhem-operasjonen]] i september, den ble imidlertid slått tilbake av tyskerne. I desember satte den tyske hæren i gang [[ardenneroffensiven]], planen var at den tyske hæren skulle slå en kile i den allierte fronten, gjenerobre Antwerpen og tvinge frem en våpenhvile med de allierte. Offensiven, som krevde de siste ledige tyske ressurser, mislyktes og i begynnelsen av januar 1945 måtte tyskerne trekke seg tilbake.<ref>Hastings 2012, s. 642, 644, 653, 656–657</ref>

{{sitat|Russiske soldater voldtok alle tyskere av hunkjønn fra åtte til åtti [...] Det var en hær av voldtektsmenn. Ikke bare fordi de var gale av lyst, dette var også en form for hevn.<ref>Beevor 2012, s. 740</ref>|Kommentar fra den sovjetiske krigskorrespondenten Natalja Gesse}}

Den allierte fremrykkingen inn i selve Tyskland begynte i januar 1945. Den tyske hæren hverken kunne eller ville i 1945 gjøre noe særlig motstand på vestfronten, og de allierte styrkene kunne med relativ letthet rykke østover mot den avtalte linjen hvor Tyskland skulle deles med de sovjetiske styrkene. Amerikanske styrker nådde i april Elben, over 200 kilometer inn i den sovjetiske sonen. Eisenhower ga ordre om styrkene ikke skulle rykke lenger øst for å delta i [[slaget om Berlin]], trolig fordi han ikke ville ofre flere soldater på områder som uansett ville bli overlatt til Sovjetunionen senere.<ref>Hastings 2012, s. 656–657, 669–670, 674–675</ref> Sommeren 1945 trakk amerikanske styrker seg tilbake til den avtalte delelinjen.<ref name="Simons">{{ Kilde bok | forfatter = Simons, Gerald | utgivelsesår = 1982 | tittel = Seier i Europa | isbn = 8205132577 | isbn = 8205116776 | isbn = 8205132488 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400174 | side = }}</ref> De tyske tapene, spesielt på østfronten var enorme. De siste 4 månedene av krigen hadde tyskerne større tap enn hele 1942 og 1943.<ref>Hastings 2012, s. 676–677</ref>

{{sitat|Man vil aldri få høre at jeg, som tysker, sier noe som antyder en sammenligning mellom det som skjedde i Øst-Preussen og den tyske hærs oppførsel i Sovjetunionen.<ref>Hastings 2008, s. 16</ref>|[[Helmut Schmidt]], forhenværende [[Tysklands forbundskansler|forbundskansler]] i [[Vest-Tyskland]], intervjuet av Max Hastings, om hans krigstjeneste i Luftwaffe}}

Den 19. mars 1945 utstedte Hitler den såkalte [[Neroforordningen]] som gikk ut på at [[den brente jords strategi]] også skulle brukes i selve Tyskland. Dette var i tråd med hva som skjedde andre steder, som i [[Finnmark]]. De tyske befalhavende tok i bare liten grad denne strategien i bruk, noe som sparte befolkningen for store lidelser, og den ble ignorert av [[Albert Speer]], den tyske rustningsministeren.<ref>Thuesen 2014, s. 402</ref> I Ungarn forsøkte tyske og ungarske styrker å holde Budapest mot de fremrykkende sovjetiske styrkene, om lag {{formatnum:38000}} sivile ble drept, og rundt 100 tusen ungarske jøder ble massakrert innen byen ble erobret i begynnelsen av februar 1945.<ref>Hastings 2012, s. 664–665, 668</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Tyskland kapitulerer">
Second world war europe 1943-1945 map de.png|Situasjonen i Europa ved Tysklands kapitulasjon i mai 1945 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/3d/Second_world_war_europe_1943-1945_map_de.png stor versjon])
Bundesarchiv Bild 183-J31305, Auszeichnung des Hitlerjungen Willi Hübner Recolored.jpg|Joseph Goebbels takker 16 år gamle Willi Hübner for innsatsen i forsvaret av Lubán (tysk: ''Lauban''), Schlesien. Bildet er håndkolorert. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-J31305; 9. mars 1945}}
Bundesarchiv Bild 183-J31320, Berlin, Posten beim Bau einer Straßensperre Recolored.jpg|Eldre menn i [[Volkssturm]] med ''Panzerfäusten'' (panserbrytende våpen) forbereder forsvaret av Berlin. Bildet er håndkolorert. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-J31320}}
Prague liberation 1945 konev.jpg|Marskalk [[Ivan Konev|Konev]], som ledet den sovjetiske frigjøringen av [[Praha]] og det sentrale [[Böhmen]], ankommer Praha, 9. mai 1945
Germans killed by Soviet army.jpg|En tysk familie, foreldre og tre barn, myrdet av Den røde armé i Metgethen massakren i 1945 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/c2/Germans_killed_by_Soviet_army.jpg stor versjon])
</gallery>

Tyskland prøvde i slutten av 1944 forgjeves å etablere et forsvarsverk ved landets østgrense, men med vesentlig større styrker, var det umulig for tyske enheter å hindre at Den røde armé krysset Østpreussens grense i januar 1945, og med stor fart avanserte inn i det tyske kjernelandet.<ref>Beevor 2012, s. 728, 737</ref> De tyske forsvarerne ble presset tilbake av den tallmessig totalt overlegne sovjetiske hæren, samtidig som hundretusener av tyske sivile flyktet fremfor den fremrykkende Røde armé. Med unntak av [[Kurland]] og enkelte smålommer ved Østersjøkysten, var områdene øst for [[Oder]] i hovedsak erobret i løpet av januar, og [[Königsberg]] kapitulerte den 10. april.<ref>Beevor 2012, s. 775–779</ref>

=====Slaget om Berlin=====
{{utdypende|slaget om Berlin}}
Den 16. april satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde proklamert at han ville bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper var mesteparten av byen på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Adolf Hitler, og hans kone, [[selvmord]] i [[førerbunkeren]] i Berlin.<ref>Hastings 2012, s. 684, 689</ref>

{{sitat|Jo da, dere ser og dere føler dere triste av synet av gamle mennesker og barn til fots og døende. Men så husker dere hva de gjorde i landet vårt, og da føler dere ikke medlidenhet!<ref>Hastings 2012, s. 680</ref>|Sovjetisk offiser, til underordnede, etter at de hadde sett fryktelige tragedier med tyske sivile under fremrykkingen.}}

Hitler hadde i sitt [[testamente]] utpekt [[Karl Dönitz]] til ny rikspresident,<ref>Hastings 2012, s. 693</ref> og [[Joseph Goebbels]] til ny [[rikskansler]]. Dagen etter Hitlers selvmord tok imidlertid Goebbels sitt eget liv, noe som gjorde at Dönitz måtte utpeke [[Lutz Schwerin von Krosigk]] til ny rikskansler i Tyskland, og de gikk inn for å slutte fred med de allierte. Selv om de innså at krigen var tapt prøvde tyskerne å forhale overgivelsen enda noen dager.<ref>Hastings 2008, s. 700</ref> Dette for at [[Kriegsmarine]] skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger bort fra [[Østpreussen]] og [[Pommern]] hvor Sovjetunionens [[Den røde armé]] behandlet sivilbefolkningen uten medlidenhet. Millioner av tyske sivile prøvde å flykte fra den østlige delen av Tyskland for å unngå krigshandlingene, og dermed havnet de i kryssild mellom sovjetiske og tyske soldater. Mange tyske sivile ble også utsatt for hevnangrep fra sovjetiske militære avdelinger, og svært mange tyske kvinner, i alle aldre, ble [[voldtekt|voldtatt]] av de sovjetiske soldatene.<ref>Hastings 2012, s. 688–693</ref> 

Berlins forsvarere kapitulerte 2. mai, og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene i Nederland. 7. mai kl 02:41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til general Montgomery i [[Reims]] et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen kl 11 neste dag,<ref>Hastings 2012, s. 689, 693</ref> og Churchill og president [[Harry S. Truman]] erklærte 8. mai som seiersdag. Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor sovjetiske offiserer, og 8. mai kl 23:30 dro en tysk delegasjon til [[Karlshorst]] i Berlin. [[Wilhelm Keitel]], [[Hans-Jürgen Stumpff]] og [[Hans-Georg von Friedeburg]] signerte på vegne av Tyskland den betingelsesløse kapitulasjon i det sovjetiske hovedkvarteret [[Berlin]] (sammen med general ).<ref name="Simons"/> Josef Stalin insisterte på at kapitulasjonsdokumentene skulle signeres i det sovjetiske hovedkvarteret i Berlin (Karlshorst), etter at det allerede var signert i [[Reims]]. Stumpf og Keitel signerte etter midnatt 9. mai, vel en time etter at all tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23.01. Dokumentet ble datert 8. mai for å være i samsvar med tidspunktet for kapitulasjonen.<ref>{{Kilde bok|tittel=Hitler|etternavn=Kershaw|fornavn=Ian|utgiver=Penguin|år=2010|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> På grunn av ulike [[tidssoner]] trådte den tyske kapitulasjonen i kraft 9. mai i Moskva, derfor feires 9. mai i Russland  som slutten på krigen.<ref>Davies 2008, s. 146</ref>

=====Praha-offensiven=====
{{utdypende|Praha-offensiven}}

Amerikanske styrker avanserte raskere enn ventet gjennom Tyskland og kom frem til Tsjekkoslovakias grense. Amerikanske patruljer krysset 17. april grensen til Tsjekkoslovakia. Patton mente hans 3. armé kunne frigjøre den vestlige delen av Tsjekkoslovakia på fem dager, men overlot dette til Sovjetunionen som avtalt.<ref name="Simons"/>

Etter [[slaget om Berlin]] var det meste av Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra Den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha, de sovjetisk styrkene hadde blant annet 1800 stridsvogner og 2900 kampfly som støtte. Sovjetiske styrker (som blant annet hadde inntatt [[Bratislava]] 4. april og [[Brno]] 26. april) rykket nordvestover fra Slovakia gjennom Mähren mot Praha. Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater å overgi seg til amerikanske styrker.<ref name="Simons"/> 

Etter ny avtale med Sovjetunionen krysset Pattons styrker 5. mai grensen til Tsjekkoslovakia og rykket frem til [[Budweis]], [[Pilsen]] og [[Karlsbad]]. De tyske styrkene overga seg villig til de amerikanske som erobret Pilsen og stanset rett øst for byen. Imens hadde tsjekkiske partisaner støttet av folkelig oppstand tatt kontroll over sentrale deler av Praha og disse ble 6. mai angrepet av tyske styrker rundt byen. Russiske soldater i tysk uniform ([[Den russiske frigjøringsarméen]] (ROA)) skiftet side og støttet partisanene i Praha. De sovjetisk styrkene innledet sitt angrep en dag tidligere enn planlagt for å bistå partisanene, men ble holdt tilbake av tysk motstand.<ref name="Simons"/> 

Den tsjekkiske ledelsen håpet amerikanerne som sto 80&nbsp;km fra Praha ville bli redningen, og mot Pattons ønske sto Eisenhower fast på avtalen om å overlate Praha til Sovjetunionen. For å unngå kamphandlinger inne i Praha ga den tsjekkoslovakiske nasjonale ledelsen (nasjonalrådet) de tyske styrkene fritt leide vestover der de ville overgi seg til amerikanerne. Omkring {{formatnum:600000}} tyske soldater ble tatt til fange av Den røde armé.<ref name="Simons"/> I henhold til et hemmelig tillegg til Jalta-avtalen skulle sovjetiske borgere sendes tilbake til Sovjetunionen, også mot deres vilje.<ref>Polmar, N., & Allen, T. B. (2012). ''World War II: The Encyclopedia of the War Years, 1941–1945''. Courier Corporation.</ref> Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa og pågikk noen dager etter tysk kapitulasjon. De sovjetisk styrkene møtte Pattons hær ved [[Plzeň]] 11. mai.<ref>Thomas, N. (2013). ''World War II Soviet Armed Forces (3): 1944–45.'' Bloomsbury Publishing.</ref>

====Asia og Stillehavet====
{{Utdypende|Stillehavskrigen|operasjon Auguststorm|atombombene over Hiroshima og Nagasaki}}

{{Tekstboks
|overskrift=Rikt lands strategi
|USA hadde en dobbelt fremrykking i Stillehavet, Mens US Army under general MacArthur rykket frem langs nordkysten av Ny Guinea, avanserte US Navy under admiral Nimitz gjennom det sentrale Stillehavet, fra øygruppe til øygruppe, mot Japan. Det var en strategi som kun verdens rikeste land kunne tillate seg, og det skjedde samtidig som US Army sto bak hovedinnsatsen i det vestlige Europa.<ref>Hastings 2012, s. 481–482</ref>|align=right}}

Amerikanske styrker invaderte øya [[Guadalcanal]] i [[slaget om Guadalcanal]] august 1942. Dette var de alliertes første større offensiv under Stillehavskrigen, og endte med at de japanske styrkene trakk seg ut av [[Salomonøyene]] i 1943.<ref>Hastings 2012, s. 288, 298</ref> 

{{sitat|Er det ikke noe sted hvor vi kan slå løs på De forente stater? Når og hvor skal dere folk kjempe tappert? Og kommer dere noen gang til å utkjempe et avgjørende slag?<ref>Hastings 2012, s. 486</ref>|Den japanske keiseren [[Hirohito av Japan|Hirohito]] egger sine generaler til kamp ved Japans tap ved Salomonøyene}}

I løpet av 1943 og 1944 ble stadig flere øygrupper under japansk kontroll erobret av de allierte. [[New Britain]] og [[New Ireland (øy)|New Ireland]] ble gjenerobret i løpet av 1944, samtidig som britiske styrker begynte gjenerobringen av [[Burma]]. Japans forsvarsevne ble sterkt redusert ved amerikanske ubåters senking av japanske handelsskip, den japanske marinens forsvar mot ubåter var vesentlig dårligere enn de alliertes.<ref>Hastings 2012, s. 621–622</ref>

De amerikanske styrkene møtte på intens japanske motstand under «øy-hoppingen», da de japanske militære æresbegrepene gjorde at overgivelse var den største skam. Under [[slaget om Iwo Jima]] led [[United States Marine Corps|det amerikanske marinekorpset]] et tap på om lag 26&nbsp;000 mann, av de rundt 7&nbsp;000 døde, samtidig som nesten alle de om lag 21&nbsp;000 japanske forsvarerne ble drept, kun 52 japanske soldater overlevde.<ref name="Hastings2012_597"/><ref>Beevor 2012, s. 758</ref>

{{sitat|Selv under de mest desperate omstendigheter, foretrekker 99 prosent av japsene døden eller selvmord fremfor fangenskap. Krigen er mer total enn i Europa. Japsene kan sammenlignes med den mest fanatiske naziungdommen og må behandles deretter.<ref name="Roberts2010_550"/>|Generalmajor Douglas Gracey, sjef for den indiske 20. divisjon i Burma, fra boken ''Quartered Safe Out Here''}}

Høsten 1944 begynte japanerne med de fryktede [[kamikaze]]angrepene.<ref>Hastings 2012, s. 704–706</ref> Disse angrepene var de angrepene som førte til størst amerikanske tap mot slutten av krigen, og ødela eller skadet 400 skip, samt drepte 4900 amerikanske sjøfolk. Det var ikke bare fly som ble sendt ut på selvmordsoppdrag. I april 1945 ble en flåte med slagskipet [[«Yamato» (1940)|«Yamato»]] i spissen sendt til [[Okinawa]] for å hjelpe til med forsvaret under [[slaget om Okinawa]], kun med drivstoff for én vei. Det var et selvmordsoppdrag, da den japanske flåten måtte raskt gi tapt for [[bombe]]r og [[torpedo]]er fra amerikanske fly.<ref>Beevor 2012, s. 760–761</ref>

Den amerikanske invasjonen av Okinawa begynte 1. april 1945, rundt {{Formatnum:1200}} fartøy landsatte {{Formatnum:170000}} mann på den første større delen av selve Japan. Etter svært harde kamper ble kampene avsluttet 22. juni, totale amerikanske tap var {{Formatnum:93000}}, av de {{Formatnum:12400}} døde. Nesten alle de japanske styrkene var døde og titusener av sivile, mange presset til å begå selvmord.<ref>Hastings 2012, s. 702, 706–707</ref> Om lag 1/4-del av de {{Formatnum:450000}} sivile døde, mens minst 107000 japanske soldater ble drept.<ref>Beevor 2012, s. 764, 835</ref>

[[Fil:Victim of Atomic Bomb 003.jpg|mini|En sterkt skadet japansk kvinne etter det kjernefysiske bombeangrepet mot [[Hiroshima]]]]
Etter amerikanernes erobring av øyene [[Okinawa]] og [[Iwo Jima]] var selve Japan nå kommet innenfor rekkevidde av amerikanske bombefly og jagerfly. Under ledelse av general [[Curtis LeMay]] ble en massiv bombekampanje satt i gang i løpet av våren 1945 mot alle større japanske byer. I et bombeangrep mot [[Tokyo]] natt til 10. mars 1945 omkom over {{Formatnum:80000}} japanere, samtidig som om lag halvparten av byen gikk med i flammehavet. De fleste boligene i de største byene var lagd av tre, så de amerikanske bombeflyene benyttet mye brannbomber som ga størst effekt.<ref>Roberts 2010, s. 546, 548, 550–551</ref>

På tross av at den militære situasjonen etter hvert var blitt håpløs for [[Japan]], nektet landets ledelse å kapitulere. Japanerne var forberedt på å forsvare fedrelandet for enhver pris, noe som gjorde at amerikanerne så etter alternativer til en kostbar invasjon som ble anslått å bety tap av flere hundre tusen amerikanske soldater. Den 6. august ble den japanske byen [[Hiroshima]] bombet med en [[Kjernefysiske våpen|kjernefysisk bombe]] i det som var historiens første atomangrep, og minst 70&nbsp;000 japanere ble drept. Den 8. august gikk [[Sovjetunionen]] til angrep på det Japan-kontrollerte [[Mandsjuria]]. Den sovjetiske offensiven førte til at den japanske keiseren [[Hirohito av Japan|Hirohito]] bad regjeringen vurdere kapitulasjon, men sterke krefter strittet imot og ønsket å fortsette kamphandlingene.<ref group="note">«Very late the next night, however, something happened that did change the plan. The Soviet Union declared war and launched a broad surprise attack on Japanese forces in Manchuria. In that instant, Japan’s strategy was ruined. Stalin would not be extracting concessions from the Americans. And the approaching Red Army brought new concerns: The military position was more dire, and it was hard to imagine occupying communists allowing Japan’s traditional imperial system to continue. Better to surrender to Washington than to Moscow.», [http://www.boston.com/bostonglobe/ideas/articles/2011/08/07/why_did_japan_surrender/ «Why did Japan surrender?»], fra avisen ''Boston Globe'', 7. august 2011</ref> Dagen etter, den 9. august, ble også [[Nagasaki]] utsatt for et atomangrep. Denne bomben var kraftigere enn den over Hiroshima, men førte likevel til færre dødsfall.<ref>Hastings 2012, s. 664</ref> Nå gav endelig den japanske ledelsen opp, og den 15. august kapitulerte Japan. Denne dagen markerer «VJ-Day» (Victory over Japan), men først 2. september regnes andre verdenskrig for offisielt slutt, med Japans underskrivelse av kapitulasjonserklæringen om bord på slagskipet [[USS «Missouri» (1944)|USS «Missouri»]].<ref>Roberts 2010, s. 551–552, 554–557</ref>