Redigerer Alfred Milner (avsnitt)

== Første verdenskrig ==
Siden Milner som var en ledende konservativ, var den eneste brite som hadde erfaring i sivil ledelse av en krig, vendt Lloyd George seg til ham i desember 1916 da han dannet sin nasjonale regjering. Han ble medlem av det fem personer store [[krigskabinett]]et. Milner var antagelig det mest kompetente medlemmet i krigskabinettet etter statsministeren selv og ble derfor Lloyd Georges brannmann i mange kriser. Gradvis ble han den nest mektigste stemmen i krigsforetaket. Til tross for hans konservative tilbøyelighet ble han stadig mer oppgitt over landets militære lederskap som utviste en uproporsjonal innflytelse i krigsforetaket på grunn av konservativ støtte. Han støttet Lloyd George som var enda mer misfornøyd med militæret i hans vellykkede forsøk på å innføre konvoisystemet for de nølende admiralene og i mindre vellykkede forsøk på å forhindre det katastrofale Passchendaele–felttoget i 1917.

Milner var også hovedforfatter av [[Balfourerklæringen i 1917|Balfourerklæringen]] i 1917 selv om den ble utstedt med navnet til [[Arthur Balfour]]. Han var også en svært frittalende kritiker av den østerriksk–ungarske krig i [[Serbia]] og argumenterte at «der er mer som blir oversett der (enn) vi har blitt kjent med i tilfellet [[Belgia]]».

Han var talsmann for alliert samarbeid og deltok på en alliert konferanse i [[St. Petersburg]] i februar 1917. Milner var i [[Frankrike]] som representant for det britiske kabinettet i mars 1918 da tyskerne satt i gang store offensiv og var avgjørende i å få general [[Ferdinand Foch]] utnevnt som alliert [[generalissimo]] den 26. mars 1918.

Milner ble utnevnt til [[statssekretær for krig]] den 19. april 1918 og ledet rådet til hæren resten av krigen. Han ble utnevnt til kolonisekretær etter [[khaki–valget]] i 1918 og deltok i egenskap av dette embetet ved [[Fredskonferansen i Versailles|fredskonferansen i Paris]] i 1919 og skrev under på [[Versaillestraktaten]].