Redigerer Alex Ferguson (avsnitt)

==== Den første tiden i Manchester United ====
I sin tid i Aberdeen, takket Ferguson nei til managerjobb i Wolves, Rangers, [[FC Barcelona|Barcelona]], Arsenal og Tottenham Hotspur (som han seriøst vurderte). Da muligheten til å lede [[Manchester United]] kom, tok det ikke lang tid før Ferguson ble enig med styreformannen i United, [[Martin Edwards]]. Ferguson overtok etter [[Ron Atkinson]] som manager for Manchester United. Men som Ferguson selv sier i boken «6 years at United», kan ingen manager i hele verden være forberedt på en slik utfordring.<ref name="utfordring">{{Cite book| first=David| last=Meek| title=Alex Ferguson - 6 years at United| url=https://archive.org/details/alexferguson0000alex| publisher=Mainstreem Publishing| year=1992| isbn=1-85158-444-7| pages=side 17}}</ref> Det tok ham 3&ndash;4 år å skjønne politikken, kravene, presset og forventningene i og rundt klubben.
Han overtok managerjobben [[6. november]] [[1986]], men ifølge Ron Atkinsons selvbiografi «Big Ron», hadde spillet for å få Ferguson som manager pågått i kulissene helt siden sommeren samme året. Hovedpersonen selv har aldri kommentert dette offentlig. Faktum er uansett at styreformann [[Martin Edwards]] sparket Atkinson tidlig på morgenen, og to timer senere var han på vei til Aberdeen med privatfly for å hente Ferguson til signering og pressekonferanse.

Fergusons første kamp var borte mot [[Oxford United]] to dager etterpå. Laget tapte 0&ndash;2 med følgende lagoppstilling: Turner, [[Mike Duxbury]], [[Arthur Albiston]], [[Kevin Moran]], [[Paul McGrath]], [[Graeme Hogg]], [[Clayton Blackmore]], [[Remi Moses]], [[Frank Stapleton]], [[Peter Davenport]] og [[Peter Barnes]]. Reserve var danske [[Jesper Olsen]]. Dette laget hadde bare fire dager tidligere blitt slått ut av ligacupen med 1&ndash;4 mot [[Southampton FC|Southampton]]. Manchester United hadde ikke vunnet ligaen siden 1966/67-sesongen, og nå lå de nest sist på ligatabellen. Laget var preget av høy gjennomsnittsalder, formsvikt og mye skader. Innstillingene var heller ikke de beste, med bl.a. drikkeproblemer hos sentrale spillere. Oppgaven var enorm, selv om United ble sett på som den mest velstående og populære klubben i hele England.

Den første sesongen valgte Ferguson å stille med laget han overtok etter Atkinson, for å gi dem en sjanse og for å se hvilke kvaliteter han trengte å hente inn. Laget klatret opp til en 11.-plass denne sesongen. Laget spilte underholdende fotball, men hadde problemer med fysikken. Ferguson så lyspunkter i spillerstallen, men regnet seg frem til at han trengte 9 nye spillere for å kunne vinne ligagullet. Styremedlemmene i klubben ble mildest talt overrasket ifølge Ferguson selv.<ref name="overrasket">{{Cite book| first=David| last=Meek| title=Alex Ferguson - 6 years at United| url=https://archive.org/details/alexferguson0000alex| publisher=Mainstreem Publishing| year=1992| isbn=1-85158-444-7| pages=side 20}}</ref> Styremedlemmene hadde håpet at spillerstallen var god nok, og at en ny manager med nytt pågangsmot og nye ideer skulle være nok. Ferguson mente imidlertid at for mange spillere var på feil side av 28 år eller deromkring. De var for gamle for de utfordringene Ferguson hadde sett for seg. Individuelt hadde de mye fotball i seg, men kollektivt hadde de mistet gnisten som ville være avgjørende for å vinne titler.<ref name="overrasket"/>

I sin andre sesong (1987/88) gjorde Ferguson noen store spillerkjøp, blant annet [[Brian McClair]], [[Viv Anderson]], [[Steve Bruce]] og keeperen [[Jim Leighton]]. Disse spillerne forbedret laget kraftig, og sesongen endte med 2.-plass, ni poeng bak Liverpool. Angriperen McClair ble en stor suksess med sine 24 ligamål, som første United-spiller med over 20 ligamål siden [[George Best]].