Redigerer Aineias (avsnitt)

== Middelalderens framstilling ==
[[Fil:Aeneas and Turnus.jpg|thumb|300px| Aineias beseirer Turnus, rutulernes konge, maleri av [[Luca Giordano]] (1634–1705). Aineias' ''[[genius]]'', i romersk religiøs tro en manns natur og vesen, er vist oppstigende, skuende inn i framtidens lys, mens Turnus er vist sittende, omhyllet av mørke.]]
På samme vis som ''Æneiden'' lånte storhet fra og bygde videre på ''Iliaden'' og ''Odysseen'', inspirerte Vergils verk [[Middelalderens litteratur|middelalderens diktning]], både som forbilde og som inspirasjon. Engelske [[Geoffrey av Monmouth]] lot i [[prosa]]verket ''[[Historia Regum Britanniae]]'' («De britiske kongenes historie»), skrevet omkring [[1136]], en sønnesønns sønn av Aineias, [[Brutus trojaneren]], bli stamfar til [[Mytiske konger av britene|de mytiske engelske kongene]] og det britiske kongerike. Middelalderens diktere som fortsatte eller bygde videre på ''Æneiden'' ble en [[sjanger]] i seg selv: ''Romans d'Antiquité'' eller [[romerske emner]], litterære sykluser basert på tolkning av gresk og romersk mytologi. To andre populære emner var de [[Franske emner|franske]] og de [[Britiske emner|britiske]] konger. 

[[1100-tallet]]s franske ''[[Roman d'Enéas]]'' var en [[Høvisk litteratur|høvisk fortelling]] skrevet vers på åtte stavelser. Mens Vergil var opptatt av å vise Aineias som noe mer enn heroisk kriger, og som et romersk forbilde, er dette anonyme diktet på knappe 10 000 linjer mest opptatt av Aineias' seksualitet og kvinneeventyr. Den ble en gang på 1170-tallet grunnlaget for en [[middelhøytysk]] [[Høvisk litteratur|romanse]] av [[Nederland|nederlandske]] [[Heinrich von Veldeke]] kalt ''Eneas''. Veldekes ''Eneas'' er den første høviske romanse på et [[germanske språk|germansk]] språk og framhevet særlig høvisk kjærlighet, høvisk dyder som måtehold, selvkontroll og veltalenhet, og til tross for de tragiske hendelsene i Vergils fortelling, slik som Didos selvmord, er det en oppløftende positiv tone i teksten hvor særlig Eneas bryllup med Lavinia i avslutningen er framhevet.
[[Fil:Creti Venus appearing to Aeneas.jpg|thumb|upright|left|Venus viser seg for Aineias, maleri av [[Donato Creti]], 1700-tallet.]]
[[Fil:Palaeography (Quaritch) plate12.jpg|thumb|300px|right|En [[Venezia|venetiansk]] kopi av ''Historia destructionis Troiae'', ca. [[1325]].]]
Mens ''Roman d'Enéas'' også antyder [[Homofili|homofile]] trekk i dens hovedfigur, er det ingen tvil om at Vergil avviser det samme i sin framstilling, noe som ikke ville ha vært i overensstemmelse med at Aineias symboliserer Roma selv og de romerske forfedrenes beste egenskaper. Å bli hos Dido ville ha vært en feil, men å bryte med henne var riktig. En romersk helt må velge plikten framfor kjærligheten. ''Æneiden'' var ment som en lojal hyllest til [[Augustus]]' ''pax Romana'', verdensfreden under romersk herredømme.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 75-76</ref> Vergil synes å ha avledet alle homerotiske hentydninger til figurene [[Nisus og Euryalus]]<ref>Crompton, Louis (2003): ''Homosexuality and Civilization'', Harvard University Press, s. 84–86</ref>, men det ender tragisk i deres død. Under gravlekene for Aineias' døde far nevner Vergil deres ''amor pius'', en kjærlighet som utviser den ''[[pietas]]'' som er den romerske dyd,<ref> Winn, James Anderson (2008): ''The Poetry of War'', Cambridge University Press, s. 162.</ref> og således framhever Aineias som en utelukkende heteroseksuelt dydsmønster. I middelalderen var det i det minste en mistanke om en viss homoerotisk trekk i Aineias, og ''Roman d'Enéas'' åpner for mistanken ved at dronning Amata motsatte seg Aineias' ekteskap med Lavinia ved å hevde at han elsket gutter.<ref>Eldevik, Randi (1991): [http://www.jstor.org/stable/462692 «Negotiations of Homoerotic Tradition»] i: ''PMLA'' '''106''' (5): 1177–1178. doi:[http://dx.doi.org/10.2307%2F462692 10.2307/462692]</ref>

Middelalderens fortolkninger av Aineias var i stor grad påvirket av både Vergil og andre latinske kilder. I særdeleshet var redegjørelsene til [[Dictys Cretensis]] og [[Dares Phrygius]], som ble omarbeidet og bearbeidet på [[1200-tallet]] av den [[Italia|italienske]] forfatteren [[Guido delle Colonne]] i hans ''Historia destructionis Troiae'', og som farget mange senere fortellinger. Fra denne forfatteren kan man se innflytelsen på blant annet [[Perledikteren]] og andre engelske forfattere, blant annet ved antydningen <ref name="tolkien"> Tolkien, J.R.R.; Gordon, E.V.; Davis, Norman red. (1967): ''Sir Gawain and the Green Knight'' (2 utg.). Oxford: Oxford UP. ISBN 9780198114864. s. 70. </ref> om at Aineias kunne trygt seile ut fra Troja med sine eiendeler og familie grunnet forræderi, noe han ble straffet for av Kreousa.<ref> Colonne, Guido delle; Griffin, N. E., red. (1936): [http://www.medievalacademy.org/resource/resmgr/maa_books_online/griffin_0026.htm ''Historia destructionis Troiae'']. Medieval Academy Books 26. Cambridge: Medieval Academy of America. s. 218, 234.</ref> I den engelske høviske romanse ''[[Sir Gawain og den grønne ridder]]'' fra slutten av 1300-tallet benyttet Perledikteren, som mange andre engelske forfattere, blant annet Geoffrey av Monmouth, Aineias til å etablere en trojansk [[genealogi]] for opprettelsen av det britiske rike,<ref name="tolkien" /> og forklarte at Aineias var «anklaget for sin troløshet, bevist å være sant.»<ref> Howes, Laura, red. (2010): ''Sir Gawain and the Green Knight''. Marie Boroff (overs.). New York: Norton. s. 3. ISBN 9780393930252. I denne oversettelsen er dog den forræderske ridderen i linje 3 identifisert som Antenor, noe som i henhold Tolkien ikke er korrekt.</ref>