Redigerer Adolph Sigfried von der Osten (avsnitt)

== Etter Struensee og fallet fra makten ==
I sammensvergelsen som førte til Struensees fall den 17. januar 1772 hadde von der Osten ingen befatning, men hans uvilje mot den styrtede makthaver var så kjent, at han fikk sete i det statsråd som ble dannet den 13. februar 1772. Mens de som hadde hørt til Bernstorffs krets, hadde vært glade for å se von der Osten arbeide for å videreføre dennes politikk, mente de, at han hadde skyld i, at Bernstorff ikke straks ble kalt tilbake etter 17. januar, og rimeligvis faller en del av ansvaret for, at dette ikke skjedde, virkelig på ham. Men hans egne dager i den nye regjeringen var snart talte; allerede den 13. mars 1773 ble han fjernet fra sin utenriksministerstilling. Selv mente han, at han var falt som en følge av private intriger, og han tiltrodde blant andre [[Ove Høegh-Guldberg]], at han hadde vært med heri; men hovedgrunnen var dog den, at hvor ivrig han enn i Struenseetiden hadde vært for å følge Bernstorffs politikk, hadde hans gamle motstandere i St. Petersburg dog ikke tiltro til, at Russland i lengden kunne stole på ham. Fra sin ministerplass ble von der Osten utnevnt til å være [[Fylkesmann|stiftamtmann]] i [[Aalborg]], hvor han ble til 1781.

Det var en stor overgang for ham som lenge hadde levd i [[hof]]fennes og statsmennenes kretser, nå å bli henvist til en tarvelig jysk kjøpstad; han savnet, som han skrev til en god venn, godt selskap og behagelig omgang; der var nok «Folk til at æde og drikke og spille Kort med, men ingen, som man kunde faa en fornøjelig og nyttig Konversation med». Da han var ugift, følte han dobbelt savnet ved situasjonen. Det synes, som om en viss hang til [[pietisme]] sterkt utviklet seg i denne tid hos den forslagne diplomat; men verdens glimmer hadde han dog ondt ved å forsage. Han håpet å føye [[Den hvite ørns orden|den polske hvite ørns]] dekorasjon til sine tidligere ordener, og han prøvde å oppnå det ved den russiske regjerings hjelp; men til sin høyst ubehagelige overraskelse fikk han vite, at han var så dårlig likt i de høye kretser der, at dette håp måtte oppgi. Mere tiltalende enn å se ham fiske efter fremmede ordener er det å høre, at han i Aalborg etterlot seg «et ærefuldt Minde ved stor Godgjørenhed og Menneskekjærlighed».

Mens hans statsmannsrolle var utspilt, vedble han dog å bevare politiske interesser. Hans brudd med Bernstorff hadde vært bestemmende for hans synsmåte i den følgende tid, og skjønt han så å si ble utstøtt av statsrådet i 1773, hadde han dog i den følgende tid nærmest sympati for Guldberg og hans meningsfeller. Det lønnet seg for ham, for så vidt som han, etter i 1774 å bli utnevnt til gehejmekonferensråd, deretter i 1782 oppnådde å bli [[justitiarius]] i [[Højesteret (Danmark)|Højesteret]] og i 1783 fikk [[Elefantordenen]]. Noen år senere (1788) ble han forflyttet til stillingen som overpresident i København, men avgikk fra denne i 1794, og døde noen år senere. Hva han hadde av formue, omkring 29&nbsp;000 [[riksdaler]], testamenterte han til [[Sct. Hans Hospital]].