Redigerer Aasmund Olavsson Vinje (avsnitt)

=== Landsmålet og ''Dølen'' ===
Fra midten av 1850-årene vanket han mye hos proprietær [[John Brandts vei|John Brandt]] på [[Haugerud skole|Vestre Haugerud gård]] i [[Vestre Aker]]. 1852–57 omgikkes han med [[Ole Vig]], som la seg etter å fornorske skriftspråket. Dette inspirerte Vinje til å ta i bruk særnorske ord og vendinger i skrift, og i 1853 forsøkte han å skrive en salme på målføret fra heimbygda (han hadde blant annet forlatt Christiania sommeren 1853 på grunn av [[Kolerapandemien i 1846–1860|utbrudd av kolera]]<ref name="Vesaas" />). Vinje var kritisk til «Bogmaalet» og mente telemarksdialekten sto nærmest «[[Norrønt|Oldnorsk]]» av alle bygdemål.<ref name="Vesaas" /> Han kunne imidlertid ikke [[gammelnorsk]], og syntes ikke han hadde gode nok forutsetninger for å skrive Ivar Aasens landsmål.{{tr}} Vinje hadde stor respekt for Aasen og hans arbeid.<ref name="Vesaas" />

Etter embetseksamen begynte Vinje å gå på forelesninger i [[norrønt]] hos [[Jakob Rudolf Keyser|Rudolf Keyser]]. På samme tid ga han seg igjen i kast med [[filosofi]]ske og naturvitenskapelige studier. Han drøftet språkspørsmålet med Aasen, og i oktober 1858 var han rede til å gå i gang med [[ukeblad]]et ''[[Dølen]]''. Resten av livet levde han for dette bladet, som han for det meste skrev selv, hjulpet av Aasen og unge studenter. Etter to år måtte han riktignok inntil videre oppgi ''Dølen'' på grunn av økonomiske tap, og fordi bladarbeidet lot til å være til hinder for å få de juridiske postene han hadde søkt.
 
Med det sterkt personlige ukebladet ''Dølen'' fra 1858 satte Vinje et skille i utviklingen av norsk journalistikk. I ''Dølen'' var han sin egen herre. Mange av diktene hans er offentliggjort i ''Dølen''. Iblant kom bladet ut uregelmessig, men så kunne det komme en hel bok, slik som ''Ferdaminni frå sumaren 1860'' ([[Ferdaminne]]), et høydepunkt i ''Dølen''s historie. ''Dølen'' tok pause mens Vinje var på sin reise til [[Trondheim]] for å se [[Karl XV]] krones.<ref name="Vesaas" /> ''Dølen'' fyller samlet fire bind i en utgave fra 1970–73 med tresnitt av [[Terje Grøstad]].

Som journalist er Vinje kjent for sitt berømte «Tvisyn». Han kunne på en gang se både retten og vrangen på «livsens vev», som han gjerne sa, eller han kunne le med ett øye og gråte med det andre.

Vinje hadde stor glede av å bruke norske ord og satte [[fremmedord]] i [[parentes]] bak, for eksempel «Flogvit (Geni)» og «Tverrdømi ([[paradoks|Paradox]])».<ref name="Vesaas" />

Ivar Aasen understreker at Vinje hadde mot til å kjempe for en god sak, selv om det skapte ubehageligheter for ham selv, og skrev blant annet:
:::«Han var ikke plaget af denne [[frykt|Frygtsomhed]] og Blyhed, som ofte er til Besvær for unge Mænd af Bondestanden, naar de komme ud i en videre Kreds; tvertimod optraadte han i Skrift og Tale med en saadan Djærvhed, at det af og til vagte Ængstelse hos hans Venner og Uvilje paa visse andte Steder. Hans Virksomhed blev derfor forskjellig bedømt og tildeels behandlet med [[hån|Spot]] og Ringeagt; men man kan ikke sige at hans Modstanderes Stridsmaade var bedre end hans egen» (Ivar Asen: ''Skrifter i Samling b. II, 1912, s.210).
Vinje skrev til sammen rundt regnet 250 dikt. Av disse var mer enn halvparten refleksjonslyrikk. Det øvrige er [[sentrallyrikk]] og naturlyrikk. Men grensene mellom de ulike kategoriene kan imidlertid være flytende.

Døme på refleksjonslyrikk:
:::Kunnskap skal styra Riki og Land,
:::og Yrkje skal Baaten bera,
:::og Ingen maa vera ein Styresmann,
:::som ikkje ein Mann kan vera.         (I ''Dølen'' 3. april 1859))

Døme på sentrallyrikk:
:::Det fyrste du hever at gjera Mann,
:::det er at døy,
:::naar ikkje lenger du elska kann
:::den fagre Møy.                        (I ''Dølen'' 10.09. 1859)

Døme på naturlyrikk: 
:::No ser eg atter slike Fjøll og Dalar,
:::som deim eg imin fyrste Ungdom saag,
:::og sama Vind den heite Panna svalar;
:::og Gullet ligg på Snjo, som fyrr det laag
:::Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
:::og gjer meg tankefull, men endaa fjaag.
:::Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
:::Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda. (Av «Ved Rundarne» i ''Ferdaminni fraa sumaren 1860'')<ref>Jf. [[Leif Mæhle]] 2009: ''Diktarar på leiting : Litterære studiar og artiklar''</ref>