Redigerer Østromerriket (avsnitt)

== Identitet ==
Bysantinerne identifiserte seg som Romioi (Ρωμιοί), ''romere'', som etter hvert var blitt synonymt med ''greske kristne'', men begrepet ble i hovedsak brukt for juridiske og administrative formål. Det var viktig å opprettholde en status som “romerske borgere”, borgere av ''Romania'' (Ρωμανία), [Øst]romerriket. Denne tilhørighetsfølelsen kommer blant annet til uttrykk i ''de akritiske sanger'', hvor grensesoldater (ακρίτες) blir hyllet for å forsvare riket mot invasjon. Det mest kjente verket er det episke heltediktet [[Digenis Acritas|Digenis Akritas]].

Eliten av bysantinere ble gjennom sine velutviklede skoler (særlig i Konstantinopel) innpodet ''den ubrutte tradisjonen fra [[antikkens Hellas]]''. Selv om de gamle grekerne ikke var kristne, ble de fortsatt sett på som bysantinernes forfedre, noe som blant annet skyldes [[Homer]]s ubrutte prestisje. Ved siden av [[endonym]]et ''Romiós'' (eller Romaiós), kalte man seg også ''Graikós'' (Γραικός), mens ''hellener'' var en mer komplisert betegnelse da ordet kom til å bety “hedning”. En del samtidige forfattere brukte imidlertid ''hellenere'' om Østromerrikets innbyggere, som for eksempel [[Konstantin VII|Konstantin Porphyrogennetos]] på 900-tallet. Dette kan sees på som en semantisk oppgradering av nasjonal tilhørighet (hvor språk var viktigere enn religion) og således et protonasjonalistisk trekk.

Oppløsningen av Østromerriket på 1400-tallet var en gradvis prosess, og overgangen til osmansk styre var på mange måter flytende – bortsett fra omstendighetene omkring Konstantinopels fall. I [[Det osmanske riket]] fortsatte grekerne å kalle seg både ''Romaioi'' og hellenere, men primært ''kristne'', en betegnelse som under de nye herskerne kom til å stå antitetisk til ''muslimer''. Egentlig gikk man fra et [[teokrati]] til et annet – med den forskjellen at andre “bokreligioner” var anerkjent av osmanene mens de innebar [[heresi]] i Bysants.

=== Navnet på keiserriket ===
På [[9. århundre|800-tallet]] forsøkte [[Karl den store]] å gjenreise det vestlige Romerriket, og den følgende kløften som ble åpnet mellom frankerne og bysantinerne om hvem som var de sanne arvinger til Romerriket, gjorde at man i vesten ikke lenger brukte tittelen «Imperator Romanorum» (romersk keiser) om den østromerske keiseren, fordi denne tittelen nå var reservert den frankiske monarken, men isteden ble keiseren i øst kalt «Imperator Graecorum» (gresk keiser). Østromerriket ble kalt «Imperium Graecorum», «Graecia», «Terra Graecorum» eller til og med «Imperium Constantinopolitanum».

Navnet Det bysantinske riket stammer fra det originale greske navnet på Konstantinopel, Byzantion. Det er et moderne navn introdusert i [[1557]], et århundre etter rikets fall, av den tyske historikeren [[Hieronymus Wolf]], som presenterte den bysantinske historie i sitt verk ''Corpus Historiae Byzantinae''. Navnet ble oppfunnet for å skille Østromerriket fra oldtidens Roma og [[Antikkens Hellas|Hellas]]. Begrepet er ikke blitt standardisert i norsk historieskriving, men brukes ofte, spesielt i kunsthistorien.