Redigerer Østkant og vestkant i Oslo (avsnitt)

== Første halvdel av 1900-tallet ==
=== Aktiv kommunal boligpolitikk ===
[[Fil:Lindern gårdsrom.JPG|thumb|right|Gårdsrom i [[Lindern]] hageby, bygget 1919{{byline|Helge Høifødt}}]]
Etter [[Kristianiakrakket|finanskrakket i 1899]] stoppet boligbyggingen nesten helt opp. Fra 1911 tok kommunen ansvar for å bygge boliger, og frem til litt etter 1930 ble det bygget store boliganlegg beregnet på arbeidsfolk. Dette var boliger av høy kvalitet, med vekt på god regulering med lys, luft og parker. Men øst-vestskillet slo igjennom; på Torshov, Nordre Åsen, Vøyenvolden, Rosenhoff, Marcus Thranes gate 8–20 og Tøyengata 47 ble befolkningen arbeiderfamilier. I boligene som ble bygget på vestkanten, ble det funksjonærer og annen middelklasse som flyttet inn; (Ullevål hageby, Lindern, Jessenløkken). [[Ilakomplekset|Ilaløkken]], som ligger på skillet ved Uelands gate, fikk karakteristisk nok en blanding av funksjonærer og arbeidere.

Fra 1935 var [[OBOS]] utførende selskap for den kommunalt drevne boligbyggingen. I ytre by, både øst og vest, kom det villaområder langs banene. Oslo var den dominerende industribyen i landet, med atskillig større inntekter per skatteyter enn gjennomsnittskommunen, og klarte fra [[første verdenskrig]] og gjennom 1920- og 30-årene å bygge opp gode kommunale tjenester. Innen skole, forebyggende helsearbeid, økonomisk støtte til folk i fare for å bli fattige, og på mange andre områder var hovedstaden ledende ved å innføre før andre, gi egne bidrag i tillegg til statlige og ved anerkjente fagmiljøer som fikk innflytelse utover byens grenser. Helseforholdene ble bedre på østkanten, men øst–vest-skillet besto.

=== Arbeiderpartiet og Høyre deler byen i to politisk ===
Øst-vest-skillet ble dannet i en tid da få hadde stemmerett: I 1868 hadde 348 arbeidere stemmerett i Christiania, og bare elleve av dem brukte den. Menn fikk allmenn stemmerett i 1898, kvinner i 1910.  Politisk har Oslo vært langt mer todelt enn resten av landet. [[Det norske Arbeiderparti|Arbeiderpartiet]] ble tidlig stort, mens folk med alminnelig inntekt ofte stemte på [[Høyre]] hvis de jobbet på kontor, i servicenæring eller offentlig sektor. Ved valget i 1906 hadde Høyre og Arbeiderpartiet til sammen 86&nbsp;% av stemmene mot 49&nbsp;% i landet som helhet, og denne dominansen av de to store partiene holdt seg sterk det meste av 1900-tallet. Av bystyrets 84 plasser vant de to partiene i perioden fra 1905 til 1938 til sammen mellom 70 (1905 og 1911) og 82 (1919).<ref>Kjeldstadli, Oslo bys historie, bind 4, side 271</ref> Ordførerne i Oslo fra 1900 til 2009 har vært fra de to partiene, med unntak av korte fungeringsperioder.

Høyre har vært vestkantpartiet og Arbeiderpartiet østkantpartiet. I 1915, da byen valgte fem representanter i enmannskretser, fikk Ap 11,8&nbsp;% i Uranienborg og 69,4&nbsp;% i Grünerløkka krets, mens Høyre fikk 81,1&nbsp;% i Uranienborg og 23,1&nbsp;% i Grünerløkka. I 1961 fikk venstresidens partier fra 64&nbsp;% (Gamlebyen) til 83&nbsp;% (Lilleborg) i østkantkretsene, og fra 17&nbsp;% (Vigeland-museet) til 45&nbsp;% (Katedralskolen) i vestkantkretsene.<ref>Øidne side 8 og 88, tabell side 13. Tallene for landet er fra [http://www.ssb.no/histstat/tabeller/25-25-3t.txt SSB]</ref>