Redigerer «Mary Rose» (avsnitt)

== Skipet i krig ==
=== Den første franske krigen ===
[[Fil:Cordeliere and Regent.jpg|mini|alt=To storskip side om side, herjet av ild|Et samtidig maleri av «Cordelière» og «Regent» i brann etter eksplosjonen ombord på førstnevnte.]]
«Mary Rose» deltok for første gang i kamp i 1512. Spania og England samarbeidet om maritime operasjoner mot Frankrike, med den engelske flåten mot franske og bretonske flåtestyrker i [[Den engelske kanal]]. Samtidig gikk spanske styrker til angrep i [[Biscayabukten]] og på land fra [[Gascogne]]. Sir [[Edward Howard (admiral)|Edward Howard]], som var 35 år gammelt, ble utnevnt som ''Lord High Admiral'' (øverste admiral) i april, og han valgte «Mary Rose» som sitt [[flaggskip]].

Hans første oppdrag som admiral var å hindre de franske sjøstyrkenes bevegelsesfrihet mellom England og Spanias nordkyst, slik at en spansk flåte kunne landsette tropper ved [[Hondarribia|Fuentarabia]] ved grensen mot Frankrike. Howards flåte bestod av atten skip, blant annet de store fartøyene «Regent» og «Peter Pomegranate», totalt over 5&nbsp;000 mann. Howard gikk til angrep mot [[Bretagne]], tolv bretonske skip ble erobret, og tropper ble landsatt. I løpet av fire dager ble flere bosetninger plyndret og brent.<ref>Marsden (2003), s. 10.</ref>

I juni vendte flåten tilbake til [[Southampton]] der kong Henrik VIII avla dem en visitt. I august seilte den engelske flåten mot [[Brest (Frankrike)|Brest]], der en stor fransk-bretonsk flåtestyrke hadde samlet seg. Howard gikk til angrep med et av de store skipene i spissen – ifølge Marsden var det «Mary Rose» – og tvang de franske fartøyene på flukt. Det bretonske flaggskipet [[«La Cordelière»]] forsvarte seg intenst inntil «Regent» på 1&nbsp;000 tonn klarte å borde med flere hundre soldater. Den bretonske besetningen nektet å stryke flagget og oppgi motstanden, og under kampene ble kruttlagret på «La Cordelière» antent. Det resulterte i en voldsom eksplosjon som også rammet «Regent», som tok fyr og fulgte sin motstander til bunns.

Om lag 180 engelskmenn klarte å redde seg ved å kaste seg i sjøen, mens bare en håndfull bretonere overlevde og ble tatt til fange. Kapteinen på «Regent», 600 engelske sjømenn og knekter, den franske overadmiralen og lederen av byen [[Morlaix]] med besetning ble drept. Hendelsen ble omtalt i flere samtidige historieberetninger og krøniker.<ref>Loades (1992), s. 60;Anslag over tapene finnes i Marsden (2003) s. 10-11</ref> Etter [[slaget ved Brest]] den 10. august 1512 fortsatte Howard angrepene langs den bretonske kysten, Den 11. august brant den engelske flåten 27 franske skip, erobret fem skip, mens styrker ble landsatt ved Brest for å plyndre og herje. Flåten kom imidlertid ut for storm så den var tvunget til å søke ly, først i [[Dartmouth (Devon)|Dartmouth]] i [[Devon]], deretter i Southampton for å gjennomføre reparasjoner.<ref>Marsden (2003), s. 11.</ref>

[[Fil:Galleys and carracks in battle.jpg|alt=To seilskip angrepet av adskillige galeier og flere galeier i bakgrunnen på vei til kampene nær kysten|mini|left|En gravering fra det 16. århundre som viser [[karakk]]er under angrep av manøverdyktige [[galei]]er; av [[Frans Huys]] etter [[Pieter Bruegel den eldre]], omkring 1561.]]

Våren 1513 valgte Howard på ny «Mary Rose» som sitt flaggskip for en flåteoperasjon mot Frankrike. Underveis konkurrerte flaggskipet med andre skip, og ble bedømt som et av de hurtigste og mest manøverdyktige storskipene i den engelske flåte (jfr. mer inngående beskrivelse i avsnittet [[«Mary Rose»#Seil og rigging|Seil og rigging]]). Den 11. april kom Howard til farvannet utenfor Brest, men samtidig hadde en mindre fiendtlig flåte søkt tilflukt i den befestede havnen i Brest. Her var også store franske styrker, som var forsterket med galeier fra [[Middelhavet]]. Disse galeiene var gruntgående, men hadde store kanoner, og de gikk til angrep for å forstyrre de engelske operasjonene. Under et av disse angrepene ble et engelsk fartøy senket og et annet påført alvorlige skader.

Howard landsatte styrker i nærheten av Brest for å engasjere de franske styrkene, men hadde ikke hellet med seg, og flåten begynte å slippe opp for proviant. Under en nesten desperat aksjon overtok han befalet for en liten styrke av mindre rofartøyer for å gå til frontalangrep på de franske galeiene. Howard klarte å bryte gjennom til den franske admiral Prégent de Bidouxs flaggskip, men ble stoppet av sterk motstand. Franskmennene avskar den engelske admiralen og hans fartøy fra de andre, og ryddet det rent. Howard og hans besetning ble drept av galeibesetningen.<ref>Loades (1992), s. 62-63; Rodger (1997), s. 170-171.</ref>

Demoralisert etter tapet av admiralen og med mangel på proviant returnerte flåten til [[Plymouth]]. Thomas Howard, tredje hertug av Norfolk og Edwards eldre bror, overtok posten som øverste admiral, og fikk i oppdrag å igjen angripe Bretagne. Dette kunne ikke gjennomføres på grunn av vindforholdene og vansker med å skaffe tilstrekkelige forsyninger for flåten, og den overvintret i Southampton. I august samme år hadde [[Skottland]] sluttet seg til Frankrike mot England, og startet en offensiv inn i Nord-England. Under [[slaget ved Flodden Field]] den 9. september 1513 ble den skotske hæren knust med tap av kongen og nesten hele ledelsen.

Året etter gikk den engelske flåten ut for å angripe Frankrike og Bretagne. «Mary Rose» deltok i disse operasjonene, men det er ikke kjent noen trefninger med fransk-bretonske flåtestyrker. I løpet av sommeren 1514 hadde begge parter gjennomført raid mot hverandre uten å oppnå annet enn vage resultater og utmattelse, noe som etter hvert ledet til fredsforhandlinger. Høsten 1514 ble krigen avsluttet med en fredsavtale, forseglet med ekteskap mellom Henrik VIIIs yngre søster Maria Tudor og den franske kong [[Ludvig XII av Frankrike|Ludvig XII]].<ref>Rodger (1997), s. 172.</ref>

Etter freden ble «Mary Rose» satt i reserve og deretter lagt i opplag. Her ble den holdt ved like sammen med søsterskipet «Peter Pomegranate». I 1518 ble det utført reparasjoner og kalfatring (vanntetning) på skipet, som deretter fram til 1522 lå med en minimal opplagsbesetning. Det var på nytt i aktiv tjeneste i forbindelse med Henrik VIIIs reise over Den engelske kanal til møtet med [[Frans I av Frankrike|Frans I]] i juni 1520. For ettertiden er begivenheten kjent som [[gullbrokadeleiren]] etter møtestedet i Balinghem, der de to konger forsøkte å overgå hverandre med flotte telt, blant annet pyntet med gullbrokade, derav navnet.<ref>Marsden (2003) s. 13</ref>

=== Den andre franske krigen ===
[[Fil:Henry VIII of England, by Hans Holbein the Younger.jpg|mini|left|Henrik VIII malt av [[Hans Holbein den yngre]] 1536-37.]]
I 1522 brøt det på ny ut krig med Frankrike. Den tysk-romerske keiser [[Karl V av det tysk-romerske riket|Karl V]] hadde inngått en allianse med England mot Frankrike, som dermed kom under angrep fra to fronter. «Mary Rose» deltok i juni 1522 i en flåteekspedisjon som førte den engelske hæren over til kontinentet, og den deltok også i erobringen av den bretonske havnen Morlaix den 30. juni.<ref name="Marsden13-15">Marsden (2003) s. 13-15</ref> Den engelske flåten seilte hjem og «Mary Rose» gikk i opplag for vinteren i  Dartmouth.<ref name="Marsden13-15" /> Krigen fortsatte til 1525 og Skottland sluttet seg til Frankrike, som ikke klarte å hindre de engelske landstyrkene å bryte ut fra [[Calais]] og under ledelse av Charles Brandon, hertugen av Suffolk avanserte de mot [[Paris]].

Brandon var imidlertid ikke villig til å angripe den franske hovedstaden og returnerte til Calais.  Engelskmennene oppnådde ikke større fremgang verken i Frankrike eller Skottland. Krigen ble avgjort ved [[slaget ved Pavia]] den 24. februar 1525, der den franske kongen ble slått og tatt til fange av Karl Vs styrker. Krigen sluttet uten gevinster eller erobringer for det engelske kongedømmet.<ref>Rodger (1997), s. 174-175.</ref>

==== I reserve ====
«Mary Rose» ble holdt i reserve i årene 1522 til 1545. Sommeren 1527 ble skipet nok en gang kalfatret og reparert i en nyanlagt dokk ved Portsmouth, også storbåten ble reparert. Hva som skjedde med skipet  i perioden mellom 1528 og 1539 er meget dårlig kjent, ettersom det er nesten ikke finnes noen dokumentasjon om perioden. Et dokument skrevet av [[Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex|Thomas Cromwell]] i 1536 viser at «Mary Rose» og seks andre skip «were made new», et uttrykk som virker ganske uklart. Et annet dokument fra januar 1536, forfattet av en anonym tjenestemann, bekrefter at «Mary Rose» sammen med andre skip ble «nygjort».

Dateringene av skipet i nyere tid bekrefter at det hadde vært betydelige reparasjoner på «Mary Rose» på en gang mellom 1535 eller 1536. Dette falt sammen med den kontroversielle beslutningen om [[Oppløsningen av Englands klostre|oppløsing av de engelske klostrene]], og som ga et betydelig økonomisk bidrag til kronen.<ref>Marsden (2003), s. 15-16.</ref> Men lite er kjent om reparasjonene, heller ikke hvor omfattende arbeidet på skipet var. Mange forskere, blant annet [[Margaret Rule]], som var ansvarlig for det arkeologiske arbeidet i begynnelsen av prosjektet, antok at skipet kunne ha blitt ombygd fra klink til kravell, og at skipets endelige form ikke var oppnådd før 1536. Peter Marsden har antydet at det kan bety at «Mary Rose»  opprinnelig var bygget med avrundet hekk istedenfor et flatt [[akterspeil]], og at det ikke var skåret ut kanonporter på batteridekket før 1536.<ref>Marsden (2003), s. 142. Marsden gir flere eksempler på forfattere som mener at skipet gjennomgikk større forandringer omkring 1536, se herom s. 16</ref>

=== Den tredje franske krigen ===
[[Fil:Claude d'Annebault.jpg|mini|Portrett av den franske admiral Claude d´Annebault, øverstkommandant for den franske flåte som angrep [[Isle of Wight]]; François Clouet, januar 1535.]]
I første halvdel av 1500-tallet ble England etter hvert isolert fra kontinentet. Kongens ekteskapelige forhold, den hardhendte oppløsningen av klostrene og den skånselsløse inndragningen av kirkens eiendommer bidro til dette. Henrik VIIIs alliansepolitikk ble skadelidende av isolasjonen. Han hadde i 1544 på nytt gått i krig med Frankrike i allianse med den tysk-romerske keiseren.

Den engelsk-skotske krigen i 1542 hadde endt med engelsk seier og den skotske kong [[Jakob V av Skottland|Jakob V]]s død. Dette ønsket Henrik VIII å ta fordel av. Karl V skulle hindre Frankrike fra å intervenere, men den engelske ekspedisjonen mot [[Boulogne]] i september ble kostbar for engelskmennene. Karl V hadde på sin side nådd sine mål, og sluttet en separat fred med franskmennene i Crépy,<ref>Rodger (1997), s. 176-182.</ref> så England ble stående alene i krigen mot Frankrike.

I mai 1545 hadde franskmennene samlet en flåte på mellom 123 og 300 fartøyer ved munningen av [[Seinen]] for å landsette tropper på engelsk jord. I tillegg ble 50&nbsp;000 mann samlet ved Havre de Grâce (nåtidens [[Le Havre]]). Mot denne overmakten hadde engelskmennene  tidlig i juni 160 skip og 12&nbsp;000 mann under ledelse av John Dudley i Portsmouth. Dudley forsøkte å komme franskmennene i forkjøpet med et angrep i midten av juni, men uten suksess. Den franske [[armada]]en under kommando av admiral Claude d´Annebault seilte mot England og ut på dagen den 16. juli var styrken på 128 skip i Solentstredet. Den engelske flåten på 80 skip hadde i motsetning til den franske ingen galeier og trakk seg tilbake til Portsmouth havn.<ref>Loades (1992), s. 131-132</ref>

=== Slaget ved Solent ===
Den engelske flåten hadde en sørlig pålandsvind mot seg, og kunne ikke manøvrere da de franske styrkene rykket inn mot dem. Den 19. juli angrep de franske galeiene den engelske flåten ved [[Spithead]]. De engasjerte en mindre gruppe på tretten rofartøyer, som var de eneste som kunne møte angrepet. Etter hvert snudde vinden over til nord, og dermed kunne den engelske hovedstyrken seile ut.<ref>Loades (1992), s. 133</ref> To av de største, «Henry Grace Dieu» og «Mary Rose», innledet angrepet på de franske galeiene under ledelse av Lord Lisle. Midt under kampen krenget «Mary Rose» plutselig til [[styrbord]], så sjøen kom inn gjennom de åpne kanonportene på batteridekket.<ref>Marsden (2003), s. 18-19.</ref>

Besetningen klarte ikke å korrigere slagsiden, og de kunne bare redde seg selv ved å ta seg ut gjennom det åpne mellomdekket. Som et resultat av slagsiden ble alle tyngre gjenstander veltet, som den massive ovnen av murstein og kobberkjelen i byssa (kjøkken i et skip).<ref>Christopher Dobbs, "The Galley" i Marsden (2009), s. 133.</ref> Flere av kanonene på babord side løsnet og ramlet ned på styrbord side der menn ble lemlestet eller drept. De som ikke var fanget av de mange løse gjenstandene i de nederste dekkene, forsøkte å komme seg opp stigene til mellomdekket. De trange åpningene oppover ble flaskehalser for besetningen. Dette vises av plasseringen av de mange skjelettene i vraket.

Nettet som var strukket over dekket og det øverste dekket på akterkastellet som forsvar mot fiendtlige knekter ble en dødsfelle. Knektene og sjømennene ble hindret fra å kaste seg ut i sikkerhet, og forliset ble dermed en stor menneskelig tragedie. De som befant seg i riggen og mersekurvene hadde en viss mulighet for å berge seg. Av en besetning på over fire hundre mann ble bare 35 reddet, og resten ble dratt ned med det synkende skipet, inkludert viseadmiral sir George Carew. Han er det eneste navngitte individ som omkom.<ref>Gardiner (2005), s. 16-17; Marsden (2003), s. 133-134. Videre informasjon og diskusjon hendelsesforløpet finnes i Colin McKewn: «The Ship’s Carpenters and Their Tools» og Julie Gardiner, «The ''Good Shippe''«Mary Rose»: an Introduction» i Gardiner (2005), s. 16-17, 297</ref>
[[Fil:Cowdray engraving-full-lowres.jpg|alt=Et sjøslag under land mellom to flåter, to mastetopper som stikker opp av vannet viser hvor vraket av «Mary Rose» ligger.|thumb|750px|center|Cowdray-gravuren viser [[slaget på Solent]]. Stor- og formasten av den nettopp sunkne «Mary Rose» sees i midten. Kropper, vrakgods og rigg flyter i vannet, og overlevende klamrer seg til mersekurvene.]]