Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

==== Skatt, forbruk, krigslån og gjeld ====
Privat forbruk, som var viktig for moralen på hjemmefronten, ble underordnet krigsøkonomien i alle krigførende land. Systemene for å distribuere de knappe godene rimelig rettferdig, eller i det minste gi inntrykk av det, varierte fra land til land. USA hadde knapt noen restriksjoner, mens i Storbritannia gikk privatforbruket ned med om lag 20 % mellom 1913 og 1918. I Frankrike ble ernæringen av befolkningen relativt godt ivaretatt, i samarbeid med de andre ententemaktene. Sentralmaktene hadde imidlertid omfattende problemer, ikke bare grunnet sjøblokaden, men også på grunn av statskontrollen med næringslivet fra 1914. Forsyningsproblemene, og ikke minst manglende rettferdighet ved distribusjon av mat, undergravde myndighetenes autoritet, og førte til uro. Det samme var tilfellet i Russland. Forsøk på å favorisere forbrukerne i byene og industriarbeiderne virket dårlig, var inkonsistent, og manglet tvangsmidler. Tsarregimet delte landet i forsyningsregioner, etter at bøndenes forsyninger til byene ble redusert.<ref name="Kriegswirtschaft" />

De krigførende landene finansierte krigen med skatter, [[obligasjon]]er og økt utstedelse av mynter og sedler. Offentlig sektor ble finansiert ved kortsiktig gjeld gjennom sentralbankene. Etter at pengene hadde sirkulert gjennom økonomien, ble deler av dem inndratt ved skatter og obligasjoner. Skatteøkninger ble av ulike grunner kun brukt i begrenset omfang. I Tyskland berodde dette på enighet ([[Burgfrieden|borgfred]]), og forøvrig var skattesystemene mindre effektive.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Det var en generell tendens til at beskatningen ble endret til å beskatte fattigere hardere og rike lettere, det sistnevnte for å gjøre kapital tilgjengelig for utvidelse av krigsproduksjon, det førstnevnte for å redusere inflasjon.<ref>Strachan 2001, s. 863</ref> Mens skattlegging i Storbritannia og USA betalte under en fjerdedel av utgiftene med krigen, ble knapt noe av krigsutgiftene til Frankrike, Østerrike-Ungarn og Russland dekket av skatt.<ref>Strachan 2001, s. 905</ref>

De krigførende statene baserte seg primært på lån (krigsobligasjoner).<ref name="Kriegswirtschaft" /><ref>Strachan 2001, s. 862</ref> Tanken var dels at motstanderen skulle betale for lånene i form av krigserstatninger etter at krigen var vunnet,<ref name="Kriegswirtschaft" /><ref>Strachan 2001, s. 892</ref> men vel så mye at lån fordelte belastningen over et lengre tidsrom, fred ville også gi et økonomisk oppsving som ble antatt å lette tilbakebetaling av krigslån.<ref>Strachan 2001, s. 862–863</ref> Særlig ententemaktene sto i gjeld til andre stater, mest av alt USA. Total gjeld mellom ententelandene var rundt 16,4 milliarder.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Russland og Italia lånte av Frankrike og særlig Storbritannia, som igjen lånte av USA.<ref>Strachan 2001, s. 962, 968</ref> I slutten av november 1916 kom [[Federal Reserve]] (USAs sentralbank) med en advarsel mot videre kjøp av utenlandske obligasjoner. Advarselen førte til at lån til ententen ble sterkt begrenset, og var kritisk for deres fortsatte krigføring. Tysklands gjenopptakelse av uinnskrenket ubåtkrig førte til at advarselen om lån ble fjernet, Tysklands strategiske feil bidro sterkt til ententens fortsatte krigføring og seier.<ref name="Strachan2001-973-975"/> Frem til 1917 kunne også sentralmaktene i teorien ta opp lån i det nøytrale USA, i praksis var de utestengt. Tyskland lånte mest av omliggende nøytrale land, fremst Nederland, så Sveits, Danmark og Sverige.<ref>Strachan 2001, s. 944</ref> Tyskland var igjen långiver for Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike og Bulgaria.<ref>Strachan 2001, s. 947, 949, 954</ref>

Krigen førte til en dramatisk økning av offentlige utgifter. I Storbritannia var det siste krigsbudsjettet 562 % høyere enn det første, i Tyskland var det 505 %, i Frankrike 448 % og i Russland (inntil 1916) var det 315 % høyere. Den totale kostnaden for krigen var rundt 209 milliarder [[Amerikansk dollar|US dollar]] (justert for inflasjon til prisnivå for 1913, var kostnaden 82 milliarder US dollar). Samtidig var det billigere å tape krigen, sammenliknet med utgiftene som var nødvendig for å vinne den. Ententemaktene bevilget i alt 147 milliarder dollar til krigføringen, mens sentralmaktene bevilget 62 milliarder dollar.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Ententemaktenes tilgang til finansmarkedene er viktig for å forklare hvorfor krigen kostet så mye mer, de fikk lån, mens sentralmaktene stort sett ikke fikk det.<ref>Strachan 2001, s. 990</ref>

Etter at krigen var over, hadde Tyskland en gjeld på 156 milliarder [[Reichsmark|tyske mark]] (i 1914 var den på 5,4 milliarder mark), Storbritannias gjeld var på 5,8 milliarder pund (i 1914 var den på 0,6 milliarder pund). Den franske offentlige gjelden økte med 130 milliarder [[Fransk franc|franske franc]], og USAs offentlige gjeld økte med 24 milliarder dollar. Pengemengden i Storbritannia hadde økt med 111 %, mens den i Tyskland hadde økt med 285 %, noe som la grunnlaget for den tyske inflasjonen ([[hyperinflasjonen i Weimarrepublikken]]) inntil 1923.<ref name="Kriegswirtschaft" />