Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

==== Avvikling av gullstandarden, omlegging av produksjon til krig ====
Selv om mange forventet finansiell kollaps ved en europeisk storkrig, så var det ingen av de krigførende partene som ble hindret militært de første ukene av krigen på grunn av finansielle problemer.<ref>Strachan 2001, s. 850</ref> Ved utbruddet av krigen ble det i de krigførende landene handlet i samsvar med militær mobilisering og en kort krig. Eksport av viktige produkter ble forbudt, matvareimport ble forsøkt sikret, og det ble satt maksimumspriser på noen varer. De fleste av de krigførende lands økonomier var før krigsutbruddet basert på [[gullstandard]]en, men den ble vanskelig å videreføre.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Unntaket var Storbritannia (USA beholdt også gullstandarden, men kom først med i 1917), økonomen [[John Maynard Keynes]] rådet finansdepartementet til å fortsette med å la det [[Britisk pund|britiske pundet]] være konvertibelt, et råd som viste seg å være gunstig for landet.<ref>Strachan 2001, s. 823–824</ref> Den såkalte ''ammunisjonskrisen'' de krigførende landene opplevde vinteren 1914/1915, var et resultat av utfordringene ved omlegging til krigsøkonomi. Bakgrunnen for begrepet ''[[total krig]]'' som Ludendorff argumenterte for i 1935, og som senere ble tatt opp av [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]], kan spores tilbake til krigsøkonomien under første verdenskrig.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Etter hvert som krigen vedvarte ble alle de deltakende landenes økonomi lagt om til [[planøkonomi]].<ref>Howard 2002, s. 57</ref><ref>334–335</ref>

Den industrielle krigføringen krevde til da ukjente mengder med våpen og [[ammunisjon]], særlig artillerigranater. Allerede i september 1914 hadde fransk industri krav om levering av 100 tusen granater til hærens [[Canon de 75 modèle 1897|75 mm kanon]]. Mellom mars 1917 og 1918 var gjennomsnittlig daglig produksjon av artillerigranater for Storbritannia og Frankrike rundt 500 tusen.<ref>Prost, s. 338, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Overgangen til krigsøkonomi ble motvirket av krigsrelaterte begrensninger. Frankrike mistet en del av sine industrielle ressurser grunnet Tysklands okkupasjon av den nordøstlige delen av landet. Russlands industri var ikke fullt utviklet og stort sett avskåret fra de andre ententemaktene da innseilingene til Svartehavet og Østersjøen var stengt eller sterkt begrenset. Storbritannias utenrikshandel ble kun virkelig truet av tyske ubåter i første halvdel av 1917. USA på sin side måtte ikke mobilisere økonomien på samme måte som de krigførende landene i Europa.<ref name="Kriegswirtschaft" /> I de krigførende statene økte det offentliges andel av økonomien kraftig i løpet av krigsårene; fra om lag 10 % til 50 % i Frankrike og Tyskland, fra 8 % til 35 % i Storbritannia, og fra 2 % til 17 % i USA.<ref>Supple, s. 298, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Bortsett fra rustningsindustrien gikk industriproduksjonen ned i mange av de krigførende landene. Den totale industrielle produksjonen i Tyskland falt til nesten halvparten av hva den var ved krigsutbruddet. I Storbritannia var nedgangen svakere, mens det knapt var noen nedgang i USA. Landbruksproduksjonen sank også i de fleste krigførende land, igjen unntatt Storbritannia og USA. En flaskehals i overgangen til krigsøkonomi var tilgang til råmaterialer, dels grunnet sjøblokade (sentralmaktene og Russland ble berørt), dels grunnet okkuperte områder, som i Østerrike-Ungarn, hvor oljefelt lå i det okkuperte Galicja. Et annet problem, spesielt for sentralmaktene og Frankrike, kom av konkurransen om arbeidskraft mellom forsvaret som trengte soldater, og industrien som behøvde fagarbeidere.<ref name="Kriegswirtschaft" />

For å unngå streiker ble disiplin og samarbeid anvendt på ulike måter. I Østerrike-Ungarn ble arbeidere i rustningsfabrikker pålagt å holde seg til arbeidsplassen og var underlagt militær kontroll og lovgivning. I Tyskland var det ingen militarisering av arbeidsforholdet, men en lov av desember 1916 påla arbeidstjeneste, mens reguleringer av arbeidslivet var avhengig av fagforeningenes godkjennelse. I Frankrike ble arbeidere som var fritatt for militærtjeneste, underlagt styring av forsvaret, i henhold til en lov av august 1915. I Storbritannia ble streikeretten og rustningsarbeideres bevegelsesfrihet begrenset. Det var ingen tilsvarende begrensninger i USA, selv om en lov av mai 1917 for å bygge opp forsvaret også kunne brukes for å styre arbeidere til rustningsindustrien.<ref name="Kriegswirtschaft" />

Til tross for de mange arbeidere som tjenestegjorde som soldater gikk antallet arbeidere i krigsøkonomien knapt ned, og i noen tilfelle økte det. Ved masseproduksjon og bruk av samlebånd ble det mulig å øke krigsproduksjonen betraktelig. I Tyskland økte antall ansatte i rustningsindustrien med 44 %, mens sivil industriproduksjon sank med 40 %. I varierende grad ble krigsfanger, arbeidere som ble beordret og fremmedarbeidere (mest fra koloniene) brukt. Samtidig ble kvinner og unge brukt, antallet yrkesarbeidende kvinner i Storbritannia økte med 23 % og i Tyskland med 17 %.<ref name="Kriegswirtschaft" />

Behovet for samordning av hele landets økonomi førte til at flere land etablerte nye organisasjoner for det formålet; i Tyskland ble Kriegsrohstoffabteilung (K.R.A.) opprettet etter initiativ av [[Walther Rathenau]] allerede i august 1914.<ref>Strachan 2001, s. 1015</ref> Jernmalm var den viktigste importvaren for tysk rustningsindustri, den kom i hovedsak fra Sverige og okkuperte områder av Frankrike.<ref>Strachan 2001, s. 1019</ref> For en langvarig krig syntes Tysklands mangel på råstoff til produksjon av sprengstoff som den viktigste utfordringen, men den ble løst ved utviklingen av [[Haber–Bosch-prosessen]] for produksjon av [[ammoniakk]].<ref>Strachan 2001, s. 1025–1027</ref> Østerrike-Ungarn var i krigsårene kritisk avhengig av handel med Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 1040</ref> Landet lå etter i opprustning før krigen, og klarte aldri å ta igjen etterslepet, Østerrike-Ungarn hadde også markant lavere produksjon av granater enn andre av de krigførende landene.<ref>Strachan 2001, s. 1046, 1048</ref> Frankrike løste sine problemer med produksjon dels ved import, dels ved etablering av ny industri i de deler av landet som ikke var okkupert.<ref>Strachan 2001, s. 1050–1051</ref> Storbritannias problem var ikke råvarer, men at rustningsindustrien var bygget opp for å forsyne Royal Navy med skip, etter krigens utbrudd måtte utstyr til over én million soldater produseres.<ref>Strachan 2001, s. 1065–1066</ref> Landets rustningsproblemer vedvarte, ble mye omtalt i pressen, var en politisk belastning som førte til omdanning av regjeringen, og var fremdeles ikke tilfredsstillende løst så sent som ved [[slaget ved Somme]] i juli 1916. Først i 1918 hadde de britiske styrkene mer enn nok granater.<ref>Strachan 2001, s. 1077, 1085–1086</ref> Russlands industri var mindre utviklet enn de andre krigførende landene, og jernbanen hadde begrenset kapasitet, i tillegg til mangel på kanoner og granater hadde de russiske styrkene også stor mangel på geværer.<ref>Strachan 2001, s. 1089, 1092, 1101–1103</ref>