Redigerer Zenon (avsnitt)

=== Affærer med goterne (474–487) ===
[[Fil:Theodoric bronze weight inlaid with silver issued by prefect Catulinus Rome 493 526.jpg|thumb|Bronsevekt med navnet Teoderik den store, konge av østgoterne og hersker av Italia. Teoderik tjente under Zenon, kjempet mot hans motstander Teoderik Strabo (476–481), og var deretter leder av hæren som beleiret borgen i Papurius og tok til fange og drepte Illus' bror Trocondus i 484.]]
Aggresjoner fra de to østgotiske lederne, [[Teoderik den store|Teoderik]], sønn av [[Theodemir]], ennå ikke kalt for Teoderik «den store» og leder av goterne i [[Moesia]]; og [[Teoderik Strabo]], leder av østgoterne i [[Thrakia]], hadde vært vedvarende trussel siden [[472]]. Selv om Zenon til tider planla å spille dem ut mot hverandre var de på sin side i stand til å dra fordel av hans stadige dynastiske stridigheter. Det var kun ved å tilby dem betaling og en framstående kommando at han unngikk at de angrep Konstantinopel.

Da Leo II døde i januar 474 gjorde Teoderik Strabo opprør mot Zenon. Hans støtte var fundamental for å velte Zenon og få Basiliskos på den bysantinske tronen i 475, men Strabo ble sint på Basiliskos og da Zenon dro mot Konstantinopel og mot tronraneren Basiliskos i 476, var ikke Strabo tilstede for å forsvare byen mot Zenon.<ref name="martindale"/><ref>Zenon hadde blitt alliert med Teoderik den store ved denne anledningen som hadde forflyttet sine gotere for å angripe Østromerriket. Det har blitt foreslått at Konstantinopel var forsvarsløs i løpet av Zenons beleiring ettersom ''magister militum'' Strabo hadde forflyttet seg nordover for å møte trusselen fra den førstnevnte Teoderik. Se Heather, Peter (Mai 1998): ''Goths''. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-20932-8: ss. 158–159.</ref>

I 476/477 allierte Zenon seg med Strabos rival, Teoderik den store, og beordret ham til å angripe Strabo. Lederen av goterne i Thrakia sende en utsending til den bysantinske keiseren, tilbød fred og anklaget den andre Teoderik. Zenon forsto at dette tilbudet skjulte ytterligere konspirasjoner, og fikk senatet i Konstantinopel og hæren til å erklære Strabo som en offentlig fiende.<ref name="martindale"/>

Planen til Zenon var å få de to Teoderik til å angripe hverandre. Han satte Teoderik den store opp mot Strabo som støttet opprøret til [[Markian (usurper)|Markian]] og i 478 med løfte om en stor romersk hær som støtte. Da Teoderik den store kom gjennom fjellene ved Soundisfjellene fant han ikke den romerske militære støtten som han forventet, men isteden Strabos hær i en leir som var godt befestet. De to Teoderik besluttet da å sende en felles forespørsel til keiseren, med den hensikt å utvide østgoternes område i Moesia ytterligere sørover.<ref name="wolfram">Wolfram, Herwig ([1979] 1990): ''History of the Goths''. University of California Press. ISBN 0-520-06983-8: pp. 32, 270–276</ref>

Zenon forsøkte å splitte de gotiske lederne og bestikke Teoderik den store, men denne nektet. Keiserhæren hadde i begynnelsen en del suksess, men Zenon dro ikke fordeler av sin seier, og tillot Teoderik den store til forflytte seg vestover i Thrakia og som plyndret de områdene han dro gjennom. Med den andre langt unna kunne Strabo gå med på en enighet med Zenon. Strabo fikk tilbake sin rikdom, penger ble gitt for å betale 13 000 soldater, kommandoen over ''[[Palatini (romersk militær)|palatinæ]]'' enheter, og tittelen som ''magister militum'' atter en gang.<ref name="wolfram"/> Imidlertid var hæren til Strabo, anslagsvis på 30 000 mann, fortatt en plage for keiseren som overtalte bulgarerne om å angripe goterne i deres base. Strabo beseiret bulgarerne i 480/481 og forflyttet seg deretter mot Konstantinopel, men han fikk problemer med sine egne menn og ble tvunget til å dra tilbake til Hellas. På tilbakereisen døde han i en ulykke.<ref name="wolfram"/>

Etter at Strabo døde i [[481]] ble den andre Teoderik konge over hele den østgotiske nasjonen og begynte å bli en kilde for uro i Balkan. Zenon allierte seg med Teoderik som han utpekte som ''magister militum præsentalis'' og selv til konsul for året 484, den første gang en barbar som ikke var borger av imperiet nådde en så høy posisjon. Zenon fikk Teoderik til å gå til krig mot Illus og usurperen Leontius, beleiret dem ved Papurius i 484–488. Imidlertid gjorde Teoderik opprør i 486 på nytt og angrep Konstantinopel, ødela byens vannforskyning, og Zenon måtte kjøpe seg fred. Han forhandlet med Teoderik og aksepterte eller foreslo at østgoterne skulle kunne invadere Italia og bekjempe [[Odovakar]] som det ble påstått hadde støttet Leontius. Det fjernet den germanske tilstedeværelsen i øst.<ref>Mitchell, Stephen (2007): ''A history of the later Roman Empire, AD 284–641: the transformation of the ancient world'', Wiley-Blackwell, ISBN 1405108568: ss. 118–119</ref>