Redigerer Yes (avsnitt)

=== 1988&ndash;1995: ABWH, ''Union'' og ''Talk'' ===
Deretter oppstod en underlig situasjon, der Yes fikk to parallelle besetninger. Den ene bestod av Squire, White, Rabin og Kaye, (som hadde rettighetene til navnet ''Yes''), mens den andre bestod av Anderson, Bruford, Wakeman og Howe, som etter hvert kalte seg [[Anderson Bruford Wakeman Howe]] (ABWH). Sistnevnte kvartett utga det [[Eponym|selvtitulert]]e albumet ''[[Anderson Bruford Wakeman Howe (album)|Anderson Bruford Wakeman Howe]]'' i [[1989]] med [[Tony Levin]] fra King Crimson på bass. Dette var et album med melodiske og komplekse komposisjoner, som virkelig viste at progressiv rock også kunne ha en framtid. Albumet innebar en tilbakevending til soundet som Yes hadde på albumet ''Going for the One'', men likevel tilpasset et nytt tiår. Bandet som faktisk het Yes strevde og hadde fått med seg [[Roger Hodgson]] (vokalist i [[Supertramp]]) for å spille inn nytt materiale. Etter en stund fant de ut at de hadde hatt det gøy sammen, men at de ikke passet sammen musikalsk.

I [[1990]] startet ABWH innspillingene til et nytt album som var planlagt å hete ''Dialogue'', men Anderson oppdaget at den andre besetningen (som i 1983 opprinnelig kalte seg Cinema) også arbeidet med et nytt album. Da oppstod ideen om å bringe de to delene sammen til et åttemannsband. Meningen var at de skulle samarbeide på hverandres låter, for så å samle seg som et «mega-Yes». Jon Anderson løp mellom studioene for å legge vokalen på alle låtene, mens Chris Squire møtte opp i studio sammen med ex-ABWH og la på bakgrunnsvokal på noe. Det er Tony Levin som spiller bass på ABWH-delen av låtene. Samtidig spilte Howe og Wakeman inn sine bidrag til Yes-Westlåtene i studioer hjemme i England, og postet så båndene til USA.

Resultatet ble et mer eller mindre håpløst album med uforløst potensial, kalt ''[[Union (album)|Union]]''. På grunn av overproduksjon av produsent [[Jonathan Elias]] og innblanding av utallige [[studiomusiker]]e, invitert av Elias, ble dette albumet nærmest fordømt av Yes-medlemmene selv. Rick Wakeman fortalte at han «hørte på den i bilen, og kastet den ut av vinduet i sinne». Han sa også at han «kaller albumet for «Onion» (løk), ettersom jeg gråter av å høre på den».<ref>David Watkinson, ''Perpetual Cange'' – side 75  ISBN 0-85965-297-1</ref> Steve Howe var også sint, og sa at «det som Jonathan Elias mixet hørtes ut som søppel» og «ingenting av det jeg bidro med er med på albumet. Alt mitt er blitt erstattet med spilling fra nesten hver eneste gitarist i California».<ref>[http://nfte.org/archives.aspx#I80 Notes from the Edge, intervju med Howe 1. oktober 1993]</ref> Den påfølgende turneen med samme besetning ble derimot en kjempesuksess.

Etter denne turneen ble det av Yes' management vedtatt at besetningen fra Trevor Rabin-perioden skulle videreføres, så Howe, Bruford og Wakeman ble kastet ut. Både de som ble kastet ut av bandet og fansen av «klassiske Yes» var forundret og skuffet over denne beslutningen. Dette endte opp med et musikalsk ustabilt album i [[1994]], kalt ''[[Talk (album)|Talk]]''. Albumet ble en salgsmessig flopp, men dette var det albumet fra Rabin-perioden som minnet mest om Yes fra «gamle dager». Her finnes flere låter med episk potensial, som for eksempel «Endless Dream» og «I Am Waiting». En låt fra samarbeidet med Roger Hodgson, «Walls», ble omarbeidet og spilt inn.

Dessuten var dette et av de første albumene som ble spilt inn 100 % digitalt, og i denne teknikkens spedbarnsalder hadde produsent Rabin store problemer med datamaskinenes lave minnekapasitet. Derfor tok innspillingen lang tid, og alle gikk lei av all ventingen på grunn av de tekniske problemene. Dessuten hadde Rabin &ndash; ifølge en lettere irritert Chris Squire &ndash; tatt seg den frihet å overdubbe noen låter med sitt eget basspill i stedet for Squires. Etter innspillingen takket både Trevor Rabin og Tony Kaye for seg og forlot Yes for godt.

[[Fil:Yes 19980619.jpg|thumb|left|270px|Yes live, juni 1998.]]