Redigerer William McKinley (avsnitt)

=== Guvernør i Ohio ===
Selv før han trådte ut av Kongressen ble McKinley oppfordret til å stille som guvernørkandidat i Ohio. Demokraten [[James E. Campbell]] hadde slått Foraker i 1889 og søkte gjenvalg i 1891. Republikanerne i Ohio var splittet, men McKinley sørget diskret for at Foraker nominerte ham under republikanernes delstatsmøte. McKinley ble valgt med akklamasjon. Han drev en iherdig valgkamp mot Campbell. Hanna drev mest pengeinnsamling for kandidater til Ohios lovgivende forsamling som ville gjenvelge Sherman som senator.{{Efn|Før det 17. grunnlovstillegg ble vedtatt i 1913, ble senatorene valgt av delstatenes lovgivende forsamlinger.}}<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 117–119, [[#Horner|Horner (2010)]], s. 46 og [[#Williams|Williams (2010)]], s. 50.</ref> McKinley vant guvernørvalget, og på nyåret ble Sherman gjenvalgt som senator.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 86–87.</ref>

Guvernørembedet i Ohio hadde forholdsvis lite makt. For eksempel kunne guvernøren avgi innstilling til lovforslag, men ikke nedlegge veto. I kraft av at Ohio var en såkalt [[vippestat]], ble guvernøren likevel en viktig skikkelse i nasjonal politikk.<ref>[[#Williams|Williams (2010)]], s. 117.</ref> McKinley ønsket i utgangspunktet en begrenset inngripen i næringslivet, men var rundhåndet i møte med arbeiderinteresser.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 7.</ref> Han sørget for en lovgivning som bragte arbeidskonflikter inn for megling, og bøtela arbeidsgivere som sa opp fagorganiserte arbeidere.<ref>[[#Williams|Williams (2010)]], s. 122.</ref>

[[Fil:Blaine breaks out.png|thumb|James G. Blaine bryter ut og forstyrrer Thomas Brackett Reed og William McKinleys presidentplaner, i en karikaturtegning fra juli 1890.]]

Idet opptakten til presidentvalget i 1892 begynte, hadde president Harrison allerede støtt fra seg mange velgergrupper og republikanske ledere. Harrison hadde ingen kjente utfordrere, men mange republikanere ønsket å vrake presidenten, om en motkandidat skulle melde seg. Blant kandidatene som ble nevnt, var McKinley, ordfører Thomas Brackett Reed og den aldrende James G. Blaine. I frykt for at McKinley kunne melde seg som kandidat, ordnet Harrisons støttespillere det slik at McKinley ble ordstyrer på landsmøtet i [[Minneapolis]]. Der måtte han innta en upartisk rolle. Både McKinley og Blaine avskrev seg selv som kandidater, men fikk likevel tredje og nest flest stemmer, etter Harrison.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 92–96.</ref> Harrison tapte presidentvalget i november 1892 mot tidligere president [[Grover Cleveland]]. Kort tid etterpå anså noen republikanere McKinley som sin sannsynlige presidentkandidat ved neste valg.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 128–129.</ref>

Kort tid etter at Cleveland tiltrådte som president, ble landet rammet av en økonomisk krise. En forretningsmann i Youngstown, Robert Walker, hadde lånt penger til McKinley i deres yngre dager. I takknemlighet for dette hadde McKinley ofte stilt som kausjonist for Walkers lån. Walker hadde forledet McKinley til å tro at nye låneopptak bare var fornyelser av gamle avtaler. Walker ble ruinert under den økonomiske krisen, og McKinley ble avkrevd for Walkers gjeld i februar 1893.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 129–130.</ref> Den samlede gjelden var på over 100&nbsp;000 dollar, og en fortvilt McKinley foreslo å trekke seg som guvernør og tjene inn pengene som advokat. McKinleys velstående støttespillere, deriblant Hanna og forlegger [[H. H. Kohlsaat]], opprettet et fond som skulle nedbetale gjelden. William og Ida McKinley plasserte eiendelene sine i fondet, og støttespillerne samlet inn og bidro med en betydelig pengesum. Mot slutten av 1893 fikk ekteparet McKinley alle eiendelene sine tilbake. Mange som hadde lidd tap under krisen, fikk medfølelse for McKinley.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 130–134.</ref> I november 1893 ble han gjenvalgt med den største stemmeandelen av alle Ohios guvernører etter borgerkrigen.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 67.</ref>

McKinley drev en iherdig valgkamp for republikanske kongresskandidater i 1894. Året etter ble han etterfulgt av en annen republikaner som guvernør, [[Asa Bushnell]]. Bushnell tilhørte Joseph B. Forakers fløy i partiet, men hadde McKinleys støtte. Guvernøren ble ledsaget av et republikansk flertall i delstatens lovgivende forsamling. Til senator valgte forsamlingen Foraker, som til gjengjeld støttet McKinleys presidentkandidatur.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 69–70.</ref>