Redigerer Voltaire (avsnitt)

=== Død og begravelse ===
[[Image:Voltaire's tomb.jpg|thumb|right|Voltaires grav i Paris' [[Panthéon]].]]
I februar 1778 kom Voltaire tilbake til Paris for første gang på tyve år. En årsak var for å være til stede ved premieren av hans siste tragedie, ''Irène''. Med den nye kongen, [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] var det igjen blitt mulig å være i Paris. Han ble mottatt som en fyrste, feiret i Akademiet og på [[Théâtre Français]], og hans byste ble avduket på scenen. Den fem dagers reisen var dog anstrengende for den 83 år gamle dikteren. Han hadde lidd av blødninger og hadde besvær med vannlatningen. I gledesrusen var han sikker på å dø, og den 28. februar skrev han: «Jeg dør i tilbedelse av Gud, elsker mine venner, hater ikke mine fiender, og avskyr overtro.» Imidlertid kom han seg igjen og overvar premieren av ''Irène'' i mars hvor han ble tatt imot av publikum som en hjemvendt helt.<ref name="The Life of Voltaire"/> Imidlertid ble han snart syk igjen, og døde den 30. mai 1778. Prester maste på ham for å få ham til gi fra seg rettroende erklæringer, og da han på dødssengen ble krevd av en prest til å fornekte djevelen og vende seg til Gud, skal han ha sagt: «For Guds skyld, la meg dø i fred!»<ref>Davies, Norman: ''Europe: A history'', Oxford University Press, 1996. Side 687</ref>

På grunn av hans velkjente kritikk av kirken – en kritikk han ikke ville trekke tilbake før han døde – ble Voltaire nektet en kristen begravelse. Venner av ham greide å få ham begravd i hemmelighet i klosteret i Scellières i [[Champagne]] før dette forbudet ble kjent. Hans hjerte og hjerne ble balsamert hver for seg. I juli 1791 fikk Nasjonalrådet, som så på Voltaire som en forløper til den franske revolusjonen, bragt hans jordiske levninger tilbake til Paris for å bli oppbevart ved siden av Rousseau i [[Panthéon]]. Det er beregnet at rundt en million mennesker deltok i prosesjonen som strakte seg gjennom hele Paris. Det var en omfattende seremoni, komplett med orkester, og musikken inkluderte et stykke som [[André Grétry]] hadde komponert spesielt for anledningen og som omfattet en del for «tuba curva». Dette var et instrument som hadde sin opprinnelse i [[romersk]] tid som [[Cornu (horn)|cornu]], men nylig gitt en renessanse under et nytt navn.<ref>''Grove's Dictionary of Music and Musicians'', 5. utg., 1954; artikkelen om «Cornu».</ref>

En anekdote som hevder at levningene av Voltaire ble stjålet av religiøse fanatikere i 1814 eller 1821 da Panthéon ble restaurert, og kastet i en søppelkasse, ikke medfører riktighet. Ryktene førte imidlertid til at kisten ble åpnet for nærmere undersøkelser i 1897, og det ble bekreftet at hans levninger fortsatt var intakte.<ref>[http://query.nytimes.com/mem/archive-free/pdf?res=9F02E3DD1638E433A2575BC0A9679C94699ED7CF «Voltaire and Rousseau, Their Tombs in the Pantheon Opened and Their Bones Exposed»], ''New York Times'', 8. januar 1898. Artikkelen i Beyer, Edvard et al.: ''Verdens litteraturhistorie'', bind 5, side 277, er altså feil på dette punktet ved å hevde at kisten ble tømt i 1814 og overhelt med lesket kalk, noe som etter sigende først ble oppdaget etter femti år.</ref>