Redigerer Vikingtiden i Norge (avsnitt)

== Olav den hellige ==
15 år senere kom den andre Olav til Norge, [[Olav den hellige|Olav Digre]]. Danekongen og Eirik Jarl var opptatt med krigstokter i [[England]], så Olav møtte relativt liten motstand. Han ble straks tatt til konge av høvdingene i [[Oppland]], tok [[Håkon Eiriksson|Håkon Eiriksson Ladejarl]] til fange og slo [[Svein Håkonsson|Svein Håkonsson ladejarl]]s hær ved [[Nesjar]]. Olav ble den første kongen siden Harald Hårfagre som kontrollerte hele landet, han konsoliderte samlingsverket slik at motkreftene stort sett ble satt ut av spill. Konsolideringen av samlingen skyldes først og fremst [[kristendom]]men og dennes hierarkisk-ordnede kulturorganisasjon, kirken. Politisk, religiøst og økonomisk betydde kirkens samvirke med kongedømmet etablering av et permanent statsgrunnlag.

Kristendommen ble endelig tingtatt som landets religion. Olav nøyde seg ikke med at folk individuelt tok dåpen, han ville lovfeste kristendommen i landet. En gang i [[1020-årene]], trolig i [[1024]], holdt han og biskop [[Grimkjell]] ting ved [[Moster gamle kirke]] på [[Bømlo]]. Her ble en rekke kristenrettsbestemmelser vedtatt. Kristenlovene var riksgyldige, og Olav la også til rette for oppbyggingen av en kirkeorganisasjon. 

Olavs voldelige framferd mot sine motstandere, både kristne og andre som ikke hadde latt seg døpe, skaffet ham mange fiender blant høvdingene i Opplandene og Trøndelag. Flere fiender fikk han gjennom de økonomiske reformene han brakte til landet. Han innførte en riksdekkende styringsordning med [[lendmann|lendmenn]] og [[årmenn]]. Han forsterket sin [[hird og hirdmenn|hird]] og ga visse personer innenfor denne spesielle funksjoner. Han satte igang omfattende konfiskasjoner av sine motstanderes eiendommer og kontroll over utenrikshandelen.
[[Fil:stiklestad.jpg|300px|thumb|Olav den helliges fall ved Stiklestad 1030]]
Svein Tjugeskjeggs sønn, [[Knut II av Danmark|Knut den mektige]], benyttet seg av misnøyen blant de norske stormennene, og kjøpte seg en allianse mot kong Olav. I [[1028]] sjøsatte han en stor hær mot Norge, og kong Olav ble tvunget til å flykte. Danekongen Knut plasserte sin søstersønn [[Håkon Eiriksson|Håkon Eiriksson Ladejarl]] til å regjere Norge, men både han og hans etterfølgere, den engelske [[Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton|Alfiva]] og Knuts unge sønn [[Svein Knutsson|Svein]], ble dårlig likt av nordmennene. Deler av folket gled samtidig tilbake mot hedendommen. 

Da Olav vendte tilbake fra [[Gardarike]] (Russland) i [[1030]], var det for å gjenerobre et kongedømme fra en hersker som også var kristen. Knut hadde vært på pilegrimsferd til Roma i [[1027]], og hadde ifølge en engelsk kilde også grunnlagt et kloster på [[Munkholmen|Nidarholm]] ved Trondheim. Men Olavs visjon var ikke desto mindre å samle Norge under seg som et ''kristent'' rike. 

Da Olav Haraldson falt på [[Slaget ved Stiklestad|Stiklestad]], var det mot en hær bestående av både hedenske og kristne stridsmenn. Etter slaget smuglet Olavs venner liket hans bort fra slagmarken, og han ble begravd i en sandmæl ved [[Nidelva (Trøndelag)|Nidelven]]. Senere ble kisten flyttet til kirkegården ved Klemenskirken i Nidaros-kaupangen. Det oppstod tidlig rykter om helbredelser og andre mirakler, for ett år etter slaget ble kisten gravd opp igjen. Kongens lik lå da i kisten uten tegn på forråtnelse. Biskop Grimkjell lyste ham da hellig, og han ble fra svært tidlig av betraktet som martyr.

Olavs død og helligkåring markerer det viktigste og mest avgjørende skillet i Norges kristning; fra nå av var kristendommens endelige seier i folket sikret.