Redigerer Viking (avsnitt)

== Frykten for vikingene ==
Hos frankerne, Vest-Europas nye herskere, kom de oversjøiske angrepene nordfra som en meget ubehagelig overraskelse – og de frankiske kilder beskriver vikingenes aksjoner som uhyggelige. Ifølge muntlige overleveringer lød bønnen ''[[A furore Normannorum libera nos, Domine]]'', ''«Frels oss, o Gud, fra nordmennenes vrede»'' fra kirker og klostre. Mye tyder imidlertid på at dette er en myte konstruert i moderne tid.<ref>D'Haenens, A. 1967 Les Invasions Normandes en Belgique au IX Siecle. Louvain.</ref> I [[nasjonalromantikken]] ble de brutale sidene ved vikingenes fremferd feid under teppet av diktere og historikere. Den mest anerkjente norske historikeren på midten av 1800-tallet uttalte for eksempel: ''«at vikingtogene i det hele taget utførtes med en for hine tider sjelden og med hensyn til togenes øiemed merkelig ærlighet og humanitet»''.<ref>Historikeren [[Peter Andreas Munch|P.A. Munch]], sitert etter: [[Yngvar Ustvedt]] ''Verre enn sitt rykte – vikingene slik ofrene så dem'' s. 265</ref> 1800-tallets historikere hadde oppdaget at frankernes tidligere erobringer av skandinavenes handelspartnere i sør, frisere og saksere,  hadde foregått med massiv brutalitet. Fra et skandinavisk synspunkt var det på 1800-tallet og inn på 1900-tallet gjerne fristende å beundre vikingenes foretaksomhet og frihetstrang. I etterkant av denne romantikken – under sosial-darwinismens framvekst i Europa – ble vikingene sogar tillagt en usedvanlig fysisk og psykisk styrke. I 30-tallets politiske propaganda ble vikingenes idealer misbrukt til politisk propaganda, hvor man ønsket å framheve idealer som «ukuelig pågangsmot og vilje til seier». Samtidig framhevet man også deres faktiske begavelse for tekniske nyvinninger og sosial organisasjon. Etter siste krig har pendelen svingt til et motsatt, politisk ytterpunkt – hvor man igjen henter fram de frankiske beretninger som beskriver vikingens «blodige fremferd» og «suverene menneskeforakt».{{tr}}

Når de nordiske kildene – som [[island]]ske ættesagaer og Snorres [[Heimskringla]] – forteller om strandhogg i fremmede land, finner vi mindre om denne «hedenske råskap», selv om brutale scener ofte framstilles i forbindelse med konflikter og krig. Det kristne Europa tok naturligvis anstøt ved de overfall skandinaviske hærstyrker gjorde mot katolske utposter i nordvest, hvor kirker og klostre var en del av det tysk-romerske keiserdømmets erobringskriger mot de ennå frie, hedenske folkeslagene i nord. Da klostrene [[Lindisfarne]], [[Jarrow]] og [[Sunderland (Tyne and Wear)|Wearmouth]] på Englands østkyst ble plyndret av norske angripere, sendte Karl den stores kirkeminister [[Alcuin av Tours|Alkuin]] en rekke brev til keiserens katolske støttespillere, der han skildrer «vikingens råskap» mens han klandrer den engelske kong [[Ethelred av Wessex]] for ikke å ha avverget landstigningen og angrepet. Til Ethelred selv skriver Alcuin:{{tr}}

:''«Nå har vi og våre forfedre bodd i dette hellige land i nærmere tre hundre år, og aldri før har slik redsel vist seg i Britannia som den som nå er kommet over oss fra hedenske folk, og aldri hadde noen tenkt at et slikt overfall kunne komme over havet. Tenk St. Cuthberts kirke tilsølt med Guds presters blod, plyndret for sine prydelser. Et sted mer hellig enn noe annet i Britannia er blitt bytte for hedninger».''

På [[11. århundre|1000-tallet]] gir en annen kirkefader{{hvem?}} følgende dramatiske beskrivelse av skandinavenes militære aksjoner i England:

:''«I samme året kom hedninger fra nordlige land med hærmakt over havet som stikkende veps, og spredte seg til alle kanter som ville ulver, røvet og slo ned, ikke bare trekkdyr, sauer og okser, men endog prester og diakoner og flokker av munker og nonner. Og de kom til kirken i Lindisfarne og la alt øde med sine grusomme plyndringer, trampet på de hellige stedene med sine urene føtter, grov opp altere, og røvet alle skatter i den hellige kirke. Noen av brødrene drepte de, andre tok de med seg i lenker, og mange jaget de bort med spott og hån, og noen druknet de i sjøen.»''{{tr}}

Beskrivelsene kan ses i lys av tidens bitre fiendskap mellom det katolske keiserdømmet og de frie kongedømmene i nord. Hvor meget av dette som har rot i virkeligheten er i dag omstridt.