Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

== «Nordisk Folkereisning» ==
[[Fil:Nordisk folkereisning.jpg|miniatyr|upright|Organisasjonen [[Nordisk Folkereisning]] var forløperen til partiet [[Nasjonal Samling]]. [[Solkors#Solkorset i Norge|Solkorset]], NS' senere emblem, var tatt i bruk allerede i 1931.]]

Utover 1930 møttes en gruppe mennesker rundt Quisling og Frederik Prytz, ofte i Prytz' leilighet i [[Hafrsfjordgata (Oslo)|Hafrsfjordgaten 7]]. Med i denne kretsen var blant annet [[Herman Harris Aall]], [[Ragnvald Hvoslef]], [[Adolf Munthe]] og [[Halvor Hansson]], og det ble stadig diskutert å danne en ny politisk organisasjon. Organisasjonen [[Nordisk Folkereisning]] (NF) ble formelt stiftet 17. mars 1931, og ordstyrer Prytz uttalte store ord på stiftelsesmøtet på [[Håndverkeren (Oslo)|Håndverkeren]]:

<blockquote>Hva vi nu har tatt fatt på er, så vidt jeg vet, det første forsøk som har vært gjort her i Norden på å bygge opp en politisk doktrine bevisst avledet av vårt folks rasemessige egenart. Da vårt folk som en del av den store nordiske folkefamilie i så henseende ikke står alene, har vi kanskje lagt grunnen til en bevegelse som kan få store og uanede følger.<ref name="Hartmann(1970)-54" /></blockquote>

Prytz skulle vise seg i å få rett i at bevegelsen han og Quisling dannet, kom til å få store og uanede følger, da den i mai 1933 kom til å danne kjernen i partiet [[Nasjonal Samling]]. Foreløpig var imidlertid Nordisk Folkereisning en lukket forsamling, der det typiske medlem hadde borgerlig bakgrunn, og enten var yrkesmilitær eller forretningsmann.

Quisling ble det politiske midtpunktet for organisasjonen, og med utgangspunkt i Nansen-nekrologen hans fikk Nordisk Folkereisning fem ambisiøse hovedpunkter på programmet, der de ønsket å «knuse marxismen, reise rasen, vinne arbeiderne, etablere et riksting og lede utenrikspolitikken i nordisk retning».<ref name="Dahl(1991)-159" /> I programmet gikk Quisling hardt til angrep på det parlamentariske system, som han mente ikke kunne ta seg av «de nasjonale oppgaver». «Marxismen» – her refererte Quisling til [[Arbeiderpartiet]] – var hovedproblemet for samholdet i det norske folk, og han skrev at «den bosjevikiske og rabulistiske ånd brer sig i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig social revolusjon…»<ref name="Høidal(1988)-56" /> Nordisk Folkereisning gikk heller inn for et [[Korporativisme|korporatistisk]] samfunn etter [[fascisme|fascistisk]] modell, der arbeidere og ledere i forskjellige bransjer skulle gå sammen i «næringsråd», som igjen skulle møtes i et «Riksting». Rikstinget skulle etter hvert sidestilles med Stortinget, noe som ville medføre en åpenbar omveltning av [[Norges politiske system]].<ref name="Høidal(1988)-58" />

Bevegelsen hadde et sterkt autoritært preg, og organisasjonens lover gav «[[fører]]en» alt ansvar og ubegrenset makt. Quisling krevde uavvikelig troskap og underkastelse fra medlemmene, og alle som ble tilknyttet Nordisk Folkereisning, måtte skriftlig bekrefte at de støttet bevegelsens politiske ideer. Dette var en modell som i store trekk kom til å bli videreført i Nasjonal Samling, som kom til å ha samme organisasjonsstruktur.<ref name="Høidal(1988)-59-60" />