Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Økende konflikter med barbarene ===
[[Fil:Folkevandringene.jpg|thumb|De germanske og huniske invasjonene av Romerriket, 100–500 e.Kr., under [[folkevandringstiden]]]]
Honorius’ død i 423 ble etterfulgt av uro fram til Østromerriket med hærmakt innsatte [[Valentinian III]] som ny vestromersk keiser i Ravanna og med [[Galla Placidia]] fungerende som regent mens hennes sønn var mindreårig. Theodosius II, den østromerske keiser, hadde nølt med å annonsere at Honorius var død og i det påfølgende interregnum ble Joannes trukke fram og utropt som vestromersk keiser. Hans «styre» ble kortvarig og de østromerske styrkene nedkjempet og henrettet ham i 425.<ref>Goldsworthy (2010), s. 305.</ref>

Etter en voldelig strid med flere rivaler, og imot hva Placidia ønsket, klarte [[Flavius Aëtius]] komme seg opp til rangen som ''magister militum''. Aëtius greide å stabilisere Vestromerrikets militære situasjon på et vis ved støtte seg tungt på sine [[Hunere|huniske]] allierte. Med deres hjelp gjennomførte han omfattende krigføring i Gallia, beseiret vestgoterne i 437 og 438, men gikk selv på et nederlag i 439. Konflikten endte således i status quo og en avtale.<ref>Hughes (2012), s. 102–103.</ref>

I mellomtiden, mens det var press fra vestgoterne og et opprør fra Bonifacius, guvernør av provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]], grep [[Vandaler|vandalene]] under deres kong [[Gaiserik]] muligheten å krysse over fra Hispania til nordlige Afrika i 429. De ble midlertid stanset i [[Numidia]] i 435 fortsatte de videre østover. Da Aëtius var opptatt i Gallia var det ingenting den vestromerske regjeringen kunne gjøre for å forhindre vandalene å erobre de rike afrikanske provinsene, som endte med at Kartago falt den 19. oktober 439 og vandalriket ble etablert. På 400-tallet var Italia og Roma selv blitt avhengige av skattene og kornet fra disse provinsene. Med vandalenes erobring førte det til økonomisk krise. Vandalenes flåte ble en økende trussel mot romersk handel til havs og mot øyene og kysten i vestlige og sentrale Middelhavet. Aëtius samordnet et motangrep mot vandalene i 440 og samlet en stor hær på Sicilia.<ref name="Heather_11">Heather (2000), s. 11.</ref>

Imidlertid ble planene om å gjenerobre Afrika forlatt grunnet det langt mer nødvendige behovet å forsvare riket mot [[hunere|hunisk]] invasjon. Hunerne hadde blitt forent i 444 under deres ambisiøse konge [[Attila]]. Ved å gå imot deres tidligere allierte, ble hunerne en formidabel trussel mot riket. Aëtius overførte sine styrker til Donau,<ref name="Heather_11"/> skjønt Attila hadde begynt å angripe de østromerske provinsene i Balkan, således ga lettelser for øyeblikket i det vestromerske hoffet. I 449 kom den merkelige sitasjon at Attila mottok et brev fra Honoria, keiserens søster, hvor hun tilbød ham halvparten av Vestromerriket om han kom og reddet henne fra et uønsket ekteskap som Valentinian III forsøkte å tvinge på henne. Med dette påskuddet til å invadere Vestromerriket, skaffet Attila seg en fredsavtale med Østromerrikets keiserhoff og krysset Rhinen tidlig i 451 .<ref name="Heather_15">Heather (2000), s. 15.</ref> Mens hunerne herjet i Gallia, klarte Aëtius forhandle et forbund mellom romerske og germanske styrker, inkludert vestgotere og burgundere, og forhindret således hunerne til å ta byen Aurelianum (dagens [[Orléans]]) som de beleiret, og isteden tvang dem til å trekke seg tilbake.<ref>Bury (2005), s. 292.</ref> I det store [[slaget ved Chalons]] møtte og nedkjempet den romerske og germanske hæren hunerne ledet av Attila, skjønt hunerkongen unnslapp .<ref>Heather (2007), s. 339.</ref>

Attila omgrupperte og invaderte Italia i 452. Da Aëtius ikke hadde en hær som kunne angripe var veiene mot Roma åpen. Valentinian sendte pave [[Leo I (pave)|Leo I]] og to ledende senatorer for å forhandle. Disse sendebudene, kombinert med pest eller sykdom som spredte seg i den huniske hæren, trussel om sult grunnet manglende forsyninger, og nyheten om den østromerske keiseren [[Markian]]ius hadde satt i gang et angrep mot hunernes hjemland langs Donau, tvang Attila til å snu og forlate Italia. Da han død uventet og brått i 453, brøt det ut en maktkamp mellom hans sønner som førte til at hunernes enhet gikk i oppløsning og trusselen avtok .<ref name="Heather_17-18">Heather (2000), s. 17–18.</ref>