Redigerer VHS (avsnitt)

=== Lydopptak ===
====Originalt lineært system====
I det originale VHS-formatet ble lyden lagret i [[basebånd]]et i et enkelt lineært spor ved toppen av båndet, på lik måte som i en [[lydkassett]]. Frekvensområdet var avhengig av båndets hastighet. I VHS SP modus ga dette en litt dårlig lydrespons på cirka 100&nbsp;Hz til 10&nbsp;kHz. Støynivået ([[signal-støy-forhold]]) var akseptable 42&nbsp;dB. Begge parametre degraderte betraktelig med andre moduser som LP eller EP, hvor EP ga en frekvensrespons på 4&nbsp;kHz.

Lyd kan ikke bli lagret på et VHS bånd uten å samtidig legge på videosignal. Hvis det ikke er noe videosignal vil enheten ta opp svart video sammen med et kontrollspor, mens lyden blir tatt opp.

Dyrere enheter tilbød [[Stereofoni|stereo]] lydopptak og avspilling. Lineær stereo, som det ble kalt, plasserte to uavhengige kanaler i det samme båndet som det originale [[Monofoni (lydteknikk)|mono]] lydsporet. Mens dette ga akseptabel tilbakekompatibilitet med mono lydhoder, degraderte inndelingen av lydsporet signalets støyforhold til det punktet at båndstøy var tydelig ved normalt lydnivå. For å motvirke dette benyttet enhetene [[Dolby]] B støyreduksjon for opptak og avspilling. Dolby B forbedrer mellomfrekvensene dynamisk, og øker signalstyrken relativt til båndets bakgrunnsstøy når opptaket blir gjort, og senker deretter nivået under avspilling. Dobly B er ikke en transparent prosess, og Dolby kodede programmer vil gi en unaturlig vekt i mellomfrekvensbåndet når det blir avspilt på en enhet uten Dolby B.

==== Hi-Fi Audio System ====
Rundt 1984 introduserte JVC ''Hi-Fi'' lyd til VHS, i respons til Beta Hi-Fi. Både VHS Hi-Fi og Betamax Hi-Fi leverte flat, full frekvensrespons (20&nbsp;Hz til 20&nbsp;kHz), utmerket 70&nbsp;dB støynivå, dynamisk bredde på 90&nbsp;dB og kanalseparasjon på mer enn 70&nbsp;dB. VHS Hi-Fi lyd oppnås ved bruk av ''audio frequency modulation''(AFM), hvor hver av de to kanalene (venstre og høyre) lagres på en frekvensmodulert bærebølge, og blir integrert i videosignalet. For å unngå interferens fra videobærebølgen, benytter VHS sin implementasjon av AFM en form for magnetisk lagring kalt ''dybde[[multipleksing]]''. Det modulerte lydsignalet blir først lagret under luminansbærebølgen (under 1.6 Mhz). Deretter sletter videohodet og lagrer videosignalet på samme sted på båndet, men videosignalets høyere midtfrekvens fører til en grunnere magnetisering av båndet, slik at både videosignalet og restene av AFM lydsignalet kan eksistere samtidig på båndet. Ved avspilling henter VHS HiFi frem lydsignalet ved å trekke fra lydhodets signal (som inneholder AFM-signalet med et svakt bilde av videosignalet) fra videohodets signal (som bare inneholder videosignalet), og demodulerer deretter høyre og venstre lydkanal fra deres respektive bærefrekvenser. Resultatet av den komplekse prosessen var et lydsignal med utmerket kvalitet som ikke ble påvirket av endringer i båndhastigheten. Siden JVC hadde tatt seg bryet med å sørge for at VHS Hi-Fi var bakoverkompatibelt med vanlige VHS-spillere, utga studioene flesteparten av sine filmer til hjemmevideomarkedet med Hi-Fi lydspor i tillegg til det lineære lydsporet.

Lydkvaliteten til Hi-Fi VHS stereo er sammenlignbar med kvaliteten på [[CD|CD-er]], spesielt når opptaket ble gjort med dyrere eller profesjonelle VHS-maskiner. Denne høye kvaliteten, sammenlignet med andre forbrukerformater slik som [[musikkassett]]er, tildro seg oppmerksomheten til amatør- og hobbyartister med behov for å lage gode lydspor. Hjemmeopptak entusiaster lagret høykvalitets stereo opptak fra flerspors båndopptakere på VHS Hi-Fi opptakere. Men siden VHS Hi-Fi sin opptaksprosess er så tett bundet til enhetens videoopptaksfunksjon var ikke avanserte redigeringsfunksjoner slik som lyddubbing eller videodubbing mulig. Noen VHS-maskiner hadde en "simulcast" bryter som lot brukeren ta opp et eksternt lydsignal sammen med videobildet. Noen fjernsynssendte konserter tilbød en sending av lydsporet over FM radiobåndet samtidig med konserten, og dermed kunne tusenvis av entusiaster ta opp konserter slik som ''[[Live Aid]]'' med stereolyd lenge før stereo TV-sendinger ble lansert.

Kompleksiteten og kravene til mer maskinvare begrenset VHS Hi-Fi til dyrere enheter i mange år. Mens lineær stereo så å si forsvant fra videomaskinen hjemme, var det ikke før i 1990-årene at Hi-Fi ble mer vanlig i videomaskinen hjemme. Til og med da var forbrukere flest ikke kjent med viktigheten av systemet, og nøt bare den økte lydkvaliteten i nyere videomaskiner.