Redigerer Tysklands opprustning i 1930-årene (avsnitt)

== Opprustningen av Wehrmacht 1933 – 1939 ==
=== Opprustning av hæren ===
For rustningstiltakene i året [[1933]] gjaldt fortsatt ''det andre opprustningsprogrammet''. Da man ville i gang med det samme, begynte man straks en indirekte opprustning i form av vidtgående forbedringer av den militære infrastrukturen og en oppbygging av virksomheter som ble eid av hæren. Et klart brudd på Versaillestraktaten foregikk i det skjulte, noe som spesielt dreide seg om en intensiv støtte fra militæret til oppbygging av en våpenindustri. På denne måten ble det i det sentrale Tyskland grunnlagt og understøttet utallige opprustningsvirksomheter. Innen [[1934]] hadde 18 store fabrikker, som f.eks. [[Bochumer Verein]] i [[Hannover]], [[Borsig]] i [[Berlin]] og [[Krupp]]-Gruson i [[Magdeburg]] begynt våpenproduksjon.<ref>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;243f.</ref>

==== Opprustningsprogrammer ====
Mot årets slutt endret de politiske rammene seg: utenrikspolitisk etter at den britiske og den franske regjeringen hadde avfunnet seg med Tysklands uttreden av Folkeforbundet, og innenrikspolitisk fordi Reichswehr kun kunne imøtegå konkurransen fra [[Sturmabteilung|SA]] ved selv å vokse. Det langfristede planleggingsprogrammet fra 1932 forekom ikke lengre Reichswehr tidssvarende, så i desember 1933 besluttet man å utvide hæren til {{formatnum:300000}} mann. Programmet som var lik det fra [[18. desember]] [[1933]] ble underskrevet av sjefen for troppekontoret, generalløytnant [[Ludwig Beck]], og gikk ut på at det frem til mars [[1938]] skulle bygges opp en hær som i fredstid bestod av 21 divisjoner, og som ved mobilisering kunne bli til 63 divisjoner.<ref>Deist: ''Militär, Staat und Gesellschaft.'' s.&nbsp;307.</ref>
 
[[Fil:Ausf A Front gray.jpg|thumb|Tross anstrengt opprustning hadde hæren tidlig i 1935 kun tolv stridsvogner av typen [[Panzer I]].]]

Tidlig i [[1934]] presset Hitler på for en hurtigere gjennomføring av desemberprogrammet, hvorved han lå på linje med Beck som var av den oppfattelse at tyngdepunktet i oppbyggingen måtte ligge i de første to årene, også hvis dette betydde en opprustning i dybden frem for Hitlers foretrukne opprustning i bredden. På grunn av det organisatoriske fundamentet fra det andre opprustningsprogrammet nådde Reichswehr uten større problemer opp på {{formatnum:180000}} mann i begynnelsen av 1934.<ref>MGFA: ''Das Zeitalter der Weltkriege.'' s.&nbsp;262.</ref> De 21 divisjonene bestod stort sett kun av kadrer og hadde langt fra oppnådd sine fulle personelle og materielle styrker, ettersom utvidelsen av hæren fulgte et skjema om at hver divisjon skulle stille opp to nye divisjoner. Således var det av de planlagte 189 infanteribataljonene kun oppstilt 109 og de to panserbataljonene hadde kun tolv stridsvogner. Hæren hadde kun forsyninger nok til seks ukers krig. Ved planspill regnet man fra den tredje krigsmåneden med et fall i forsyningene til få prosent og den mulige krigsproduksjonen av ammunisjon til kun 50 %.<ref>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;418.</ref>

===== Juliprogrammet 1935 =====
Siden det til forsvar mot et mulig fransk angrep skulle stå ti innsatsklare divisjoner ved grensen, og ettersom disse kadrene av den grunn ikke kunne brukes ved utbyggingen av hæren, forhøyet hærens ledelse opprustningsmålet til 30-36 divisjoner.<ref>Forstudiene ble utført av Beck og godkjent av Fritsch, som på sin side krevde 36-40 divisjoner. Se Klaus-Jürgen Müllers bok ''General Ludwig Beck. Studien und Dokumente zur politisch-militärischen Vorstellungswelt und Tätigkeit des Generalstabschefs des deutschen Heeres 1933-1938.'' Boldt-Verlag 1980, ISBN 3-7646-1785-3, s.&nbsp;202ff.</ref> Med Hitlers proklamasjon om vernehøyhet ([[tysk (språk)|tysk]]: ''Wehrhoheit'', "Gesetz über den Aufbau der Wehrmacht") den [[16. mars]] [[1935]]<ref>[http://www.documentarchiv.de/ns/1935/allgemein-wehrpflicht-einfuehrung_prokl.html ''Proklamation der Reichsregierung an das deutsche Volk bezüglich der Einführung der allgemeinen Wehrpflicht'']. Fra 16. mars 1935. På ''documentarchiv.de'' eller [http://alex.onb.ac.at/cgi-content/anno-plus?apm=0&aid=dra&datum=19350007&zoom=2&seite=00000375&x=21&y=9 ''Deutsches Reichsgesetzblatt Teil I 1867–1945, s.&nbsp;375'']; på Österreichischen Nationalbibliothek (ÖNB).</ref> ble fredshærens styrke nå fastsatt til 36 divisjoner. Med den samtidige bekjentgjørelsen om "Vernepliktsloven" ble nå også formelt de siste begrensningene fra Versaillestraktaten avskaffet, og innføringen av den alminnelige verneplikten fra [[1. oktober]] [[1935]] bekjentgjort. Herved hadde Hitler innfridd et løfte til generalene fra 1933.<ref>Vedrørende Hitlers løfte, se punkt 4 i [http://www.ns-archiv.de/krieg/1933/03-02-1933.php Liebmann-Abschrift] - Med loven skjedde det en rekke navneforandringer fra og med sommeren: Reichswehr ble til [[Wehrmacht]], troppekontoret Truppenamt ble til Generalstab og lederne av de tre forsvarsgrenene ble til øverstbefalende.</ref> I juli ble generalstabens utarbeidede planer godkjent, og fra den tid og frem til [[1. oktober]] [[1939]] skulle det skje en utvidelse av hærens styrke til omkring {{formatnum:700000}} mann (bestående av 33 infanteri- og 3 panserdivisjoner). For første gang ble det også stilt opp konkrete tall for krigshæren, som skulle vokse fra 28 divisjoner i april 1936 til 49 i 1939 og endelig til 63 divisjoner i [[1941]].<ref name=autogenerated1>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;420.</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-01817A, v. Rundstedt, v. Fritsch, v. Blomberg.jpg|thumb|Fritsch (i midten) som hærens øverstbefalende (OBdH) gikk inn for en kontinuerlig utvidelse av hæren.]]

Denne markante revisjonen av desemberplanen fra 1933, hvor det allerede var regnet med en oppstilling av en krigshær tidlig i 1938, blir utover en forsinket innføring av verneplikten forklart med konflikter innenfor hærens ledelse hvor man var uenige om de neste skrittene.<ref>Som hovedårsaker oppgir den et års forsinket verneplikt, som allerede var krevd i 1933, samt fraværet av de divisjonene som var stilt opp på vestfronten. MGFA: bind 1, s.&nbsp;420.</ref> [[Ludwig Beck]] og [[Werner von Fritsch]] gikk inn for en mer sakte og kontinuerlig oppstilling av nye formasjoner. Sjefen for Allgemeinen Heeresamtes, [[oberst]] [[Friedrich Fromm]], ønsket derimot å oppstille disse 36 divisjonene straks, siden det etter hans mening bare kunne dreie seg om infanteridivisjonene i første omgang. Etter oppstillingen av disse skulle så kavaleri- og panserdivisionene komme på banen. General von Schwedler som sjef for hærens mannskapskontor avviste til gjengjeld en utvidelse av hæren i 1936 med det argumentet at offiserskorpset i 1933 hadde bestått av {{formatnum:3800}} offiserer, og at dette tallet to år senere hadde vokst med 72 % til {{formatnum:6553}}, noe som uvegerlig ville bety en forringelse av den militære kvaliteten. For året 1941 regnet man med å mangle {{formatnum:13150}} offiserer, noe som først under normale omstendigheter ville bli utlignet i 1950.<ref>For økningen, se MGFA: bind 1, s.&nbsp;421 | For mer utfyllende tekst, se s.&nbsp;433</ref> Som kompromiss foreslo hærledelsen et mellommål i form av et mål for siste del av 1935 å komme opp på 24 divisjoner. Veksten i personellet ville kunne oppnås ved å overta to tredjedeler av det kasernerte Landespolizei.<ref>Det dreide seg om i alt {{formatnum:45000}} mann. Utdannelsen av de kasernerte kompaniene hadde allerede fra slutten av 1933 hatt militær karakter. Se Rudolf Absolons bok ''Die Wehrmacht im Dritten Reich. Aufbau, Gliederung, Recht und Verwaltung''. bind III, Oldenbourg-Verlag 1975, ISBN 3-486-41567-0, s.&nbsp;31ff.</ref> De ansvarlige hadde det klart for seg at denne personelle utvidelsen i løpet av 2½ år betydde en forringelse av kvaliteten, fordi den materielle utrustningen kunne ikke holde følge med denne veksten. At man så bort fra betydningen av materiellet var tydelig ved den kjensgjerning at man i utarbeidelsen av planen ikke tok med [[Heereswaffenamt]].<ref name=autogenerated1 />

===== Forslag til økning av hærens angrepskraft =====
[[Fil:StuG III Ausf C D - IWM (STT 4459).jpg|thumb|Det var planlagt at hver infanteridivisjon skulle omfatte en [[stormkanon]]avdeling, men dette lot seg ikke realisere av økonomiske grunner.]]

I den korte tidsperioden hvor den enhetlige planleggingen om utbyggingen av hæren lå stille i 1936 begynte diskusjonen om ''økning av hærens angrepskraft'' om de mulighetene som de nye stridsvogsenheter åpnet, noe som også fikk betydning for det endelige opprustningsprogrammet. I generalstaben innså man muligheten for at man med dette nye våpenet kunne gjennomføre en ytterst bevegelig kamp og dermed fikk nye operasjonelle muligheter. Generalstabssjef Beck foreslo derfor at det utover de tre panserdivisjonene skulle opprettes motoriserte infanteriregimenter og selvstendige panserbrigader, som alt etter situasjonen kunne samles til kampenheter. Dette kom av at han ønsket å styrke hærens angrepskraft ved motorisering av flere infanterienheter. Ytterligere var han av den oppfattelsen at hvert armékorps skulle utstyres med en panserbrigade.<ref group="A">En panserbrigade bestod av fire bataljoner. Med tolv planlagte armékorps dreide det derfor seg om 48 panserbataljoner som skulle legges til de tolv i de tre allerede oppstilte panserdivisjonene. Tallet på {{formatnum:10000}} stridsvogner som nevnes i boka ''Die Wehrmacht. Mythos und Realität.'' ser ut til å være tvilsomt. En bataljon bestod av ca. 50 stridsvogner så tallet {{formatnum:3000}} er mer realistisk.</ref> Til programmet om økning av hærens angrepskraft kan også medregnes utkastet fra hærens øverstkommanderende [[Werner von Fritsch|von Fritsch]], som ut fra et memorandum fra sjefen for generalstabens operasjonsavdeling [[Erich von Manstein|von Manstein]] underskrev en forordning. Ifølge denne skulle hver infanteridivisjon ha en [[stormkanon]]avdeling. Denne forordningen ble senere revidert etter avskjedigelsen av Fritsch under [[Blomberg-Fritsch-affæren]].<ref>Rüdiger von Manstein: ''Erich von Manstein. Soldat im 20. Jahrhundert: Militärisch-politische Nachlese''. Bernard&nbsp;&&nbsp;Graefe-Verlag 1994, ISBN 3-7637-5214-5.</ref> På den ene siden la ”Økning av angrepskraften” opp til en styrkning av hæren, men på den andre siden ble det helt klart at hærens ledelse manglet forståelse for de økonomiske realitetene, siden gjennomføringen av dette programmet lå langt utenfor den tyske økonomiens rekkevidde. Argumentet fra sjefen for Heeresamt om at man i planleggingen skulle ta hensyn til de opprustningstekniske mulighetene og redusere antallet av panseravdelinger ble avvist av Beck med en bemerkning om «''at pengemessige grunner ikke teller.''»<ref>Deist: ''Militär, Staat und Gesellschaft.'' s.&nbsp;324.</ref>

===== Det endelige opprustningsprogrammet =====
I 1936 ble det til slutt bestemt en endelig opprustningsplan med det såkalte ''augustprogrammet''. Tross reduksjonen i antallet av infanteridivisjoner betydde utkastet en styrkning i forhold til juliprogrammet fra 1935, siden tanken om ''styrkning av angrepskraften'' ble tilgodesett med oppstilling av tre lette divisjoner og fire motoriserte infanteridivisjoner. Den frem til da mindre synlige krigshæren skulle bestå av 102 divisjoner, som fortrinnsvis omfattet 72 infanteridivisjoner pluss 21 landevernsdivisjoner og sammen med sterke korpstropper nå opp på en samlet mannskapsstyrke på 3,6 millioner mann. Dermed overgikk man på bare syv år den 40-årige oppbyggingsprosessen av den keiserlige hæren, som ved krigsutbruddet i 1914 hadde rådet over 2,1 millioner mann.<ref>Hæren i 1914 bestod av 87 divisjoner og 44 landevernsbrigader. Se Deists bok ''Militär, Staat und Gesellschaft.'' s.&nbsp;326.</ref>

{| class="wikitable" style="text-align:center;"
|-
! colspan="4" style="background-color:#996; color:#fff"| Oversikt over de tre opprustningsprogrammene til utbygging av hæren i fredstid<ref>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;439</ref>
|- style="vertical-align:top; background-color:#ddb;"
!style="background-color:#ddb;|
!style="background-color:#ddb;|Desemberprogrammet 1933<br/>Hærens utbygging frem til 1. april 1939
!style="background-color:#ddb;|Juliprogrammet 1935<br/>Utbygging frem til 1. oktober 1939
!style="background-color:#ddb;|Augustprogrammet 1936<br/>Utbygging frem til 1. oktober 1939
|-
| Armékorps
| 8
| 12
| 13
|-
| Infanteridivisjoner
| 21
| 33
| 32
|-
| Motoriserte inf.div.
|
|
| 4
|-
| Fjelldivisjoner
|
|
| 1
|-
| Kavaleridivisjoner
| 3
|
|
|-
| Panserdivisjoner
|
| 3
| 3
|-
| Lette divisjoner
|
|
| 3
|-
| ''Fredshærens styrke''
| {{formatnum:300000}}
| {{formatnum:700000}}
| {{formatnum:800000}}
|-
| ''Krigshæren''
| 63 divisjoner
| 63 divisjoner<br /><small>(planlagt ferdiggjørelse i 1941)</small>
| 102 divisjoner<br /><small>(planlagt ferdiggjørelse i 1940/41)</small>
|}

===== Forløpet av opprustningen inntil krigens utbrudd =====
Forløpet av opprustningen frem til [[1939]] foregikk i stort sett i overensstemmelse med augustprogrammet. I siste del av 1936 ble det planlagte antallet på 36 infanteridivisjoner nådd, hvorved man i forhold til året før hadde oppnådd en økning på 50 %. Organisatorisk ble det satt fart i utbyggingen av krigshæren. Størsteparten av de dertil beregnede divisjonene skulle opprettes av kadrer fra hæren i fredstid, selv om disse til dels kun bestod av kadrer. I 1937 ble det for første gang i løpet av tre år ikke oppstilt en ny divisjon, bortsett fra en letl divisjon. De viktigste tiltakene i dette året bestod i motorisering av fire infanteridivisjoner. Store forandringer skjedde det imidlertid i 1938, da det med tilføyelsen av den østerrikske hæren etter [[Anschluss]] og innlemmelsen av [[Sudetenland]] ble mulig å opprette tre infanteridivisjoner, to panserdivisjoner, to fjelldivisjoner og en lett division. Dette skjedde som følge av en økning i antallet personell, og bidro til at det opprinnelige målet fra augustprogrammet allerede ble overskredet. Av stor betydning for opprustningen var det at tyskerne etter oppløsningen av [[Tsjekkoslovakia]] overtok tsjekkiske materiellbeholdninger av høy kvalitet, som gjorde det mulig å utruste 15-20 divisjoner.<ref>MGFA: bind 1, 1936: s.&nbsp;432; 1937-1939: s.&nbsp;442ff.</ref> I løpet av sommeren 1939 ble det gjennomført trinnvise og ikke offentliggjorte delmobiliseringer, og disse førte videre til at den i det minste organisatorisk velforebedte krigshæren raskt og forholdsvis ubemerket ble bragt opp på full styrke.

==== Økonomiske problemer ====
Tilgangen til materiell kunne imidlertid på ingen måte holde følge med den enorme veksten i personellet. En opprustning i dette tempoet måtte en eller annen gang føre til økonomiske problemer, som det dog ikke ble tatt hensyn til av verken militærledelsen eller den politiske ledelsen. De nasjonaløkonomiske konsekvensene av denne raske opprustning, den umåtelige fortsettende økonomiske belastningen og de herav følgende sosiale følgene hadde ingen betydning for hærledelsen og ble i foredrag og memoranda kun omtalt i forbifarten eller ikke i det hele tatt.<ref>Flere ganger nevnt i MGFA: bind 1, s.&nbsp;415, 422, 431, 435, 437 og 444</ref>

{| class="wikitable"
|- 
! colspan="10" style="vertical-align:top; background-color:#996; color:#fff" | Omkostningene ved den endelige utbyggingen av hæren (augustprogrammet 1936)<ref>Utover augustprogrammet skulle det ifølge AHA årlig tillegges utskiftningsomkostninger i en høyde på 700 millioner RM. jf. MGFA: s.&nbsp;434</ref>

|- style="vertical-align:top; text-align:center;"
! style="text-align:left; background-color:#ddb" |Finansår
! 1937
! 1938
! 1939
! 1940
! 1941
! 1942
! 1943
! 1944
! 1945
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Hittidige behov (i mrd. [[Reichsmark|RM]]) <br />Juliprogrammet 1935
| 3,58
| 3,68
| 3,86
| 3,44
| 2,58
| 2,58
| 2,58
| 2,58
| 2,58
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Nye behov <br />Augustprogrammet 1936
| 8,88
| 8,98
| 8,86
| 4,67
| 4,29
| 3,50
| 3,47
| 3,47
| 3,17
|- style="text-align:center;
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Omkostninger til minimumsanskaffelser<br />(utover augustprogrammet)
| 
| 
| 
| 2,90
| 3,33
| 3,75
| 4,18
| 4,60
| 4,60
|-
|}

Således betydde minimumsanskaffelsesordrene, som industrien også etter høydepunktet av opprustningen skulle effektuere, at det i fremtiden ville oppstå uholdbare tilstander, noe som blant annet kan legges merke til ved at fra 1942 ville disse postene utgjøre mer enn driften av hæren (se oversikten over). De forrykte konsekvensene av minimumsanskaffelsen ville vise seg senest fra 1940, hvor man regnet med en årlig tilvekst i maskingevær på {{formatnum:36000}} som det ikke ville være bruk for.<ref>MGFA: bind 1, s.&nbsp;435.</ref> 
[[Fil:Stahlerzeugung.svg|thumb|Oversikt over stålproduksjonen på verdensplan i 1939.]]

Fra 1936 skjedde det løpende omdisponeringer og dermed en oppbremsing av opprustningen da mangelen på råstoffer ble til en prekær faktor. Således er det ikke noe tilfeldig at det var i denne perioden at Hitlers fireårsplan ble til. Dette programmets fokusering på utnyttelse av alle hjemlige råstoffkilder og utbygging av en industri til fremstilling av erstatningsprodukter - fortrinnsvis syntetisk gummi og syntetisk bensin - uten å ta hensyn til rentabiliteten og den dermed forbundne målsetningen om å gjøre ervervslivet krigsdyktig, må ses i sammenheng med hærens augustprogram. De økonomiske problemene ble imidlertid ikke løst herved. Således kunne allerede i 1937 kun 50 % av hærens behov for kobber dekkes, noe som fikk hærens øverstbefalende til å meddele at en betydelig del av den ammunisjonen som skulle produseres i 1939 ville bli utlevert uten O-ringer og tennsats.<ref>Meddelelse fra den øverstkommanderende til rikskansleren i MGFA: bind 1, s.&nbsp;445</ref> Utover knapphet på metaller var det også mangel på råstål fra 1937, hvilket førte til [[rasjonering]] av jern og stål. Følgelig kunne det i dette året i stedet for de {{formatnum:750000}} tonn stål månedlig som hæren krevde kun leveres {{formatnum:300000}} tonn.<ref Name="Mueller">Mueller-Hillebrand: ''Das Heer 1933-1945.'' bind I, s.&nbsp;37(a), s.&nbsp;20(b), s.&nbsp;70(c), s.&nbsp;128(d), s.&nbsp;126(e)</ref> En ytterligere skarp kamp om fordelingen oppstod etter Hitlers ordre til [[Organisation Todt]] om å utbygge [[Siegfriedlinjen]] uten å ta hensyn til den økonomiske situasjonen. Knappheten på stål førte i desember 1938 til at Reichswirtschaftsministeren innførte en stopp for alle ordrer på stålbarrer og –plater til industrien, hvorved det oppstod graverende forsinkelser på leveringene av våpen, utstyr og ammunisjon. Heeresamt og generalstaben tok deretter konsekvensen og meddelte at størstedelen av krigshæren først kunne klargjøres den [[1. april]] [[1941]] og at de ønskede ammunisjonsbeholdningene først ville kunne nås [[1. april]] [[1942]]. Hitler hadde imidlertid ikke blikket rettet mot lageroppbygging og krevde et enda høyere tempo i opprustningen, noe som i april 1939 fikk hærledelsen til å meddele at 34 infanteridivisjoner hadde så godt som ingen våpen og utrustning og at reservehæren kun hadde 10 % av de nødvendige geværene og maskingeværene samt at det samlede ammunisjonslageret hadde falt fra seks ukers kamp til 15 dagers kamp.<ref>MGFA: bind 1, Verzögerung: s.&nbsp;446; Ausstattungsmisere: s.&nbsp;447</ref> Den gjennomførte opprustningen i bredden tillot følgelig ikke fremstilling av lagre, så den ønskede oppbyggingen av reservemateriell kunne ikke gjennomføres.

=== Opprustning av marinen ===
[[Fil:Erich Raeder.jpg|thumb|[[Erich Raeder]] overtalte den til å begynne med skeptiske Hitler til en fremskyndelse av marinens utbygging.]]
I likhet med hærens opprustning tok opprustningen av marinen sitt utgangspunkt i det andre opprustningsprogrammet, hvorved det også her fra 1933 først ble anvendt midler på infrastruktur, slik som utbygging av kystforsvarsanleggene, havnene, verftene og egne våpenvirksomheter. I 1933 var det ingen klar målsetning for utbyggingen av marinen fordi man ville avvente resultatet av [[nedrustningskonferansen i Genève]] og fordi Hitler i begynnelsen var en hard motstander av en maritimt rettet tysk politikk og en anstrengt utbygging av marinen, da han derved ønsket å få til en utligning av Storbritannia. Ved sin første samtale med marinesjefen [[Erich Raeder]] tidlig i 1933 gjentok Hitler sine politiske retningslinjer:«''aldri flere kamper mot England.''»<ref>Salewski: ''Die Deutschen und die See.''» Teil 2, s.&nbsp;137</ref> Imidlertid så  det ut til at Raeder hadde overbevist rikskansleren om nytten av marinen i forbindelse med makt- og forbundspolitikken, for Hitler endret senere mening og var ikke lenger motstander av en opprustning til sjøs.<ref name="Dülffer" /> Marinens innledende [[krigsspill]] ble gjennomført ikke bare for å forhindre Frankrike i å trenge inn i Østersjøen, men også for å avskjære landets sjøveier gjennom en aktiv sjøkrigsføring i [[Atlanterhavet]]. Derfor var det allerede med i de to opprustningsprogrammene og i planen til Reichswehrs marine å oppnå paritet med Frankrike.<ref>Salewski: ''Die Deutschen und die See.'' s.&nbsp;134</ref>

==== Planer for skipsbygging ====
I begynnelsen av 1934 ble ordrene på panserskipene ''D'' og ''E'' med økt tonnasje (senere kjent som ''[[Gneisenau]]'' og ''[[Scharnhorst]]'') samt fire jagere avgitt. Etter å ha forlatt nedrustningskonferansen tok marinens ledelse heller ikke lenger hensyn til Versaillestraktatens begrensninger, noe som førte til en ny plan for skipsbygging i mars. Denne inkluderte bygging av åtte panserskip, tre hangarskip, 18 kryssere, 48 jagere og 72 ubåter, og skulle gjennomføres frem til 1949.<ref name="Dülffer">Jost Dülffer: ''Weimar, Hitler und die Marine. Reichspolitik und Flottenbau 1920-1939.'' Droste-Verlag 1973, ISBN 3-7700-0320-9, s.&nbsp;248f(a), s.&nbsp;566(b), s.&nbsp;313(c), s.&nbsp;389(d), s.&nbsp;568f.(e), s.&nbsp;458ff.(f), s.&nbsp;504ff.(g)</ref> Mot slutten av 1934 ble det innenfor rammene av denne planen avgitt ordre om bygging av de tunge krysserne [[«Blücher»|''Blücher'']] og ''[[«Admiral Hipper» (1937)|Admiral Hipper]]'' samt fem jagere. Samtidig ble planene om det første store slagskipet - [[«Bismarck» (1939)|''Bismarck'']] - lagt frem, slik at man kunne regne med at byggingen herav kunne starte i sommeren 1936. Med disse byggeordrene ble rammene fra Versaillestraktaten brutt, noe som dog ikke fikk konsekvenser siden dette kunne holdes hemmelig for offentligheten. 
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1982-145-29A, Flugzeugträger "Graf Zeppelin", Bau.jpg|thumb|Det raskt påbegynte hangarskipet ''Graf Zeppelin'' ble i likhet med sitt søsterskip aldri ferdiggjort.]]

I den etterfølgende tiden kom det til alvorlige stridigheter innenfor marinens ledelse, men også mellom denne, utenriksministeriet og Hitler over detaljene i planene for skipsbygging og den politiske målsetningen. Det hele endte med at dette programmet langt ifra kunne realiseres frem til krigsutbruddet. Spesielt et så langfristet opprustningsprogram som byggingen av skip viste seg følsomt overfor kortfristede endringer i planene. I januar [[1935]] understreket Hitler at på grunn av det forventede utenrikspolitiske trykket som følge av folkeavstemningen i [[Saar]] skulle tempoet i opprustningen settes i været, noe som fikk marinens ledelse til å bestille ytterligere fem jagere og fremskynde byggestart for ''Flugzeugträger A'' (senere kalt ''Graf Zeppelin'') til [[1. april]] [[1935]], selv om det enda ikke var truffet beslutning om de viktigste dimensjonene på dette skipet.<ref name="Dülffer" /> Denne forhastede planen lot seg ikke gjennomføre og først 16. november ble ''Flugzeugträger A'' og søsterskipet ''Flugzeugträger B'' satt i ordre; men til slutt ble ingen av de to skipene ferdiggjort. Den tysk-britiske marineavtalen som ble underskrevet [[18. juni]], og som marineledelsen under alle omstendigheter bare betraktet som foreløpig, betydde ikke noe tap for marinen, ettersom den i stedet for de nåværende {{formatnum:144000}} tonn nå kunne utvides til {{formatnum:520000}} tonn. Men dette kunne dog ikke utnyttes siden verftskapasiteten allerede var fullt utnyttet, hvilket medførte at ytterligere ordre ikke kunne mottas av verftene.<ref>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;458</ref>

===== Bygging av ubåter =====
[[Fil:U995 2004 1.jpg|thumb|Dönitz krevde at marinen blant annet skulle fokusere på Type VII ubåter, men det ble det ikke noe av.]]
Også politikken vedrørende bygging av ubåter forble uklar. Lederen av ubåtforsvaret [[Karl Dönitz]] krevde at man konsentrerte seg om bygging av Type VII, en ubåt på 750 tonn som var kjennetegnet ved å ha stor slagstyrke i forhold til sin størrelse. Men i marineledelsen hadde man større operasjoner for øye, og som et kompromiss ga Raeder dermed ordre om bygging av syv båter av typen Type VII og fire båter av den større Type IX samt åtte båter av de små Type II-ubåtene. Byggepolitikken som ikke var bestemt av verken militære eller politiske mål, men av de eksisterende økonomiske mulighetene, avslørte seg blant annet ved at det i 1937 ble gitt ordre på ytterligere åtte små Type II ubåter, kun fordi det overraskende nok var ledig verftskapasitet.<ref name="Dülffer" /> Ved krigens utbrudd var det 46 ubåter til rådighet hvorav kun halvparten var egnet til operasjoner til sjøs.<ref>Erminio Bagnasco: ''U-Boote im 2. Weltkrieg.'' Motorbuch-Verlag, Stuttgart 1994, ISBN 3-613-01252-9, s.&nbsp;56</ref>

===== Skipsbyggingsplanen fra 1937 =====
Hitlers forsøk på tilnærmelse til Storbritannia for å få frie hender mot øst, hadde ikke den ønskede suksessen, og i 1937 ble Storbritannia for første gang sett på som en mulig motstander i de studiene som ble utført av marinens operasjonsavdeling.<ref name="Salewski">Michael Salewski: ''Die deutsche Seekriegsleitung 1935 – 1945.'' Bernard & Graefe Verlag 1985, ISBN 3-7637-5168-8</ref> Det ble det tatt hensyn til i Raeders utvidede byggeprogram fra [[21. desember]] [[1937]], som ikke kun omfattet nybygging av seks slagskip men også tilføyelse av to til de to allerede påbegynte hangarskipene. Denne planen ble på grunn av den anspente økonomiske situasjonen ikke til noe. I 1937 kunne det ikke igangsettes bygging av et eneste krigsskip. Overfor de høytsvevende planene tok bestanden av skip seg ved årets slutt temmelig beskjeden ut. Marinen bestod av tre panserskip, seks lette kryssere, syv jagere og tolv torpedobåter.<ref>Rolf Güth: ''Die Marine des deutschen Reiches 1919-1939.'' Bernard & Graefe Verlag 1982, ISBN 3-7637-5113-0, s.&nbsp;157</ref>

===== Plan Z =====
{{Hovedartikkel|Plan Z}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 193-04-1-26, Schlachtschiff Bismarck.jpg|thumb|I marineledelsen var det kritiske stemmer vedrørende fornuften i å bygge slagskip (her [[«Bismarck» (1939)|«Bismarck»)]].]]
I 1938 ble bannlysningen av en tysk-britisk konfrontasjon endelig brutt, og deretter utformet operasjonsavdelingen i marinens ledelse et memorandum om mulighetene for å føre krig til sjøs mot Storbritannia, hvorav det fremgikk at marinen ikke kunne bryte den forventede britiske blokaden og at det eneste målet for krigføringen til sjøs kunne bestå i en vedvarende sjikane av den oversjøiske britiske handelen ved hjelp av langtrekkende panserskip og massiv bruk av ubåter. Fremtiden for Hitlers foretrukne slagskip ble kun behandlet i forsiktige vendinger i dokumentet, og i den etterfølgende drøftingen viste det seg å være en paradoksal situasjon at stabssjefen fastslo «''at man ganske sikkert hadde bruk for denne skipstypen, men at man ikke kunne komme til klarhet over hva den presist skulle brukes til''.»<ref Name="Salewski" /> Dette memorandumet ble dog kun tildelt marginal betydning, og etter mer arbeid med planen utviklet man et utopisk program, som blant annet under navnet [[Plan Z]] skulle oppnå en tvilsom berømthet. Planen omfattet i sin endelige utformning i alt ti slagskip, fire hangarskip, 15 panserskip, fem tunge kryssere, 22 lette kryssere og 22 rekognoseringskryssere<!--Spähkreuzer, mellom krysser og jager-->, 68 jagere og 249 ubåter.<ref>I Z-planen ble også de allerede planlagte og klare skipene tatt medregnet. Den opprinnelige planen omfattet fortsatt åtte hangarskip. Se Robert Bohns bok ''Neutralität und totalitäre Aggression.'' Franz Steiner Verlag 1991, ISBN 3-515-05887-7, s.&nbsp;60</ref> Programmet skulle være avsluttet i [[1948]], og slagskipene og hangarskipene med deres ekstremt lange byggetid ble i første omgang skubbet i bakgrunnen. Samtidig lot marinesjefen det ikke bli ved denne eventyrlige visjonen, men foreslo utover en kraftig hjemmeflåte også etableringen av en flåte i utlandet som skulle bestå av fire kampgrupper med hver en slagkrysser, tunge kryssere og hangarskip samt jagere, ubåter og forsyningsskip, og skulle kunne operere uavhengig på verdenshavene.<ref>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;468</ref> I likhet med hærens plan avslørte denne verdensfjerne planen marineledelsens manglende forståelse for økonomien, for selv ved en stort sett umulig ferdiggjørelse av planen ville man ikke ha oppnådd paritet med de frem til da opererende allierte marinene. Da Raeder la frem Plan Z for Hitler den [[17. januar]] [[1939]] lyktes det ham ikke å få gjennomført en prioritering av byggingen av panserskip, siden Hitler ga forrang til byggingen av de seks slagskipene av H-klassen, og ga ordre om at de skulle være ferdige i [[1944]].<ref name="Salewski" /> Følgelig ble det gitt ordre på slagskipene "H" og "J" 14. april og på slagskipene "K", "L", "M" og "N" den [[25. mai]] [[1939]]. Ganske sikkert avspeilet den nå igangsatte byggingen av slagskipene ikke planene for en krig til sjøs mot Storbritannia, men marinen hadde slått inn på den farlige veien til å bli en verdensmakt.

==== Økonomiske problemer ====
[[File:Eisenbewirtschaftung.svg|thumb|Stålfordelingen i 1939 viser misforholdet mellom etterspørselen fra Wehrmacht og utbuddet.]]
I likhet med de andre to forsvarsgrenene var også marinen underkastet problemet med knappheten på stål. I tillegg disse forsyningsvanskelighetene var det også organisatoriske problemer som viste seg ved at marinen ganske sikkert etter Hitlers konferanse med sjefene for de ulike forsvarsgrenene den [[5. november]] [[1937]] hadde blitt tildelt en forhøyelse av den månedlige kvoten på stål fra {{formatnum:45000}} til {{formatnum:70000}} tonn, men at verftene slett ikke var i stand til å arbeide med disse mengdene. I april 1938 lå forbruket på kun {{formatnum:53000}} tonn.<ref name="Dülffer" /> Enda vanskeligere viste spørsmålet om arbeidskraft seg å være, fordi mangelen på personell i slutten av 1938 kunne bare delvis dekkes av de forordnede tjenesteforpliktelsene i juli, mens det økte behovet for arbeidskraft til byggingen av slagskipene i 1939 slett ikke kunne dekkes. Dessuten betydde boligmangel for verftsarbeiderne og de voksende tjenesteforpliktelsene et dårlig arbeidsmiljø.<ref name="Dülffer"/>

Den samlede byggingen av skip slepte seg avsted på grunn av manglende forsyninger av stål og andre metaller, foruten den tydelige mangelen på fagkyndige. En oppstilling som ble laget til Raeder, viste at siden byggestarten lå forsinkelsene på samtlige skip på omkring 12 måneder, i verste fall på hele på 22 måneder<ref name="Dülffer" />, selv om det ble investert enorme pengesummer i skipsbyggingen:

{| class="wikitable"
|-
! colspan="9" style="vertical-align:top; background-color:#996; color:#fff"| Pengesummer brukt til utbyggingen av Kriegsmarine<ref>MGFA: bind 1, s.&nbsp;450</ref>
|- style="vertical-align:top; text-align:center;"
! style="text-align:left; background-color:#ddb" |År
! 1932
! 1933
! 1934
! 1935
! 1936
! 1937
! 1938
! 1939
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Skipsbygging (i mill. RM)
| 49,6
| 76,1
| 172,3
| 287
| 561,3
| 603,1
| 458,8
| 545,1
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb"| Samlede marinebevilgninger (i mill. RM)
| 187,4
| 311,8
| 496,5
| 695,1
| 1160,7
| 1478,5
| 1756,3
| 2389,9
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Prosent <small>(av marinebevilgningene)</small>
| 26,4
| 24,5
| 34,7
| 41,3
| 48,4
| 40,8
| 26,1
| 22,8
|- style="vertical-align:top"
|}

Selv om det i 1939 ble brukt over tolv ganger større bevilgninger kunne verftene som følge av den pålagte pausen av Versaillestraktaten ikke uten videre kompensere av den grunn. De stod overfor de store problemene ved bygging av krigsskip og måtte først høste tidkrevende erfaringer. Følgelig tok det [[Deutsche Werke]] i Kiel nesten fem år å bygge den tunge krysseren ''Blücher'', fra ordren ble mottatt til skipet kunne tas i bruk. Den lette krysseren ''Karlsruhe'' tok det 3½ år å bygge og selv en jager tok nesten tre år. Som et ekstremt eksempel kan panserskipet ''Deutschland'' nevnes, som det tok nesten ti år å bygge.<ref>Gert Sandhofer: ''Das Panzerschiff A und die Vorentwürfe von 1920–1928.'' i: "Die Marine des Deutschen Reiches 1919-1939." Bernard&nbsp;&&nbsp;Graefe-Verlag 1972, ISBN 3-7637-5117-3, s.&nbsp;83.</ref>

=== Opprustning av Luftwaffe ===
[[Fil:Goeringcaptivity2.jpg|thumb|Som følge av Hermann Görings politiske vekt åpnet det seg spesielle muligheter for det nye Luftwaffe.]]

Ingen andre tyske forsvarsgrener gjennomførte en så rivende utvikling som [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]], som fra Versaillestraktatens totalforbud vokste til {{formatnum:4000}} fly ved fronten ved krigens utbrudd. Det skyldtes i begynnelsen at det ikke hadde stivnede tradisjoner som skulle følges og på grunn av den politiske vekten som dets sjef, [[Hermann Göring]], kunne bidra med. Opprustningen i luften var også basert på fundamentet i det andre opprustningsprogrammet fra sommeren 1932. I dette programmet ble det regnet med opprettelse av rene utdannelsesenheter i 1933/34 og frem til 1937 med oppbygging av 21 skvadroner med 150 kampfly (78 rekognoseringsfly, 54 jagerfly og 18 bombefly).<ref name="Mueller"/> De startvanskelighetene som Luftwaffe måtte slåss med ses ikke kun ved at det ikke hadde en organisasjonsstruktur å falle tilbake på, men også ved at den personkretsen som var knyttet til militær luftfart var særdeles begrenset. Således var det i 1933 kun 76 offiserer i [[Reichsluftfahrtministerium]] og de flygende enhetene bestod av tre kamuflerte "reklameskvadroner", som hadde blitt opprettet i 1930 og utelukkende var utrustet med [[biplan]]er. I starten stod det 550 kvalifiserte flyoffiserer til rådighet, hvorav 220 var utdannet i [[Lipetsk]] i Sovjetunionen.<ref Name="Völker">Völker: ''Die deutsche Luftwaffe 1933-1939.'', s.&nbsp;15f.+229(a), s.&nbsp;58(b), s.&nbsp;131(c), s.&nbsp;170(d), s.&nbsp;201(e), s.&nbsp;138(f), s.&nbsp;99+121(g), s.&nbsp;31, 48, 102f.(h), s.&nbsp;106+111ff.(i), s.&nbsp;182+193(j).</ref>

==== Opprustning i luften ====
Det tidligste memorandumet om de grunnleggende spørsmålene innenfor luftkrigføringen var ''Die deutsche Luftflotte'' av direktøren for [[Lufthansa]], Dr. Robert Knauss, som i mai 1933 ble forelagt viseministeren i Reichluftfartministerium. Knauss gikk ut fra at Tysklands stormaktsstilling bare kunne etableres ved en øyeblikkelig utbygging av en flåte av bombefly og hevdet at byggingen av to panserkryssere under de nåværende maktforholdene ikke ville endre noe, men at man for de samme pengene kunne bygge 400 bombefly, noe som ville utgjøre et godt avskrekkningsmiddel (opprinnelig overfor Frankrike og Polen).<ref>Luftflåten skulle bestå av 400 bombefly med en rekkevidde på 800 km og en bombelast på minst to tonn og ti rekognoseringsskvadroner, se MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;475f.</ref> Tross Milchs uttalte enighet med memorandumet ble teoriene kun uvelkomment medtatt i det første offisielle programmet for opprustning i luften fra juni 1933, som inntil slutten av 1935 forutså oppstilling av 600 kampfly i 51 skvadroner.<ref name="Homze"/> Tyngdepunktet lå ganske entydig i den planlagte oppstillingen av 27 bombeskvadroner, men allikevel bestod bombeflyflåten verken av Knauss' ønskede flytyper og likeledes ble den ønskede størrelsesorden nådd, for i stedet for de 400 bombeflyene han forlangte skulle kun 250 være klare til innsats i siste del av 1935. Et tidligere formulert program med i alt {{formatnum:1000}} fly i året 1934 ble ansett for å være urealistisk, siden det oversteg produksjonskapasiteten.<ref name="Homze">Edward L. Homze: ''Arming the Luftwaffe. The Reich Air Ministry and the German Aircraft Industry 1919 - 1939.'' Nebraska Press 1976, ISBN 0-8032-0872-3, s.&nbsp;74f.(a og b), s.&nbsp;78 u. 184(c), s.&nbsp;222ff.(d), s.&nbsp;145(e).</ref>

===== Utbygging av kapasiteten =====
[[Fil:Junkers Ju52 3M.jpg|thumb|Innføringen av samlebånd ved fremstillingen av [[Ju 52]] skjedde etter initiativ fra luftfartsministeriet.]]

Den manglende kapasiteten i den tyske flyindustrien i starten var et alvorlig problem som dels skyldtes den økonomiske krisen og dels finansieringsvanskelighetene i bransjen. Som følge av dette var det i starten av 1933 knapt {{formatnum:4000}} ansatte i flyfabrikkene. De viktigste fabrikkene på den tid var [[Junkers]] i [[Dessau]], [[Heinkel]] og [[Arado]] i [[Warnemünde]], [[Messerschmitt|BFW/Messerschmitt]] i [[Augsburg]], [[Focke-Wulf]] i [[Bremen]] og [[Dornier]] i [[Friedrichshafen]]. Først med finansieringssikkerheten med Mefo-veksel som ble oppnådd på ministerkonferansen i juni, fikk bransjen en vekstfinansiering som medførte kraftig økning i beskjeftigelsen. Samtidig ble flyindustrien oppfordret av luftfartsministeriet til å bygge nye fabrikker som ble støttet med kreditter og ved oppbygging av et investeringsselskap som investerte i flyindustrien. På denne måten vokste beskjeftigelsen på knappe seks år til det 50-dobbelte:<ref name="Homze"/> 
* 1934: {{formatnum:16870}}
* 1935: {{formatnum:59600}}
* 1936: {{formatnum:110600}}
* 1937: {{formatnum:167200}}
* 1938: {{formatnum:204100}}
Også rasjonaliseringene ble gjennomført på initiativ fra luftfartsministeriet. Således ga luftfartsledelsen beskjed til virksomheten Junkers at man i året 1934 regnet med å bestille 179 fly av typen [[Ju 52]]. Etter at man i 1932 kun hadde fått ferdiggjort 18 fly av denne typen, utviklet man samlebåndsmetoder for å oppnå den nødvendige produksjonsøkningen, hvorved Junkers styrte underleverandører som fremstilte deler, og det var kun sluttmonteringen som ble utført i hovedfabrikken i Dessau.

===== Programmet for opprustning av flyvåpenet fra 1934 =====
Tross erkjennelse av viktigheten av en strategisk luftkrig ble tyngdepunktet allerede tidlig lagt på et taktisk flyvåpen, fordi man trodde at man med tomotors bombefly kunne motstå et eventuelt angrep fra de mulige motstanderne [[Frankrike]] og [[Polen]]. Ettersom kapasiteten samtidig umuliggjorde produksjon av store og middelstore bombefly, var en ny opprustningsplan nødvendig. Som følge av denne situasjonen ble et nytt produksjonsprogram vedtatt den [[1. juli]] [[1934]], som for en pris på 10,5 mrd. RM rommet anskaffelse av {{formatnum:17015}} fly av alle typer frem til mars 1938. Planen omfattet i alt {{formatnum:5112}} kampfly:<ref>Zgorniak: ''Europa am Abgrund.'' s.&nbsp;58.</ref>
* Jagerfly: {{formatnum:2225}}
* Bombefly: {{formatnum:2188}}
* Stupbombere: {{formatnum:699}}
* Rekognoseringsfly: {{formatnum:1559}}
* Skolefly: ca. {{formatnum:10000}}

[[Fil:Dornier Do 17Z.jpg|thumb|Innføringen av nye flytyper, slik som [[Dornier Do 17]], ble lagt til side på grunn av langvarige utviklingsfaser.]]

Det store antallet skolefly gjorde det tydelig at Luftwaffes ledelse på dette tidspunktet fortsatt la stor vekt på utdannelse og konsolidering av forsvarsgrenen. I den første fasen skulle det frem mot slutten av 1935 bygges rundt {{formatnum:4000}} fly, noe som svarte til en firedobling av produksjonen på kort tid. I slutten av 1934 var det allerede levert drøyt 2&nbsp;000 fly, noe som betydde at man var kun 6 % bak i forhold til planen og at industriplanleggerne i luftfartsministeriet hadde prestert et mesterstykke i planleggingen.<ref>Synspunkt i MGFA: bind I, s.&nbsp;483</ref> På tidspunktet hvor Hitler presenterte Luftwaffe for offentligheten i mars 1935 rådet Luftwaffe over ca. 2&nbsp;000 fly, herav 800 kampfly. Tross det var man også i luftfartsministeriet klar over at det i de fleste tilfeller dreide seg om gamle modeller. De 270 inntil videre utleverte bombeflyene var derfor kommandofly av typen [[Ju 52]] og [[Dornier Do 11|Do 11]]. De 100 jagerflyene var dobbeltdekkere av typen [[Arado Ar 64|Ar&nbsp;64]] og [[Arado Ar 65|Ar&nbsp;65]]. Sjefen for utviklingsavdelingen i luftfartsministeriet [[major]] [[Wolfram von Richthofen]], uttrykte den daværende holdningen nøyaktig idet han uttalte «''det noenlunde brukbare er bedre enn ingenting''.»<ref name="Völker"/> De nye mellomdistansebombeflyene [[Dornier Do 17|Do 17]], [[Heinkel He 111|He 111]] og [[Junkers Ju 87|Ju 87]] hadde ennå en til dels langvarig utviklingsfase foran seg. I starten var det flaskehalsproblemer ved fremstillingen av motorer, siden det kun var Junkers som hadde deltatt i videreutviklingen i [[1920-årene]] og virksomhetene [[Daimler-Benz AG|Daimler-Benz]] og [[BMW]] først måtte samle erfaringer. Følgelig kom det frem til midten av 1936 til flere utvidelsesprogrammer som hadde til formål å gjennomføre teknologiskiftet uten at det av den grunn gikk ut over produksjonskapasiteten. Industrien viste seg å være forholdsvis fleksibel og forandringene kunne gjennomføres fullt ut i løpet av 1937.<ref name="Völker"/>

===== Den endrede opprustningen fra 1936 =====
Tross vanskelighetene som fulgte av den raske oppbyggingen var årene 1933 til 1936 preget av et effektivt samarbeid mellom de ledende personene i luftfartsministeriet, fordi Göring som bekledte et utall av poster, lot sine kompetente medarbeidere [[Erhard Milch]], [[Wilhelm Wimmer]] og [[Walther Wever (general)|Walther Wever]] stort sett få frie hender. I tillegg var den hittidige opprustningen preget av en fornuftig planlegging, som i motsetning til de andre to forsvarsgrenene tok hensyn til de økonomiske faktorene. Tross det at tyngden lå på de taktiske bombeflyene ble betydningen av de strategiske bruksområdene ikke oversett, fordi Wever erklærte allerede i 1935 som sjef for Luftkommandoamt at Luftwaffes oppgaver lå i offensiven mot «fiendens kampkraft, altså mot det fiendtlige flyvåpenet og derpå den fiendtlige hærens kraftkilder» og utarbeidet derfor retningslinjer for den videre utviklingen av et strategisk bombefly.<ref>L.Dv. 16 →&nbsp;Rolf Schabel: ''Die Illusion der Wunderwaffen.'' Oldenbourg-Verlag 1994, ISBN 3-486-55965-6, s.&nbsp;79</ref>

Göring erkjente mistroisk sine overordnede offiserers suksess, men da Wevers døde [[3. juni]] [[1936]] begynte en ny æra i Luftwaffe. Göring blandet seg heretter mer i sakene og begynte å spille de tre øverste Luftwaffe-offiserene ut imot hverandre. Som etterfølger for Wevers utpekte han generalløytnant [[Albert Kesselring|Kesselring]], som sjef for Luftwaffes forvaltningskontor var ekspert i organisasjonsspørsmål, men i den nye posten som sjef for generalstaben (inntil 2. juni 1937 Luftkommandoamt), var han ikke noe heldig valg. Samtidig ble generalstaben nå direkte underlagt Göring.<ref>Guido Knopp, Friederike Dreykluft: ''Hitlers Krieger''. Goldmann, München 2000, ISBN 3-442-15045-0, s.&nbsp;337</ref> Dermed ble Milchs oppgave som stedfortredende øverstkommanderende for Luftwaffe i det daglige arbeidet i praksis avsluttet, da han heretter kun tok over fra Göring i faktiske nødstilfeller. 
[[Fil:Heinkel He177.jpg|thumb|Ernst Udets inkompetanse førte til absurde krav, som for eksempel at de tunge He 177-bombeflyene skulle kunne brukes som stupbombere.]]
Den største feiltagelsen var utskiftningen av sjefen for det tekniske kontoret, general Wimmer med Görings tidligere flygerkamerat [[Ernst Udet]], som senere til og med ble forfremmet til [[Generalluftzeugmeister]]. Udet hadde ganske vist stor erfaring med å fly, men hadde verken tekniske eller organisatoriske evner. På det tekniske området kom det nå innimellom til graverende endringer. Utviklingen av et strategisk bombefly ble satt i annen rekke og det ble heretter lagt vekt på evnen til å fungere som [[stupbomber]]e, hvorved Udet forventet å oppnå en større treffsikkerhet. Den groteske konsekvensen var at fremtidige bombefly skulle kunne fungere som stupbombere, således også det tunge [[He 177]] og det lovende [[Ju 88]]. De påbegynte overveielsene fra 1937 over en moderniseringsfase som skulle gjennomføres frem til 1940, hvor de daværende typene slik som [[Heinkel He 111|He 111]], [[Dornier Do 17|Do 17]] og [[Junkers Ju 86|Ju 86]] skulle erstattes av forbedrede typer ble ikke til noe. Dette fordi det ville bety et graverende inngrep i den bestående serieproduksjonen og fordi man regnet med at omstillingen av fabrikkene ville ta opp til ni måneder å gjennomføre. 
For å forenkle de etter hans mening kompliserte produksjonsprosessene fikk Udet den idéen at man skulle bygge en enhetscelle med en enhetsmotor, noe som i betraktning av de forskjelligartede anvendelsene i luftkrigføringen og farten i den tekniske utviklingen var en tanke fjernt fra virkeligheten.<ref>MGFA: DRZW bind 1, s.&nbsp;488f.</ref>

===== Konsentrert program for opprustning i luften =====
Etter det Hitler oppfattet som et nederlag i [[Münchenforliket]] bekjentgjorde Göring den 14. oktober 1938 selv med de internasjonale spenningene tatt i betraktning, at det skulle gjennomføres et enormt opprustningsprogram som skulle føre til en femdobling av Luftwaffes størrelse. I denne sammenheng snakket han om en generalmobilisering av de økonomiske ressursene, uten å komme inn på hvordan dette nøyaktig skulle foregå. Etter denne proklamasjonen fremla Luftwaffes generalstab i slutten av oktober et "Konsentrert program for opprustning i luften", som omfattet økning av flystyrkene til {{formatnum:20000}} fly frem til tidlig i 1942 med følgende fordeling:<ref name="Völker"/>
* 41 [[bombefly]]seskadrer ({{formatnum:8250}} fly, inkl. 1 [[jagerbomber]]eskadre)
* 16 [[jagerfly]]seskadrer ({{formatnum:3000}} fly)
* 16 tunge jagerflyseskadrer ({{formatnum:3;000}} fly)
* 12 stupbombereskadrer ({{formatnum:2000}} fly)
* 10 eskadrer maritime fly ({{formatnum:2000}} fly)
* 43 [[rekognoseringsfly|rekognoseringsskvadroner]] (750 fly)
* 36 [[hangarskip]]sskvadroner (500 fly)
* 4 [[transportfly]]eskadrer (500 fly)

Selv om Luftwaffes ledelse hovedsakelig regnet med å yte støtte til hæren og beskyttelse av det hjemlige luftrommet, ble den strategiske luftkrigskomponenten ikke fullstendig oversett, siden opprustningsplanen inneholdt utbygging av fire eskadrer med omkring 500 langdistansebombefly av typen He 177, men de utilfredsstillende motorene, den uavklarte brennstoffsituasjonen og fullt utnyttede produksjonskapasiteten tillot ikke en produksjon og dermed ikke en oppstilling av en strategisk luftflåte.<ref name="Völker"/>

==== Økonomiske problemer ====
[[Fil:Junkers Ju88.jpg|thumb|Frem til mars 1940 skulle det allerede vært ferdiggjort {{formatnum:1000}} [[Ju 88]], men behovet for stupbombere betydde så store forsinkelser at det mot slutten av 1939 kun var levert 18 fly til enhetene.]]

Den aktuelle råstoffsituasjonen gjorde et på den måten utopisk program uaktuelt fra begynnelsen. Følgelig kom selv det tekniske kontoret til den konklusjonen at en slik produksjonsstigning ikke kunne gjennomføres og at man for å kunne oppretholde en slik luftflåtes kampevne under en tenkt krig i 1941 hadde behov for flybrennstoff i så store mengder at en oppfylling av de nødvendige - ikke eksisterende - lagertankene ville kreve import av 85 % av den på daværende tidspunkt eksisterende produksjonen av flybensin på verdensmarkedet.<ref name="Völker"/> Utover den inkompetente ledelsen kom det nå også til den vanlige knappheten på råstoffer. Følgelig kunne kun en tredjedel av stålbehovet dekkes allerede i 1937, til tross for forbedring av forsyningssituasjonen på grunn av at Göring var befullmektiget i fireårsplanen, og det kom til en produksjonsnedgang i 1938.<ref name="Homze"/> Den politiske ledelsens forsøk på å overvinde den daværende stagnasjonen med alt for store utfordringer, måtte gi bakslag ved en så komplisert sak som opprustning i luften. Som et eksempel kan den forhastede utdannelsen til personellet nevnes, hvorved alene fra mai 1939 til krigens start 281 piloter mistet livet og 76 ble alvorlig skadet.<ref>(Lettere skadet: 211 menn) se MGFA: bind 5/1, s.&nbsp;717</ref> De endrede politiske betingelsene hadde også en negativ innflytelse. Storbritannia så ut til å bli en ny motstander, som man frem for alt ikke var teknisk forberedt på. Den manglende utdannelsen av besetningene i de spesielle betingelsene som en innsats mot [[De britiske øyer]] ville medføre, den lille rekkevidden og forholdsvis beskjedne kampstyrken av de stående taktiske bombefly til rådighet, tydet på at man ikke i tilstrekkelig grad var forberedt på en slik kamp og utfordring.

Således hadde den frem for alt i Storbritannia mistroisk betraktede oppbyggingen av Luftwaffe frembragt en internasjonal risiko, som selv Luftwaffe ikke mer kunne klare.<ref group="A">Allerede siden 1933 reagerte den britiske offentligheten med uro på grunn av artikler i pressen. Fra 1934 ble trusselen også tatt alvorlig politisk sett, selv om Storbritannia dengang ikke spilte noen rolle i de tyske krigsoverveielsene. På den måten ble Luftwaffes målsetning om å bygge et sterkt flyvåpen, som primært var rettet mot Frankrike og Polen foreldet av utenfrakommende forhold. Se MGFA: DRZW, s.&nbsp;477</ref>